Mål
- Å oppnå et valgresultat mellom 14 og 16,3 prosent som Frp fikk i 2013, og samtidig beholde regjeringsmakt. Partiet vil først og fremst mobilisere de usikre velgerne som har stemt Frp i 2009 og 2013 for å nå dette målet
Strategi
- Å profilere egne kjernesaker i valgkampen uten å spisse konflikten med Venstre og Kristelig Folkeparti unødig.
- Å utnytte det rommet partiet Høyre åpner på høyresiden i det politiske feltet, når Erna Solberg søker inn mot sentrum i konkurranse med Arbeiderpartiet om moderate velgere.
- For å gi nøkkelpartiet Venstre (og KrF) drahjelp omtaler Frp temaet regjeringssamarbeid mer forsonlig enn ellers, men uten å forlate sitt standpunkt om " ikke å støtte en regjering Frp ikke er en del av."
Dilemma
- En av partiets sterkeste profiler, Sylvi Listhaug, er samtidig den som skaper konflikt med Venstre og særlig KrF. I praksis handler dette om Sylvi Listhaugs kommunikasjon og retorikk i forsøket på å skape konflikt om innvandringstemaet i valgkampen
- Utspill om ekspansiv oljepolitikk som å åpne Lofoten for petroleumsaktivitet skaper i tillegg til innvandringstemaet en vanskelig konfliktlinje til partiet Venstre, som nå i praksis garanterer for borgerlig regjering ved borgerlig flertall uansett konstellasjon
- Frps primærpolitikk om skattelette, skaper forklaringsproblem for statsminister Erna Solberg i dueller med Jonas Gahr Støre.
- Blir styrkeforholdet mellom Høyre og Frp forrykket betydelig i Frps favør øker konflikten med sentrum. Med andre ord er det en fordel for det borgerlige samholdet at Frp ikke vokser for mye på bekostning av Høyre
Konklusjon
- Frp sitt mål om egen oppslutning opp mot sist stortingsvalg er oppnåelig. Partiet har håndtert regjeringsdeltakelsen greit fra et vanskelig utgangspunkt som fløyparti, selv om forholdet til Høyre og Erna Solberg var på bristepunktet under behandlingen av forlikene om Syria-flyktningene og asyl i 2015/2016.
