Sherpaforeldre er oppkalt etter folkegruppa fra Himalaya som nyter stor respekt for sin ekspertise, utholdenhet og erfaring. De kjenner terrenget, tar vare på sine og får dem trygt fram til målet.
Men hva slags voksne individer blir barna dine om du holder dem i hånden hele veien gjennom oppveksten og videre inn i 20-årene?
– Barn har et medfødt ønske om å lykkes og å være best i sitt univers, og de har et medfødt ønske om å snakke og handle på egne vegne, sier den australske oppveksteksperten doktor Justin Coulson til Daily Mail.
– Foreldre som ikke gir barna sine adgang til de mulighetene, står i veien for sine barns utvikling, påpeker han.
Streken
Seksbarnsfar Coulson sier at du har tråkket over streken i det øyeblikket du gjør noe for barnet ditt som de kunne ha gjort selv.
- Pakket du påskebagasjen for tenåringen?
- Har du tatt ansvar for at de ikke skal kjede seg i ferien?
- Kjører du dem til og fra skole og fritidsaktiviteter?
- Retter du leksene for dem?
Sherpaforelderen som følger tett opp, curlingforelderen som ligger noen skritt foran og rydder veien, helikopterforelderen som alltid er til stede og vokter valgene – de gjør alle det samme: De frarøver barna sine muligheten til å ta egne beslutninger og gjøre ting på egen hånd. Verst er kanskje snøplogforelderen, som bare måker vekk alle hindringer for sine søte, kanskje ikke lenger så små.
Coulson sier videre at hvis man fjerner alle hindringer på veien, vil konsekvensen være at barnet ikke utvikler evne til å takle utfordringer.
– Forskning har vist at når vi gjør ting for barna våre som de kunne gjort selv på en utviklingsmessig og hensiktsfull måte, så svekker vi deres kapasitet, sier seksbarnsfaren.
– En styggere side ved dette er at vi kan dyrke fram en følelse av rett hos barna, en tro på at verden skylder dem en enkel vei framover, sier Coulson.
Snøplogens far
Ungdomsskolelærer David McCullough Jr. skrev i 2014 boka «Du er ikke unik. En superlærers oppmuntringer til lærere, foreldre og tenåringer» og bidro med den til å gjøre snøplogforeldre-begrepet kjent. McCulloughs budskap var, først i en tale til sine elever som gikk viralt i 2012, så i boka, at vi må holde opp med å se på det å være normal, som mindreverdig.
Alle kan ikke være unike, for da er dette normalen, og ingen er spesielle.
Snøplogpappa og -mamma har de beste intensjoner når de måker unna alle hindringer, strør og skilter veien, og det privilegerte snøplogbarnet vet det sannsynligvis ikke engang, det har alltid vært sånn.
Uvitende
– Hun kommer til å gå ut derfra, og hun kommer aldri til å vite at dette faktisk har skjedd.
Sitatet kommer ifølge The Times fra «konsulenten» William Singer som til sammen skal ha mottatt rundt 25 millioner dollar fra rike amerikanske studentforeldre, og uttalelsen var en forsikring til en advokat om at datteren ikke kom til å ane noe om at hun var kommet inn på college ved hjelp av foreldrenes juks. De hadde gjort jobben som snøploger.
Et av de siktede foreldreparene skal ha betalt 1,2 millioner dollar for å få barnet sitt inn på et av Ivy League-collegene.
Eksempelet er ekstremt, men universiteter og arbeidsgivere i USA har uttrykt bekymring over et økende antall helt vanlige foreldre som ringer, presser og maser på sine voksne barns vegne og til og med møter opp på jobbintervjuer for dem.
Amerikanske tilstander
Ifølge The New York Times viser forskning at barn med ekstremt involverte foreldre ofte lykkes bra – og bedre enn andre – med å utdanne seg og finne en god jobb. De er imidlertid mindre selvstendige og har større risiko for angst og depresjon.
I kjølvannet av collegeskandalen fikk avisen gjort en undersøkelse i samarbeid med Morning Consult som viser amerikanske foreldres grad av innblanding i livene til barn mellom 18 og 28 år.
Tre av fire svarte at de minner sine voksne barn på innleveringsfrister, og at de fremdeles gjør timeavtaler for dem, for eksempel legeavtaler.
En av fem svarte at de hjelper til med å lese til prøver, mens en av seks hjelper voksne barn med å skrive søknader og forteller dem hvilken karriereretning de bør velge.
Hver niende forelder sa at de selv ville kontaktet sitt voksne barns arbeidsgiver om det oppsto problemer på arbeidsplassen.
Nullstill
Psykologiprofessor Coulson anbefaler foreldre som ser at de har falt inn i et mønster der de gjør unødvendig mye for barna sine, å gradvis finne en måte å nullstille seg på.
Hvis et barn sliter med å lære seg å balansere gjennom livet, er det ideelle verken å la dem falle for å lære til neste gang eller å komme dem til unnsetning og bære dem.
– Vi må gå ved deres side, slik at vi er der for dem om de skulle miste balansen, og vi kan si «len deg på meg, jeg er der for deg». Når barnet har funnet balansen igjen, må du la det gå videre uten hjelp, men med vissheten om at hjelpen er i nærheten om det skulle bli behov, sier Coulson.