Jagland tar ingen selvkritikk på 36,9

Onsdag utgis første bind av Thorbjørn Jaglands selvbiografi «Du skal eie det selv». NRK fikk tilgang til boka tirsdag kveld.

Der forteller den tidligere Ap-lederen og statsministeren om den brutale maktkampen til etterfølger Jens Stoltenberg, og om sitt historiske ultimatum i valgkampen i 1997.

Den gangen stilte nemlig den ferske partilederen et krav - fikk ikke Arbeiderpartiet 36,9 prosent oppslutning, slik partiet fikk i 1993, ville de gå av.

Resultatet endte på 35 prosent, og Arbeiderpartiet gikk dermed ut av regjering, selv om Ap var både største parti og regjeringsalternativ.

Jagland har seinere blitt kritisert for å ha stilt et slikt ultimatum, men i boka skriver han at han ikke angrer:

«Det kan spekuleres i det uendelige på hva som hadde skjedd dersom jeg ikke hadde stilt det som ble kalt et ultimatum. Da tror jeg ikke vi hadde fått den mobiliseringen som vi tross alt fikk. Dessuten hadde utgangen på regjeringsspørsmålet blitt det samme.»

Les mer: Jagland: – Passet aldri å gi min versjon

Angrer ikke på 36,9

Fire år tidligere hadde Arbeiderpartiet forsøkt noe lignende. I valgkampen før valget i 1993 sa Jagland at Gro Harlem Brundtland ikke kunne bli sittende i regjering uansett valgresultat, og at hun ville måtte gå av dersom Arbeiderpartiet gjorde et dårlig valg.

Da endte resultatet på 36,9 prosent, og Brundtland ble sittende. I 1997 ville velgerne det annerledes. Om sin vurdering skriver han følgende:

«Jeg vurderte det slik at det ville være bedre for Arbeiderpartiet å gå av som følge av et valg og velgernes dom enn å bli tvunget ut i Stortinget. Folk liker å være sjefen når det er valg. De vil eie det selv. De fleste regjeringsskifter har skjedd på den måten. Avgang på et kabinettspørsmål eller ved mistillitsforslag skaper bestandig langvarige sår for det partiet eller de partiene som utsettes for det. Willoch-regjeringen gikk av på et kabinettspørsmål og kom aldri tilbake. Det tok lang tid før Høyre kom seg til hektene igjen. »

Beskylder Stoltenberg for skittent spill

I boka beskyldes også tidligere statsminister og nåværende toppleder i Nato, Jens Stoltenberg, for skittent spill. I 2002 trakk Jagland seg som Ap-leder og statsministerkandidat. Jens Stoltenberg overtok.

«Det har vært mange kamper opp gjennom årene om hvem som skulle bli partiets ledere. Men det har alltid vært avgjort ved hjelp av en valgkomité som la fram sin innstilling for landsmøtet», skriver Jagland.

«Her hadde noen – i en leilighet på Bislett – oppnevnt seg selv som valgkomité og startet arbeidet med skifte av leder anonymt ved hjelp av pressen,» fortsetter Jagland i boken.

I Stoltenbergs biografi fra 2016 innrømmer han at han jobbet systematisk og holdt hemmelige møter for å skvise ut Jagland.

– Det var vondt for Thorbjørn Jagland. Det var vondt for meg. Det var vondt for partiet, innrømmet Stoltenberg i ettertid.

– Slo ned i hodet mitt som en bombe

Jagland var i Strasbourg da boka kom, og til NRK sier han at han ble overrasket over at Stoltenberg visste at hans medarbeidere hadde kontakt med pressen uten å stoppe dem.

I boken som kommer ut i morgen skriver Jagland:

«Inntil denne kvelden i Strasbourg, da jeg leste hva Jens hadde skrevet, hadde jeg trodd at jeg var utsatt for en pressekampanje. Jeg hadde kviet meg for å tro det som ble påstått, at personer i de innerste sirkler nærmest daglig forsøkte å få pressen til å formidle negative budskap om meg. Nå så jeg at det stemte. Personene ble nevnt av Jens selv. Setningene «jeg visste at de jobbet for mitt kandidatur og at de var blant medienes anonyme kilder som argumenterte for et lederskifte … Jeg stoppet dem ikke» slo ned i hodet mitt som en bombe», skriver Jagland.

Jens Stoltenberg ønsker ikke å kommentere Jaglands bok utover dette som er formidlet via pressekontakten:

– Jens Stoltenberg fortalte sin versjon av tiden som norsk politiker og statsminister i selvbiografien sin. Han har ikke noe å føye til utover dette, opplyser Sissel Kruse Larsen, kommunikasjonsrådgiver for Jens Stoltenberg, til NRK.

Konflikten toppet seg

– Jeg har ventet i 20 år med å fortelle min historie, fordi jeg har hatt alle disse høye stillingene. Jeg syntes ikke det passet seg, sier Thorbjørn Jagland (69) til NRK.

– Men nå er jeg fri til å fortelle. Det har vært en lettelse, legger han til.

Ifølge Jagland handler første bok om liungens opphav, familie og hvordan han så «vanlige arbeidsfolk brukte sine stemmesedler for å skaffe seg makt».

– Det har blitt min fortelling om hvordan jeg synes Arbeiderpartiet har forvaltet disse stemmesedlene opp gjennom åra, sier Jagland.

Første bok slutter i det turbulente året 2002. Da toppet partikonflikten med Jens Stoltenberg seg.

Overrasket over å bli statsminister

Boka omhandler også Jaglands vei mot toppen i Ap. Da daværende statsminister Gro Harlem Brundtland overraskende kunngjorde sin avgang i 1996, kom det som en overraskelse også på Jagland, som ble utpekt til landets nye statsminister.

Jagland har i ettertid sagt at han verken hadde noe ønske om at Brundtland skulle trekke seg eller å ta over for landsmoderen.

Han var kun statsminister i ett år. Under perioden møtte Jagland mye motbør som regjeringas overhode. Flere av statsrådene sluttet etter kort tid:

• Planleggingsminister Terje Rød-Larsen måtte gå av etter avsløringer om aksjehandel etter kun en drøy måned.
• Grete Faremo gikk av som olje- og energiminister på grunn av overvåkningssaken mot Berge Furre og Lund-rapporten.
• Justisminister Anne Holt gikk av på grunn av sykdom etter to drøye måneder. Etterfølgende justisminister Gerd-Liv Valla satt ut perioden av Jaglands-regjering.

Jagland ble også gjort narr av med sine visjoner om «Det norske hus», og sitt mislykkede ultimatum om å få en oppslutning på 36,9 under valget i 1997.

Angrer ikke på «Det norske hus»

På samme måte som at han ikke angrer på ultimatumet, tar Jagland heller ikke nevneverdig selvkritikk for å ha tatt i bruk begrepet «Det norske hus» i 1996:

I dette begrepet var «den samlede verdiskapingen innenfor et økologisk bærekraftig samfunn» grunnmuren, mens «nærings- og arbeidslivspolitikk, velferdspolitikk, kultur-, forsknings- og utdannelsespolitikk, og utenriks- og sikkerhetspolitikk» var «de fire søylene som bærer huset»

Jagland fikk etter hvert mye kritikk for begrepet, men han skriver i boka at han ikke tror det ville gått bedre hvis han ikke hadde lansert konseptet. Til NRK utdyper han:

– Det var et veldig konkret prosjekt. Hvis vi hadde videreført det, hadde landet vært i en bedre situasjon enn det er i i dag. Det jeg så var veldig klart. Velferdsstaten måtte forsvares.

Ifølge Jagland var hensikten å vise at det statlige eierskapet kunne brukes.

– Til å hjelpe til med å bygge ny industri som ville betale inn skatter og avgifter. Og ikke minst fra det statlige eierskapet selv kunne man få store inntekter, sier Jagland.

Ut av norsk politikk

5. januar 2002, midt i konflikten med Stoltenberg, havnet Jagland på sykehus etter et illebefinnende.

Mens Ap-lederen var innlagt på Rikshospitalet sto pressen utenfor. Det var da Bård Tufte Johansen i «Åpen Post» tok på seg et gult kyllingkostyme og danset rundt bak TV 2s reporter midt i en direktesending.

Stuntet fikk enorm oppmerksomhet. Johansen beklaget senere oppstyret i et åpent brev.

I 2005 ble Jagland stortingspresident. Tre år senere ble det offentlig kjent at han ikke tok gjenvalg på Stortinget. Jagland begrunnet det med at han stilte som kandidat til jobben som generalsekretær i Europarådet. Han fikk jobben i 2009.

Samme år ble han også leder av Nobelkomiteen, fram til 2015.

• Les dokumentaren: Ville få en brysom Jagland ut av norsk politikk