Det sa kreftsyke Ingrid Grimsø da hun delte sine tanker med Dagsrevyen i mars i år. Hun lå på Hospice Lovisenberg i Oslo og visste at hun snart skulle dø. Bare to uker senere var det slutt.
Hvis Ingrid hadde fått kjenne på den gode tryggheten hele veien inn, ville vi nok ikke ha skrevet historien som du nå leser.
Men Ingrid fikk ingen god død.
– Mamma ble ikke tatt godt nok vare på de siste dagene. Hun ble flyttet fra det trygge på Lovisenberg til en lindrende avdeling på et sykehjem og døde full av angst, sier datteren Elisabeth Grimsø.
Slik ble Ingrids død også ekstra vond for Elisabeth.
Slet med angst
– Jeg har så dårlig samvittighet for det som skjedde. Jeg var der i løpet av den siste dagen – jeg, mannen min og søstrene til mamma. Det var noe fredelig over henne da. Men hun var våken og slet med angsten da hun døde, det har nattevakten skrevet i journalen. Og så jeg som hadde bedt sykehjemmet kontakte meg hvis det var noen som helst forandring hos mamma, uansett når på døgnet det var. Det gjorde de ikke. Det hadde de tydeligvis ikke tid til, sier Elisabeth.
Ingrid døde heldigvis ikke alene. Søsteren hennes var der. Og en ansatt. Men møtet med sykehjemmet ble en brutal nedtur fra først stund.
Da hun ble flyttet fra Lovisenberg, var prognosene gode. Elisabeth hadde fått vite at moren kunne leve i fem-seks måneder til. Hun var i fin form.
– 24 timer senere fikk jeg sjokk da jeg så henne, hun så ikke ut der hun lå med spyposen sin. Jeg prøvde å si til pleierne at de måtte tappe sonden, at det er altfor fullt i maven til mamma, at det er derfor hun er så kvalm. Men igjen – de hadde ikke tid. Ikke der og da. Selv om det bare tar to minutter å gjøre det. Først etter en time kom de, sier Elisabeth.
Ville ikke håndhilse
Ingrid Grimsø hadde gått mye ned i vekt da hun høsten 2013 fikk vite at hun var kreftsyk. Først fikk hun beskjed om at hun hadde tarmkreft. Så var det eggstokkreft. Hun var pasient på Radiumhospitalet og Rikshospitalet. Det var oppturer og nedturer slik mange i hennes situasjon opplever. Da det nærmet seg slutten, ville hun for all del ikke være til bry.
Og her ligger den store utfordringen i møtet med de døende, men også i møtet med deres familier. Tid er viktig, at hjelperne er der når du trenger dem, at de viser at de bryr seg.
Mor og datter følte aldri at de fikk denne tiden på sykehjemmet. De kunne i det minste satt av et kvarter til oss, tenker Elisabeth. Til en liten velkomstprat. Hun og moren savnet det – i møtet med et nytt sted og nye mennesker.
– Nå var det bare opp på rommet og ut med tingene og så snakkes vi. Men det ble ikke mye snakk, det var jo knapt noen innom de fire timene jeg satt hos henne etter at vi hadde kommet. To dager senere husker jeg at mamma ville hilse på en lege. Hun var veldig redusert, men fikk strukket ut hånden mot legen. Da svarte legen at de allerede hadde hilst, han ikke hadde tid til å hilse på nytt.
Gjemte alarmen
Elisabeth holder på å tømme huset på Røa etter moren. Hun holder mange minner i hånden og veier for og imot. Kaste, gi bort, ta vare på? Noen valg er vanskeligere enn andre. Men bildene av moren på tur med hundene tar hun vare på.
Og så vandrer plutselig tankene hennes tilbake til sykehjemmet. Hvorfor fant hun snoren som moren brukte for å tilkalle hjelp bak senga hennes? Hun kunne jo ikke nå den! Og morfinpumpa som hun selv skulle ha kontrollen på – hvorfor hadde de satt den slik at hun heller ikke kunne nå den?
Elisabeth vet ikke om hun har noen svar.
Men hun skjønner at moren ble redd, hun vet at hun gråt mye og hun tror personalet opplevde henne som litt for masete.
– Jeg spurte om jeg ikke kunne få henge opp to gule lapper på døra hennes. Der skulle det stå «gå rett inn» og «Ingrid skal ikke ha mat. Personalet ville nemlig alltid banke på, men mamma hadde så lite ork i stemmen at hun hadde problemer med å svare, hun ville bare at pleierne skulle gå rett inn uten å banke.
Men de som jobbet på sykehjemmet sa at de måtte banke på før de kunne gå inn.
Så de fortsatte med det.
Og de kom stadig med mat, selv om den kreftsyke kvinnen bare skulle ha næring intravenøst.
Kommunen beklager
Sølvi Karlstad er direktør for de kommunale sykehjemmene i Oslo. Hun svarer på vegne av sykehjemmet.
Karlstad kjenner Elisabeths historie. Og hun blir lei seg når hun hører den.
- Det er ikke sånn vi vil at pasienter og pårørende skal oppleve tilbudet vårt. Vi beklager det som har skjedd, vi lærer av det og vi lover å følge opp, forsikrer hun.
– Men vi har over en og en halv million liggedøgn på sykehjemmene i Oslo, det sier seg selv at det kan skje uheldige episoder en gang iblant, legger hun til.
– Elisabeth forteller om snora til alarmen og morfinpumpa som noen ganger ble hengt slik at hun ikke kunne nå dem. Hva tenker du om det?
– Det skal jo ikke skje. Jeg kan ikke gå inn i detaljene. Men som sagt, vi beklager dypt.
Sykehjemstilbudet i Oslo omfatter 48 sykehjem. Karlstad mener at kompetansen er god.
– Men vi skulle ønske at den var bedre, jeg legger ikke skjul på det. Etter at samhandlingsreformen ble innført, har vi fått flere dårligere pasienter. Kompetansen må derfor heves og vi trenger bedre grunnbemanning, innrømmer hun.
Karlstad er også opptatt av at den lindrende behandlingen ved livets slutt skal bli så god som mulig.
– Vi driver et kompetansehevingsprogram som heter «Som ringer i vann». Alle sykehjemmene deltar med mange ansatte. I tett samarbeid med blant annet sykehusene jobber vi for å bli bedre i grunnleggende palliasjon, eller lindrende behandling, om du vil. Dette er viktig for oss. Vi vil bygge vår virksomhet på hospice-filosofien. Her er tid, kunnskap og evnen til å møte både pasient og pårørende med respekt viktig. Fokuset er fysiske, psykiske, sosiale, åndelige og eksistensielle behov. Vi jobber virkelig for å bli bedre her, sier Karlstad.
Strikket barneklær
Dette er fine tanker, tenker Elisabeth.
Men det hjalp ikke moren. Og det hjelper ikke henne.
Hun fikk høre at hun hadde vært for mye på sykehjemmet hos moren. Selv kjenner hun veldig på at hun var der for lite. Det var så mye mer hun kunne gjort for moren sin, bare noe så enkelt som å gi henne vann.
Nå bruker Elisabeth tiden på å bearbeide følelser og ordne opp i alt det praktiske.
Hun plukker opp morens strikketøy.
– Mamma var en racer til å strikke, sier hun.
Men hun ble ikke ferdig med genseren til barnebarnet. Alt stoppet opp da hun ble flyttet fra Lovisenberg til sykehjemmet.
Ikke er det noe barnebarn på gang heller
Men det kan jo skje.
Og ei god venninne av moren skal uansett strikke barnetøyet ferdig.
