Fremskrittspartiet ble stiftet 8. april 1973 som Anders Langes Parti ”(…) til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep.” Det var en reaksjon på statens makt over folks liv, og ble fremstilt som et protestparti.
Frp presenterer seg selv som et liberalistisk parti, med sterk tro på enkeltindividet. Det skal være mindre reguleringer, og private aktører skal ha stort spillerom. Motstanderne kaller partiet populistisk (uttrykket betyr folk) fordi partiet viser en sterk mistillit til den styrende "eliten" og det politiske systemet - og fremhever "folk flest" sin sunne fornuft.
Ustabil oppslutning
Partiet markerte seg allerede samme år som det ble dannet.
Partistifteren Anders Lange hadde sin bakgrun fra det fascistiske Fedrelandslaget på 1930-tallet. Under 2. verdenskrig holdt han imidlertid avstand til Nasjonal Samling og deltok i motstandsarbeidet.
På hundekennelen sin i Rogaland hadde han samlet en krets av unge menn, som passet hunder, diskuterte politikk og redigerte Anders Langes avis. «Hundeguttene» ble de kalt, og var en blanding av høyreradikale, reaksjonære og nyliberalister.
I 1973 bestemte Anders Lange seg for at tiden som protestbevegelse var over.
- Nå karer, skal vi starte et politisk parti og komme oss på Stortinget, for det er ingen som hører på protestbevegelser lenger, sa han.
Og på Stortinget kom han. Ved valget samme år fikk partiet inn fire representanter. Lange hadde et dårlig forhold til Høyre, som forsøkte å fryse ut ham og partiet - men ble paradoksalt godt likt av SV.
Lange var en stor taler, uttrykte ting svært direkte og ble beryktet for sine utsagn fra Stortingets talerstol. Beryktet var også de store diskusjonsmiddagene hjemme hos ham, hvor også motstandere som aldri ville bli sett sammen med ham offentlig deltok.
Partiet derimot var rotete drevet, «Det er mitt parti», pleide han å argumentere med når noen var uenig. Han ønsket ikke noe valg av leder, ei heller noe partiprogram, noe den nytilsatte partisekretæren Carl I. Hagen forsøkte å overbevise ham om.
Hagen hadde aldri vært blant «hundeguttene», og det skar seg mellom de to et halvt år etter det vellykkede valget. Carl I. Hagen brøt ut og dannet Reformpartiet.
I oktober 1974, vel ett år etter valget, døde Lange, og Carl I. Hagen overtok Langes plass på Stortinget.
På vippen til Willoch
I 1977 skifter partiet navn til Fremskrittspartiet og ved valget samme år falt partiet ut av Stortinget.
Oppslutningen om partiet har siden variert kraftig. I 1981 fikk partiet igjen fire representanter på Stortinget, fire år senere var tallet halvert, til to.
Men de to, deriblant Carl I. Hagen, satt på vippen og den borgerlige flerpartiregjeringen under ledelse av Kåre Willoch var avhengig av de to Frp'erne for å få flertall.
I 1986 brukte Carl I. Hagen denne makten til å felle Willoch-regjeringen, da den stilte kabinettspørsmål på økning av bensinavgiften.
Video: Dette er Fremskrittspartiet
Etter kommunevalget i 1987 fikk Fremskrittspartiet for første gang viktige politiske posisjoner blant annet i Oslo, der Peter N. Myhre var ordfører i 1990–91, og partiet kom inn i byrådet.
Ved stortingsvalget i 1989 gjorde partiet et brakvalg og gikk fra 2 til 22 representanter. Fire år etter, året før EU-folkeavstemningen, var partiet hensatt til skyggenes EU-dal, og oppslutningen ble halvert fra 13 prosent til 6,3 prosent.
Intern strid
Intern strid i partiet gjorde at Frps stortingsgruppe sprakk i 1994, og fire representanter brøt ut. Etter at den mer liberalistiske fløyen ble borte, har Frp fått en klarere populistisk høyreprofil, noe som har ført til en klar fremgang i oppslutningen.
Partiet har siden slutten av 1980-tallet frontet innvandringsspørsmålet hardere enn andre partier - og den restriktive linjen kan tolkes som svar på "folk flest" sin fremmedfrykt - grunnlag for den enorme utviklingen partiet har hatt.
Ved stortingsvalget i 1997 ble Frp nest største parti med 15,3 prosent av stemmene og 25 representanter på Stortinget.
Før valget i 2001 var partiet igjen preget av indre strid, men mer om personkonflikter enn politiske spørsmål. Jan Simonsen og Vidar Kleppe ble ekskludert fra partiet. Formann Carl I. Hagen skulle forberede partiet på å være en seriøs samarbeidspartner, og kvittet seg med ”verstingene”.
Ved lokalvalgene i 2003 gjorde Fremskrittspartiet sitt beste valg noen sinne. Det ble igjen ble nest største parti og fikk 17,9 prosent av stemmene.
Partiets tradisjonelle rolle som protestparti har imidlertid skapt et troverdighetsproblem, og man har opplevd en viss vegring fra de øvrige partier mot å samarbeide for tett med Fremskrittspartiet.
Få partier i norsk historie har blitt så identifisert med sin leder som Fremskrittspartiet. Først Anders Lange, så Carl I. Hagen, som var formann fra 1978 og fram til årsmøtet i 2006, da Siv Jensen ble valgt til etterfølger. Nå er det hun som skal bringe partiet videre - mulighens helt inn i maktens høyborg -regjeringskontorene.
