Joy (28) kjemper for å få bli i Norge – nå forteller hun hemmeligheten sin

Det er vinterkaldt på Toten. Langs veien går en 28-åring fra Nigeria i hvit uniform, med navneskilt, støvler, stillongs, ullskjerf og tjukk jakke.

Hun nynner. På vei til den siste pasienten på runden sin for Vestre Toten Hjemmetjeneste denne dagen.

Joy Isibor har jobbet her i et par år nå. Hun er bare vikar, for Joy bærer på en hemmelighet. En hemmelighet som hun gruer seg til å fortelle om.

Joy er et offer for menneskehandel. Det har UNE (Utlendingsnemnda) skrevet svart på hvitt. Hun har fått opphold av sterke menneskelige hensyn. Men hun har oppholdstillatelse med begrensninger.

Det er derfor hun går til pasientene sine. Hun får ikke fast jobb og kan ikke ta førerkort. 28- åringen har kjempet i snart 12 år for å få seg fast ansettelse, ta sertifikat og få bli i Norge.

– Det er her jeg har livet mitt, sier hun.

– I mitt hjemland vet jeg ikke hva som venter meg.

Gi noe tilbake

Joy elsker jobben sin.

– Det er så koselig å jobbe med eldre mennesker, og det er fint å føle at man kan gi noe tilbake til andre som kanskje trenger hjelp. Jeg har fått så mye hjelp i livet mitt her at jeg håper å kunne gi tilbake, sier Joy.

På veggen hjemme hos henne henger fagbrevet i glass og ramme.

Hun er utdannet helsefagarbeider. Bor i leid sokkelleilighet på Gjøvik som hun betaler med vikarlønnen og drømmer om å få fast oppholdstillatelse.

Fallet på gaten

Vi må gå tilbake til 2008, da Joy falt om på gata i Oslo, 16 år gammel. En tilfeldig forbipasserende kvinne reddet på mange måter livet hennes.

Hun hadde ikke vært lenge i Oslo da det skjedde. Hun følte seg dårlig denne dagen, men hun måtte på jobb. Den nigerianske kvinnen som var «sjefen» i huset i Oslo der hun var blitt plassert, hørte ikke på bønnen om å slippe å betjene kunder hun møtte på gata.

– Når skjønte du at du ikke skulle passe barn og kanskje få gå på skole?

– Da jeg kom til et hus der det var helt tydelig at det ikke bodde verken barn eller en familie, og da mannen som tok meg dit introduserte meg for de andre.

– Hva gjorde det med deg, det du måtte gjøre?

– Livet mitt ble ødelagt.

Men så var det fallet på gaten, da. Kvinnen som tok henne med til sykehuset, visste heller ikke om Joys hemmelighet. Hun gjorde en god gjerning. Joy fikk hjelp.

Det viste seg at hun hadde sigdcelleanemi som kan behandles. En medfødt sykdom som forårsaker anemi, lav blodprosent.

Leger og pleiere gjorde det de skulle helsemessig for Joy. Likevel snakket hun ikke med noen av dem, hun turte ikke. Og fordi Joy ikke hadde legitimasjon eller kunne forklare hvor hun bodde, kom politiet.

– Jeg var livredd, hadde vondt og var veldig sliten, så jeg sa ingenting. Men jeg husker det godt. Det var to politimenn. Selv om jeg ikke sa noe til dem, skjønte jeg at de forsto. Politiet tok meg med til barnevernet, forteller Joy.

Det nye livet på Toten

Joy ble plassert hos barnevernet i Vestre Toten. Der ble hun passet på døgnet rundt. Det var tydelig at hun var livredd for at menneskehandleren skulle finne henne, viser dokumentasjon fra den gang.

På Voksenopplæringa i kommunen møtte Joy det mennesket hun i dag kaller mamma. Anne Katrine Kjellsby er undervisningsinspektør og husker godt hvordan det var å møte Joy for første gang.

– Hun var livredd. Stolte ikke på noen etter å ha blitt så dårlig behandlet av menneskehandlere. Vi skjønte fort at her hadde vi mye vi måtte jobbe med, sier Kjellsby.

Først gjennomførte 16-åringen norskkurs, deretter grunnskolen. For Joy hadde knapt gått på skole i Nigeria.

Hun kommer fra fattige kår. Sier at mor døde da hun var kanskje tre år, mens far døde da hun var 15. To brødre og en søster vet hun ingenting om. Joy var den yngste av barna.

Det neste steget på Toten var videregående, deretter lærlingeplass. Helsefag var både et stort ønske og en drømmejobb for Joy, som ville jobbe med mennesker.

– Samtidig som Joy tok alle disse stegene for å få en utdanning, jobb og et liv uten frykt og i fred, prøvde norske myndigheter to ganger å kaste henne ut på kort varsel, sier Kjellsby.

Hun har påtatt seg rollen som reservemor fordi Joy ikke hadde noen.

– Jeg bestemte meg for å gå inn fordi jeg mener vi i Norge ønsker å ta vare på de som trenger det. Og er det noen som trenger det, så er det Joy.

Et fingeravtrykk til besvær

– Da hun kom for nesten 12 år siden var det tvil rundt hennes identitet. Det betyr at det ikke danner grunnlag for permanent opphold, sier avdelingsdirektør Karl Erik Sjøholt i UDI.

Han poengterer at hun har lovlig, men begrenset opphold, og må derfor søke på nytt hvert år fordi UDI fortsatt mener det er tvil om identiteten hennes. Joy har løst UDI fra taushetsplikten i denne saken.

Joys egen historie om fingeravtrykket, er at hun ble lurt av menneskehandleren.

Da faren lå på dødsleie kom en familievenn på besøk. Han sa at sønnen hans kunne hjelpe henne og ta henne med til et land langt nord i Europa.

– Jeg ble lurt, og trodde jeg skulle passe barna hans og kanskje få gå på skole.

– Forsto du ikke at det fingeravtrykket du ga fra deg som ble registrert i Nigeria kunne ødelegge for deg senere?

– Det var ikke i mine tanker at fingeravtrykket jeg ga fra meg, skulle stå i veien for meg den dag i dag, sier Joy.

Det falske passet med hennes fingeravtrykk brukte mannen som fraktet henne fra Nigeria til Frankrike, Sverige og Norge.

Fingeravtrykket er stridens kjerne.

Joy hevder at hun ikke selv fikk passet. Det var mannen som tok hånd om det gjennom hele den lange turen med fly, tog og bil, og som til slutt endte i Norge.

Kampen om å få bli har derfor blitt mange år lang, nesten 12. Norske utlendingsmyndigheter har flere ganger bedt henne om å skaffe seg et nigeriansk pass, så det ikke er noen tvil om at Joy er Joy.

Derfor har hun med vitner fra det offentlige på Toten vært hos den nigerianske konsulen i Oslo og to ganger i Stockholm på den nigerianske ambassaden i håp om å få hjelp.

– Jeg har gjort alt de sier jeg må gjøre. Men det hjelper jo ikke, sier Joy.

Hun gråter når hun snakker om det.

NRK har fullt innsyn i alle dokumenter i denne saken, og både dokumentene, ambassadens folk og vitner skriver at det ikke lar seg gjøre å få nigeriansk pass for henne her i Norden.

Flau over norske utlendingsmyndigheter

Slik var det at den anerkjente næringslivslederen Hilde Midthjell kom inn som hjelper for Joy. Hun er god venninne med reservemamma Anne Katrine Kjellsby fra den gang de studerte sammen på Universitetet i Oslo for mange år siden.

– Hva er grunnen til at du har engasjert deg i denne saken?

– Først og fremst fordi jeg opplever at dette er en systemsvikt fra myndighetene side. Det er både dårlig behandling av et menneske som har behov for beskyttelse, og at de bruker enormt med tid og ressurser fra UDI på ikke å hjelpe, sier hun.

Midthjell sier at hun blir opprørt og lei seg. Hun synes det er flaut å behandle folk slik i verdens rikeste land.

– I snart 12 år har Joy levd med en konstant psykisk belastning for utkastelse. Og dette er et menneske som vi har behov for. Hun har tatt en utdanning og skaffet seg et yrke Norge.

– Men UDI følger regelverket som er vedtatt av politikere?

– Det virker som det er villet politikk, samtidig håper jeg det ikke er det. Jeg er selv blå og konservativ, og tror på det private næringsliv. Men det betyr jo ikke at vi som stemmer Høyre ikke har hjerte og ikke skal ta vare på folk som virkelig prøver å integrere seg og har behov for beskyttelse.

Midthjell mener Joy har gjort alt riktig. Hun har lært seg norsk, tatt seg en utdanning vi trenger, belaster ikke samfunnet, betaler skatt, men får likevel ingen beskyttelse

– I tillegg har hun opplevd så mye vondt og vanskelig, at jeg mener hun har et formelt krav på beskyttelse.

Hun har kontaktet Norges ambassadør i Nigeria, og også fått det skriftlig fra ambassadør Jens-Petter Kjemperud at «Nigerianske ambassader verden over ikke er særlige hjelpsomme overfor egne borgere».

Næringslivslederen har også kontaktet Group Execute Director i et av Afrikas største industrikonsern, som bekrefter at nigerianske myndigheters evne og vilje til å hjelpe egne borgere ikke er stor.

Midthjell mener også at det vil være helt umulig og livsfarlig for Joy å få et utlendingspass fra UDI og reise til Nigeria for å oppsøke myndighetene selv.

– Vi vet ikke hva som venter henne der. Kanskje død, kanskje blir hun truet inn i prostitusjon igjen. Eller kanskje fengslet fordi hun altså reiste fra landet med sitt fingeravtrykk i et falsk pass, sier Midthjell.

Nok en klage til behandling

Det er blitt mange advokater og mange klager på Joys oppholdstillatelse med begrensninger.

De siste gangene har hun fått avslag fordi hun må skaffe seg nigeriansk pass. Hver gang har hennes støttespillere vist til at dette er som Catch 22. Helt håpløst.

Advokat Arild Humlen viser til at det i lovverket står at UDI kan gi varig opphold dersom det har vist seg umulig å få fremskaffet originalt gyldig pass eller annen tilsvarende legitimasjon.

NRK har gått igjennom all dokumentasjon, og vi spør hvorfor UDI fortsetter å be om noe som virker dokumentert umulig.

UDIs avdelingsdirektør Karl Erik Sjøholt svarer at de frem til nå har ment at det har vært mulig.

– Vi ser dokumentene du viser til, og vi ønsker en samtale med henne for å få hele bildet av henne før vi beslutter hva vi skal gjøre videre. Vi anerkjenner den situasjonen hun står i, og skjønner at vi må gå dypt inn i dette før vi fatter en beslutning.

– Med begrenset oppholdstillatelse får ikke Joy fast jobb, hun kan ikke ta førerkort, og hun må gå til pasientene sine. Hva syns du om det?

– Det er selvfølgelig svært kjedelig for henne. Samtidig er det slik at hvis vi skal være sikre, og det har vi ikke vært til nå, så må vi være sikre på hennes identitet. Hun er dessverre ikke alene om å være i denne situasjonen, svarer Sjøholt.

Han kan imidlertid ikke si noe om hvor mange andre som lever i samme situasjon som Joy.

– Hva hadde skjedd hvis ikke NRK hadde tatt kontakt med dere og bedt om intervju gjentatt ganger, hadde det blitt noe møte med Joy da?

– Høyst sannsynlig, fordi de opplysningene som ligger ved klagen er av en sånn karakter at vi ville gått inn i det. Det ville selvsagt tatt noe lenger tid. Vi plukker jo opp saken når NRK tar kontakt, sier avdelingsdirektøren i UDI.

Drømmen og håpet

For Joy som varmer ribba og finner fram medisinene til pasient Jan Erik Andersen (76) i Vestre Toten, er drømmen den samme som hun har hatt lenge nå.

Å få bli i Norge og jobbe med det hun elsker.

Det er tungt å fortelle åpent om den hemmeligheten hun har båret så lenge, men hun håper at ingen av pasientene eller andre folk skal se annerledes på henne når hun kommer tilbake på jobb til uka.

– Min drøm nå er en bønn til Norge, til UDI, til de som styrer – la meg få bli i Norge. Jeg var en 16-åring uten håp. Nå har jeg et håp.