NRK Meny
Normal

Et gissels erfaring

Jeg kjente det på lukta at jeg var redd, men det måtte de for all del ikke se. En stram lukt av svette brøt inn i bevisstheten og jeg visste det var angst. Femten år etter at jeg ble bortført på Filippinene, husker jeg godt den intense kampen om å holde motet oppe.

Soldater fra Abu Sayyaf på Filippinene.

Soldater fra geriljagruppen Abu Sayyaf ved et lokale der det forhandles om løsepenger for 21 vestlige gisler på Jolo, sør på Filippinene. Da NRKs asiakorrespondent dekket hendelsen ble hun selv tatt til fange.

Foto: ROMEO GACAD, ROMEO GACAD / AFP

Jeg tok et godt tak i armen på Jérôme og så bedende inn i de mørke øynene til en mann jeg knapt kjente. – Vær så snill. La oss to være gift ...!

Franskmannen nikket. Det var greit. Forhåpentligvis hadde de røffe og tungt bevæpnede gutta respekt for ektepar, kanskje mer enn for single kvinner.

Jeg var den eneste norske. Den eneste kvinnen. Intuitivt kjente jeg at nå handlet det om å overleve.

Plutselig, på ett minutt, var livet vår havnet i noen andre sine hender. Den brå og totale mangelen på kontroll over egen fremtid utfordret alle sansene.

– Hva skjer med oss? Hvor lenge skal vi være her? Spørsmål ingen av oss kunne svare på.

Kjersti Strømmen forteller om da hun var i fangenskap hos Abu Sayyaf-geriljaen i år 2000.

NRKs Asiakorrespondent Kjersti Strømmen rapporterer hjem etter å ha blitt satt fri fra Abu Sayyaf

Fra reporter til fange

Jeg var på øya Jolo, sør på Filippinene, som NRKs Asia-korrespondent - nettopp for å dekke en gisselaksjon. Nå var jeg selv fanget.

Hele uken hadde vi jobbet intenst med å få ut informasjon om skjebnen til de 21 utlendingene som var blitt bortført fra et dykkeparadis i Malaysia, og ført til Filippinene i små båter med kraftige motorer. Det var absurd, å selv være midt oppi det hele.

Fra første stund kjempet jeg mot desperasjonen. Akkurat denne dagen var jeg egentlig på veg ut av området. Jeg skulle bare skvise inn en siste sak.

Vi hadde jobbet sammen hele uken. De franske journalistene mente det var gunstig å ha meg med på laget, fordi jeg som kvinne, med bred erfaring fra Asia, hadde en tilnærming som åpnet dører. Jeg følte meg trygg sammen med dem.

Men nå, omringet av karer med maskingevær, ilte panikken gjennom kroppen.

– Penger, for oss?

Jeg tenkte på de hjemme. Familie, venner og arbeidsgiver. At de kanskje var enda mer engstelige enn oss. Usikkerheten var spesielt tøff å takle, men trolig var den enda verre for de der hjemme, som ikke ante noe, og som ingenting kunne gjøre.

Abu Sayyaf

Abu Sayyaf er en ekstremistisk separatistgruppe sør på Filippinene som nekter å legge ned våpnene før de får selvstendighet for den fattige regionen.

Foto: STR / AP

På lang rekke ble vi ført gjennom leiren til separatistgruppen Abu Sayyaf, som med brutale midler kjemper for en islamsk stat sør på Filippinene. Vi hadde grunn til å tro at de ikke ønsket å holde journalister fanget.

Men mannen som paraderte oss gjennom leiren og videre inn i jungelen var tydeligvis ustabil, og han hadde planer.

– Penger, for oss? Det tror jeg ikke dere kan håpe på, sa jeg og presset frem et smil for ikke å provosere.

Jeg foreslo at vi skulle sette i gang med det samme. Jeg kunne lære dem engelsk. De kunne lære meg å dyrke jorda og klatre i palmene. Dersom de ventet på penger, kom vi til å være sammen i lang tid.

Ribbet for alt

Vi ble fratatt alt vi eide. Pass, kamera, opptaksutstyr. Vi ble ribbet for alt bortsett fra det vi hadde på oss, og plassert i et trekkfullt rom. I noen sitt hjem.

Umiddelbart tvang jeg tankene over på et offensivt spor. Jeg så gisseldraget gli over ansiktet til flere i gruppen og tenkte at «nei, vi kan ikke gi opp».

Jeg levde i en fantasiverden der jeg så for meg ulike fluktruter. En av dem var gjennom utedoen, som var det eneste stedet man fikk sitte i fred. Jeg visste at det var for risikabelt, og neppe gjennomførbart, men tanken på å ha en slags kontroll ga meg likevel nødvendig styrke.

Hjernen og kroppen var i full beredskap. Når lederen av gruppen var til stede kunne alt skje. Han virket fullstendig ustabil, drev psykisk terror, og var svært truende.

Ulike strategier

Men når han var borte prøvde jeg meg forsiktig frem på ulike strategier. Overraskende nok ble gisseltakerne overbevist om at jeg kunne kampsport. Det var tydeligvis sjelden kost at kvinner i deres omgangskrets gjorde armhevinger og ønsket å klatre i palmene.

Jeg prøvde å holde blikket sterkt, men samtidig mildt, og det virket. Jeg oppnådde en slags respekt.

Samtidig prøvde jeg å komme i prat med flere av gisseltakerne, og familien, som også virket overrumplet av situasjonen.

En av gisseltakerne, en ung mann, viste forståelse, og mente han skulle formidle lederne i Abu Sayyaf om vår situasjon. Jeg lovet ham mine joggesko. Familien ga meg etter hvert vann jeg sårt trengte, og vennlige blikk.

Uenige om strategi

Motstanden skulle komme fra overraskende hold. Vi var flere i gruppen som var på offensiven, på ulike måter, men mitt forsøk på å komme tettere innpå gisseltakerne, var ikke populært.

Flere av mine medgisler mente at vi skulle være tause. Vise avstand. Det ble en ekstra belastning, trolig for alle, at vi ikke var enige om en strategi.

Min tilnærming var likevel avgjørende for at jeg skulle holde motet oppe. Styrken jeg fant i å tenke offensivt og aldri gi opp, gjorde at jeg ikke fikk mén av å ha vært i en så ekstrem situasjon.

Da alt var over fikk jeg en klem. Kanskje fremgangsmåten ikke hadde vært så dum. Hvem vet – kanskje hjalp den oss i mål.

Gisler på Jolo, Filippinene 2000

21 vestlige turister ble bortført fra et turistområde i Malaysia i påsken 2000, og ført til øya Jolo på Filippinene. De ble holdt i fangenskap i tre måneder.

Foto: ED WRAY / AP

Etter maks tre døgn var vi plutselig fri og ble paradert ut samme vegen som vi kom. Denne gangen av en av lederne til Abu Sayyaf. Han ville gjerne bli intervjuet. Og han ville gjerne at vi traff de «egentlige gislene».

Mer enn nok

Alle fikk sitt journalistiske utstyr tilbakelevert. Alle, utenom jeg. Rasende krevde jeg både kamera og lydopptaker utlevert slik at også jeg kunne dokumentere det hele.

Mine franske radiokollegaer hysjet på meg. Nå var vi jo fri.

Jeg fikk aldri geriljalederne, eller de «egentlige» gislene på film.

Noen uker senere blafret opptak fra Abu Sayyaf over fjernsynsskjermene. Trolig gjort med mitt lille videokamera.

Da jeg ett år senere dro til Palawan for å feriere gjorde jeg grundig research. Dette var trygt - en del av landet som geriljaen ikke opererte i. Men første morgen på feriestedet våknet jeg likevel til nyheten om at Abu Sayyaf hadde bortført 20 utlendinger - nettopp i dette området.

Dykkerferien ble avlyst og jeg dro derifra. Ett ufrivillig opphold i jungelen er absolutt mer enn nok.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste meldinger