Flyr i fars fotspor

Søstrene var begge 10 dager gamle da de tok sin første flytur med pappa i cockpit. Drøye 20 år senere er de begge klare for å ta plass bak spakene.

Cecilie Øyås

Cecilie Øyås på vingene over Spania sommeren 2008.

Foto: Ola Often Sveen

Cecilie og Kristine Øyås har fortsatt flere teoretiske, mentale og fysiske prøver foran seg før de kan kalle seg trafikkflygere. Men etter 40 timer «flying solo» er de godt på vei til å bryte med et velkjent mønster.

Jentevitser

I cockpiten til en Beechcraft 77 trykker nylakkerte negler på panelet under frontruta. 23 år gamle Cecilie Øyås tar sine siste sjekkrunder før hun triller maskinen ut på rullebanen.

Sammen med lillesøster Kristine er hun med på å bryte en stabil statistikk. Ved flygerutdanningen i Requena utenfor Valencia i Spania er det omkring 15 personer i hver av de tre klassene, søstrene er de eneste jentene på alle kull.

- Vi tenkte ikke så mye over at vi var jenter, men merket raskt at andre er bevisste på det. Noen av guttene i klassen har fortalt i ettertid at de snudde i døren første skoledag da de så Kristine og meg, fordi de trodde de hadde gått inn i feil klasserom, forteller Cecilie.

Søsteren innrømmer at de får mye oppmerksomhet rundt yrkesvalget.

- Det er dessverre svært få jenter som utdanner seg til å bli piloter generelt – og vi er jo to søstre attpåtil. Alle synes vi er veldig tøffe, sier Kristine.


Men hun forteller at de ofte blir møtt med vantro.

- Det er jo gutta på byen da, som kan ha en tendens til ikke å tro oss når vi forteller hva vi studerer. Men det er bare veldig underholdende.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Cecilie og Kristine Øyås

Cecilie og Kristine Øyås før en flytur sammen i Spania, sommeren 2008.

Foto: Ola Often Sveen

- Økende trend

Rundt tre prosent av landets piloter er kvinner, og slik har det vært i mange år. Men ifølge skolesjefen ved Luftfartsskolen i Oslo kan det være i ferd med å snu.

- Trenden er definitivt økende. Per i dag har vi rundt 150 elever ved Luftfartsskolen, 16 av disse er kvinner. I flyverdenen er dette mye, sier skolesjef Kjersti Melling.

Det er imidlertid lenge igjen før flygerne kan måle seg med andre yrkesgrupper når det kommer til prosentfordelingen mellom kvinner og menn.

Les også: Kjønnsdelt arbeidsmarked i Norge

I Skandinavias største flyselskap, SAS, er det her til lands ansatt 787 piloter. 15 av disse er kvinner - noe som utgjør skarve 2 prosent.

I Widerøe kan informasjonssjef Siw Sandvik bekrefte tendensen.

- I en stab på 300 piloter, finner vi 20 kvinnelige ansatte.

Luftfartsfag ved Universitetet i Tromsø hadde sitt første opptak for ett år siden, og har i dag to kull på til sammen 24 studenter. Ingen av disse er kvinner.

- Av de 59 som var inne til opptaksprøvene våre i fjor var bare 6 kvinner, men ingen av dem bestod testene, forteller studiekonsulent for bachelorutdanningen, Håvard Mjøen.

Les mer om utdanningen i Tromsø: Flygerutdanning

Se mer på Luftfartsskolens sider.

- Bestemte meg der og da

For Cecilie ble avgjørelsen tatt under et foredrag ved BI i Trondheim tidlig i 2007. Taleren snakket om å ta valg, og om å gjøre det man har lyst til – at man setter sine egne grenser for hva man kan utrette.

Foreleseren traff henne rett i hjertet, og hun begynte å tenke.

- Jeg hadde allerede funnet ut at jeg på daværende tidspunkt ikke hadde valgt det rette studiet for meg. Flygerdrømmen kom raskt inn i hodet, og jeg bestemte meg der og da.

Lillesøster Kristine hadde bestilt seg tur med Kilroy Travels og var klar til å reise jorda rundt i fem måneder da storesøsteren fortalte om studieplanene. Yrkesvalget hadde hun allerede tatt, men tidsaspektet måtte endres.

Jeg var 11 år første gang jeg kan se at jeg skrev i skoledagboka mi: Når jeg blir stor skal jeg bli pilot.

Kristine Øyås

- Jeg innså at det ville bli for dumt å starte samme utdanning med et halvt års mellomrom.

Turen ble avbestilt, og før hun visste ordet av det var de begge på vei til studier i Requena.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Kristine Øyås

22 år gamle Kristine Øyås begynte tidlig å drømme om en fremtid som flyger.

Foto: Ola Often Sveen

Avhengighetsskapende

Etter ett intensivt år ved Aerodromo de Requena og London Metropolitan University har de begge 70 timer i lufta bak seg. 40 av disse har vært solotimer, hvorav de fleste ble tilbakelagt alene.

- Det er veldig avhengighetsskapende. Man blir helt hekta på å fly og det er utrolig moro, forteller Cecilie.

I samtaler med mor har det kommet fram at pappa Leif Roar led av samme higen da han tok sin flygerutdanning for snart 30 år siden.

- Hun har fortalt at han aldri var hjemme i begynnelsen, men tilbrakte all sin tid i lufta, sier Cecilie.

52 år gamle Leif Roar Øyås er kaptein i Widerøe, og har arbeidet i selskapet i 26 år.

- Jeg husker godt at man får litt tenning. Men etter hvert blir dette også en jobb, og det opprinnelige «kicket» forsvinner, forteller han.

Herregud Cecilie, du flyr alene!

Cecilie Øyås

Med pappa på jobb

Cecilie Øyås sammen med pappa Leif Roar Øyås i cockpiten

En av de første turene. Cecilie besøker pappa Leif Roar Øyås i cockpit.

Foto: Privat

Søstrene Øyås fikk tidlig lov til å bli med pappa på jobb. Det gikk på tur mellom Cecilie, Kristine og minstesøster Birgitte, som alle fikk lov til å være med noen dager alene. Ute på reise med far fikk de bo på hotell og spise så mye is de ville. Høydepunktet for de to eldste var allikevel å få sitte i cockpit eller sammen med flyvertinnene hver gang pappa satt bak stakene.

Han synes det er veldig moro at de har valgt å gå i hans fotspor.

- Det kom litt overraskende på da de først bestemte seg, men jeg synes jo det er et godt valg. Jeg har snart holdt på i 30 år, og synes fortsatt at det er moro, sier Øyås.

Det er knappe to år mellom søstrene fra Singsaker i Trondheim. Begge valgte de en kreativ løsning på skolegangen. Mens Cecilie danset, sang lillesøster Kristine seg gjennom videregående. Men for begge startet pilotdrømmen lenge før de satte seg på skolebenken i Requena.

- Jeg var 11 år første gang jeg kan se at jeg skrev i skoledagboka mi: «Når jeg blir stor skal jeg bli pilot», sier Kristine.

Cecilie var heller ikke mange år da hun annonserte til verden at det var akkurat pilot hun ville bli.

Cecilie Øyås

- Man blir virkelig hekta på å fly, forteller Cecilie Øyås.

Foto: Ola Often Sveen

Med en far som har arbeidet oppe i skyene hele deres liv, vet søstrene godt hva det vil si. Kristine sier det har gitt henne muligheten til å vurdere jobben godt. Han skal også ha æren for at de i det hele tatt kom på tanken.

- Jeg prøvde kanskje å gå gjennom både fordeler og ulemper ved yrkesvalget da de fortalte det, men de har jo vokst opp med det, så de kjenner jo til variasjonene, sier Leif Roar Øyås.

Han forteller at det ikke måtte noen særlig overtalelse til, noe en ivrig datter vitner om.

- Ikke en dag er lik, og man blir kontinuerlig møtt med nye utfordringer. Man møter mange interessante mennesker og får reise verden rundt. Men det beste av alt er at jeg får styre en flymaskin i lufta med mine egne hender – fri som fuglen, sier Kristine.

Hun sier at hun har stått 100 prosent fast ved valget fra dag én, og det vil hun fortsette med. 22-åringen innrømmer at det heller ikke åpner seg mange muligheter til å angre seg - da utdanningen er svært kostbar, og dessverre ikke støttes av lånekassen.

Men lett er det ikke, innrømmer hun.

- Studiene er til tider svært utfordrende og slitsomme, og da er det uvurderlig å ha hverandre, sier Kristine.

- Vanskelig å kombinere med familie

Cecilie Øyås

- Jeg planlegger turene mine veldig nøye, ned til minste detalj og gjør alltid grundige sjekklister, sier Cecilie.

Foto: Ola Often Sveen

At jobben er vanskelig å kombinere med familie sier seg selv, medgir
Kjersti Melling ved Luftfartsskolen. Hun tror dette er hovedgrunnen til at få kvinner velger akkurat denne yrkesveien.

- Problemet oppstår gjerne når det kommer mann og barn inn i bildet. Skjønt, personlig har jeg ikke opplevd at det har vært vanskelig. Det er et tøft yrke, men jeg opplever det som en kjønnsnøytral sone, forteller hun.

Melling ble ferdig utdannet i 1986 og arbeidet som pilot i nesten 20 år før hun gikk over til sin nåværende jobb.

- Da jeg begynte i -83, var vi rundt 10 kvinnelige trafikkflygere i Norge, så det har definitivt økt siden den gang.

Hun forteller imidlertid om en stabil prosentandel kvinner på tre prosent siden da.

- Trenden de siste fem årene kan virke som om den er økende, noe som kun gjenspeiler tendensen i resten av samfunnet. Kvinner går uten problemer inn i disse tidligere mannsyrkene, forteller Melling.

Første tur alene

- Min første solotur var i Haverfordwest i Wales i juni 2008. Jeg skulle i utgangspunktet bare opp med instruktøren min for å fly noen «circuits», landingsrunder. Etter den fjerde landingen ba han meg om å «taxe» av rullebanen. I dét jeg svingte av og ble bedt om å stoppe før parkering, begynte jeg å ane hva som kom til å skje. Hjertet mitt hoppet over noen slag før det fortsatte i et langt raskere tempo enn vanlig. Han åpnet døren, hoppet ut og sa: «Ja, Cecilie, da er du klar for din første solorunde».

Cecilies første reaksjon var å protestere høylytt, men hun måtte innrømme at hun kjente seg klar.

- Jeg «taxet» tilbake inn på rullebanen mens jeg gjorde sjekklisten høyt og bannet for meg selv, for det var jo både spennende og nervepirrende. Jeg husker at jeg sa, eller kanskje ropte høyt - «Herregud Cecilie, du flyr alene!».

Da hun var tilbake på bakken var trønderen i umiskjennelig lykkerus.

Kan være ferdig til jul

Leif Roar Øyås

- Det kom litt overraskende på da de først bestemte seg, innrømmer pappa Leif Roar Øyås, kaptein i Widerøe.

Foto: Studio-H, Tor Arne Hansen

Søstrene drømmer begge om jobber i et av de norske flyselskapene, med mulighet for base i Norge.

- Men fortsatt står det igjen seks eksamener på ATPL (trafikkflygerteori) som jeg vil si er svært krevende og vanskelig. Man forventes hele tiden å skulle prestere, mate inn ny informasjon og vi føler presset konstant da det er mye å lære på kort tid, forteller lillesøster Kristine.

Det kunne jo vært fryktelig morsomt og fått dem som styrmann en vakker dag.

Leif Roar Øyås

Men etter teorien gjenstår en hel masse tid på vingene som de begge gleder seg vilt til.

- Å ta de resterende sertifikatene kommer til å være den vanskeligste delen i utdanningen, men samtidlig den mest fornøyelige. Går alt etter planen er vi ferdig utdannet til jul i år, sier Kristine.

- For meg er dette det perfekte yrket. Jeg er ganske rastløs av meg, og en åtte-til-fire-jobb hadde nok ikke passet meg. Jeg er også veldig glad i å reise og det får jeg jo gjort nok av som pilot. På grunn av turnusarbeid er det også i dette yrket mye fritid til å gjøre andre ting man interesserer seg for ved siden av jobben, forteller Cecilie.

Pappa Leif Roar har en egen drøm.

- Jeg må innrømme at jeg har begynt å tenke etter at de tok fatt med dette. Det kunne jo vært fryktelig morsomt og fått dem som styrmann en vakker dag. At vi kunne rukket det før jeg slutter, ler en tydelig stolt far.

Cecilie Øyås

En konsentrert Cecilie Øyås over Spania sommeren 2008.

Foto: Ola Often Sveen

Lyspunkt

AKTUELT NÅ

SISTE NYTT

Siste meldinger