Jan Petersen: – Noe av tsunamikritikken var i overkant hard

– Det kan hende noen kom med overkant hard kritikk, sier Petersen til NRK.

Gjennom en serie reportasjer setter NRK fokus på tsunamien i Sørøst-Asia i forbindelse med at det er ti år siden katastrofen.

Tidligere Høyrepolitiker Jan Petersen var utenriksminister i Bondevik-regjeringen da bølgen rammet nesten 4.000 nordmenn i Asia 2. juledag 2004.

I dag fastslår Petersen at han aksepterer kritikken som kom mot norske myndigheter den gang.

– Det er alltid slik at en minister som sitter på toppen skulle ha tatt et skritt som ingen hadde tenkt på før. Alle skulle tenkte på dette. Det apparatet vi hadde viste seg å være altfor lite i forhold til utfordringen, sier Petersen til NRK.

Bakgrunn: Fakta om tsunamien i Asia i 2004

La seg flat

Det tok ikke mange dager før det ble klart for alle: Norske myndigheter var langt fra skodd til å takle en katastrofe hvor flere tusen av våre innbyggere trengte hjelp i utlandet. Så fort de første overlevende landet på norsk jord, ble det tydelig hvordan Utenriksdepartementet hadde sviktet.

Og kritikken stilnet ikke etter hvert som vi gikk inn i et nytt år, men hevet seg som nok en tsunami mot de som satt ved makten.

– Det var bare en ting å gjøre, det var å akseptere kritikken, sier Jan Petersen.

Allerede i januar 2005 ble et utvalg satt ned for å evaluere hvordan Utenriksdepartementet hadde håndtert katastrofen.

Da maisolen kom og feriedisen her til lands så vidt begynte å melde seg, lå den knusende rapporten på bordet.

– Det er klart at mye av kritikken var berettiget, sier Petersen til NRK.

– Det var mye uklarheter hvor var folk oppholdt seg i Thailand. Vi famlet mye, og mye kunne vært bedre.

– Hva tenker du om din egen rolle? Var det slik at du ikke gjorde en god nok jobb?

– Vi hadde ikke et apparat som var dimensjonert for dette. Og det at ikke dette var på plass, det er det til enhver tid den sittende statsråden sitt ansvar. I dette tilfelle var det mitt ansvar, sier Petersen.

Han innrømmer at det kanskje var naivt, fordi man som øverste ansvarlig også må tenke det utenkelige.

Konsekvensene i 2004 ble at mange ikke fikk den hjelpen de hadde behov for raskt nok.

Reinåsutvalget

– Vi fikk en rapport som fortalte hva som burde være bedre, forklarer Petersen.

Langt bedre enn slik det var: Mye sviktet i timene og dagene som fulgte etter katastrofen. I den knusende rapporten fra Reinås-utvalget kan vi lese om Helse- og omsorgsdepartementet som ikke fikk kontakt med UD før 32 timer etter at de selv ble oppmerksomme på flodbølgekatastrofen.

Det var en telefonsentral som ikke taklet stor pågang av telefoner inn og ut av UD. Det var mangelfulle rutiner for varsling ansatte.

– Opplever du at det var en stor feil at det ikke var et godt nok apparat når krisen oppsto?

– Ja det var ikke godt nok apparat, så det var åpenbart feil svarer Petersen.

Vi treffer han på hjemstedet Kolbotn. En snartur hjemom før en førjulsferie i Wien venter. Han er ikke politisk aktiv lenger, og sier han ikke ønsker å mene noe mer direkte om kritikken.

Hardtslående

– Det kan hende at man føler at kritikken var i overkant, og at noen hadde mer grunn til å kritisere enn andre, men det hadde med hvordan folk ble rammet, sier han.

Petersen forteller at han møtte et par som mistet sin sønn.

Én uke etter tsunamien dro Petersen til Thailand. Han tok et bevist valg om at han ikke ville reise ned tidligere, for ikke å gå i veien for de som søkte etter savnede nordmenn.

Men der nede, tuslende mellom vrakgods, var det også satt av tid til å møte dette paret.

Han kommer aldri til å glemme det:

– Vi satt på et rom, og en far fortalte at han ikke klarte å holde sitt barn da vannmassene kom, det er en historie som er så sterk at det aldri vil forsvinne ut av hukommelsen.

– Gikk kritikken inn på deg?

– Man kan ikke ta seg nær av det og bruke tid på å forsvare seg. Noen ganger ble det spent med pressen fordi de ville ha svar som jeg måtte ha bedt de som lette i Thailand om å bruke tid på. Det var helt riktig å be de gå fra sykehus til sykehus i stedet for å finne svar som jeg skulle gi til pressen hjemme.

Han reiste også til Banda Aceh i Indonesia i forbindelse med en giverkonferanse. Et av de hardest rammede områdene. Et flatt landområde som lå bare noen mil unna jordskjelvets episenter.

– Hva gjorde det med deg?

– Det vet jeg ikke, sier han ettertenksomt.

– Det er nesten grenser for hvor mye man kan ta innover seg.

Han forteller om lyskryss hvor kropper innpakket i plast var plassert. Det var oppsamlingssteder hvor likene skulle bli hentet. Over 100.000 mennesker omkom i Indoneisa.

Stormen på toppen

Dagen etter at flodbølgen inntraff holdt Utenriksdepartementet den første pressekonferansen. Flere pressekonferanser fulgte da dødstallene begynte å stige.

Alvorstynget og sliten satt han der. På arkivbildene er det som om man kan lese at han har innsett at UD-systemet ikke er dimensjonert for dette.

– Det var et enormt trykk som nesten ikke kan beskrives, sier han.

– Selv om vi forsøkte å være rasjonelle, er det umulig å ikke bli preget. Når vi visste at mange ble rammet og hadde mistet sine.

Petersen forteller at han fikk anledning til å møte flere av de som mistet sine da han besøkte Thailand en uke etter tsunamien

– Forsto du ikke alvoret før du dro ned dit?

– Jo, men det var noe annet å sitte overfor mennesker når de forteller sin historie.

I tillegg til hard kritikk fikk han også mye forståelse og sympati i dagene som fulgte. Han husker tilbake på dette med stor takknemlighet.

– Når man sitter på toppen av et stort system, har man ansvaret, og da er det ingen steder å henvende seg. Sympati betyr mye for folk på toppen også noen ganger, sier han.

– Ja, hvordan da?

– Det gikk døgnet rundt. Det var ikke tid til å hvile.

Han forteller at han fikk sympati fra mange. Hjemme på kjøkkenet på Kolbotn henger fortsatt et symbol på støtten. Et par grytekluter heklet av en dame som mente det hadde gått for langt.

– Opplevde du det som urettferdig?

– Vi tok ikke stilling til det, fordi trykket var så enormt.

– Opplevde du at den dårlige beredskapen var som følge av deg som utenriksminister, eller på grunn av systemet i Utenriksdepartementet?

– Det som aldri hadde blitt tenkt på, det skulle vi ha tenkt på, sier han.

– Når man sto i begivenhetene kan det hende at kritikken var i overkant, sier Petersen.

Han sier at noen hadde mer grunn til å kritisere enn andre, og mener at det var ikke gitt at de som var de sterkeste kritikerne var de som ble rammet hardest.

– Jeg tror det er viktig at vi som ikke sitter på den andre siden dømmer i det. Noe var berettiget og noe var ikke det.

Han vil ikke gå inn på enkelttilfeller.

Selv om Reinåsutvalget var tydelige på flere kritiske punkter der beredskapen sviktet, fikk ikke kritikken parlamentarisk etterspill.

– Det sier kanskje noe om kritikken. Saken ble behandlet i Stortinget men det ble ikke noe mer enn det.

– At du måtte gå av mener du?

– Ja, det ville vært en naturlig konsekvens hvis det var sterk kritikk.

Han sier han likevel aldri vurderte å gå av.

Rykter

I etterkant av Reinåsutvalgets dom, skiftet utenriksråd Bjarne Lindstrøm jobb. Han ble ambassdør i London, men Petersen hevder at dette var tilfeldig og planlagt før tsunamien rammet.

Han mener pressen la sammen to og to og fikk fem, mens det skulle blitt fire.

– Men det sett på som at han ble omplassert på grunn av håndteringen av tsunamien?

– Ja, men det stemmer ikke, hevder Petersen.

I etterkant ble det også kjent at det var et regime i UD hvor det ikke var rom for å komme med meninger, og hvor det ikke var åpninger for diskusjon.

– Det er en annen sak enn tsunamien, sier Jan Petersen.