Marianne Marthinsen (Ap) er på vei ut av politikken etter 16 år på Stortinget. Nå debuterer hun som romanforfatter.
Boka «Selveiersanger», som skal utgis av Aschehoug forlag 24. september, handler først og fremst om samliv - men også om metoo og menn som tar seg til rette i politikken.
I 2017 ble Marthinsen vraket som finanspolitisk talskvinne til fordel for Trond Giske. En rekke kvinner i Arbeiderpartiet reagerte på det de oppfattet som degradering av en dyktig kvinnelig politiker.
Noen måneder senere startet den såkalte Giske-saken, der flere kvinner i partiet hadde varslet om seksuell trakassering. Saken endte med at Giske gikk av som nestleder.
Inspirert av eget liv
En av karakterene i Marthinsens roman er Majesteten - en mannlig minister som tar seg til rette blant damene og må gå av.
I boka beskriver Marthinsen karakteren som «en sånn som fikk ting til å skje. En sånn som hadde kontakter. (...) Var han en fyr som likte å ta med seg damer, fortrinnsvis sånne som fortsatt var i fertil alder, hjem til pendlerleiligheten?»
Marianne Marthinsen leser høyt fra sin egen roman.
– Er det Trond Giske du skriver om her?
– Det ante meg at det spørsmålet ville komme. Men nei, det er ikke Trond Giske, det er ikke Terje Søviknes, det er ikke en tidligere Unge Høyre-leder eller en faktisk person, svarer Marthinsen.
Flere virkelige hendelser
I tillegg skriver forfatteren: «Ryktene om en episode som involverte årsmøtefest i et fylkesparti, et lokalt medlem av ungdomspartiet, mengder med alkohol og Steigens hotellrom, hadde versert i lang tid».
Marthinsen sier at boka handler om metoo-oppgjøret i politikken generelt, men at den er inspirert av virkelige hendelser.
– Det ville vært veldig dumt å påstå at det ikke har noen ting med virkeligheten å gjøre. Av alle sekvenser i romanen er kanskje akkurat denne tettest opp mot ting som jeg har stått i selv, sier hun.
– Er det tilfeldig at det ligner litt på det som har skjedd i Arbeiderpartiet?
– Nei, det er ikke tilfeldig i det hele tatt at det ligner på metoo-oppgjøret i politikken, for det er det jeg skriver om. Og det utspilte seg jo på ganske lik måte i flere partier.
«Grandiose egoer og bittesmå peniser»
Virkelige hendelser eller ikke - Marthinsen er ikke redd for å gi karakterene sine frie tøyler. I en scene i boka snakker to kvinnelige politikere om hvorfor en av dem har sluttet i politikken. Hun svarer slik:
«Dessuten har jeg nok empiriske holdepunkter til å hevde at den profesjonelle politikken har en overrepresentasjon av menn med grandiose egoer og bittesmå peniser. Det er ikke trivselsfremmende».
– Er det romankarakterene dine som tar det oppgjøret med partiet nå?
– Nei, det er ikke skrevet som et oppgjør. Jeg har ikke behov for noe oppgjør. Kanskje kan man heller se på det som en form for kommentar, svarer Marthinsen og utdyper:
– Men det er klart at når man skriver en roman, selv om det er fiksjon, så henter man jo stoffet i seg selv. Så i den grad folk har lyst til å lete etter frustrasjoner som jeg har følt på, er det sikkert mulig å finne det uten at det egentlig har vært intensjonen.
Møkkabok
I romanen blir kvinnen som slutter i politikken oppfordret til å skrive bok om sine egne opplevelser. Innholdet er kanskje ment ironisk, men heller ikke den fiktive karakteren sier hun vil ta et personlig oppgjør med ufine mannlige politikere:
«Nei. Det ville blitt en møkkabok. Det er noe utrolig uelegant med forfattere som tar sine personlige rants og legger dem i munnen på fiktive romankarakterer. Slike bøker som står og roper og mener. Jeg avskyr dem! Skal jeg skrive en roman, skal det være en roman med kvaliteter nok til å eksistere i kraft av seg selv.»
