I stuen ligger lille Robert i vognen med øynene igjen.
På kjøkkenet kommer Elias ut av stekeovnen.

Dukkemakeren

Gro Ilebakke (57) lager babydukker som aldri gråter.

På Gros soverom er tre store skuffer i klesskapet fylt opp med dukkehoder. De er pakket inn i plast, sammen med bein og armer.

Brune og blå glassøyne er flydd inn fra USA og Canada. Alle delene må bestilles fra utlandet, og de er ikke billig.

Gro har elsket dukker helt siden hun var en liten jente.

Nå har hun to voksne barn, men det står fortsatt en boks med babysmokker på kjøkkenbordet.

Ben, armer og lepper skal males. Mellom hvert strøk med maling setter Gro kroppsdelene i ovnen på 150 grader i ni minutter.

Jeg lager dukker, ikke babyer.
Gro Ilebakke

Målet er at dukkene, som ofte kalles reborn-dukker, skal ligne mest mulig på ekte babyer, både i vekt og utseende.

Gro synes reborn-miljøet har et ufortjent dårlig rykte. Mange mener dukkene er skumle og at det er galskap å ha dette som hobby.

Min interesse skader ingen. Kan ikke folk bare respektere og akseptere hverandre?
Gro Ilebakke

For Gro er dette en helt vanlig interesse, på samme måte som at folk strikker. Men noen synes hobbyen er en trøst.

Noen kan ikke få barn, andre ønsker det ikke. Men det trenger ikke være en grunn til at folk har reborn-dukker.
Gro Ilebakke

Det tikker inn et Facebook-varsel på Gros telefon. Noen ønsker å kjøpe Elisabeth for 2000 kroner.

Det synes Gro er altfor lite. Hun selger ikke dukkene til enhver pris.

Gro har mange venner i reborn-miljøet, som hun beskriver som et inkluderende fellesskap.

Men hun kjenner folk som har kastet inn håndkle på grunn av hat. I norske nettforum florerer kritikken: «Jeg synes dukkene ser ut som døde spedbarn», skriver en.

Selv om Gro har holdt på med reborn-dukker i 15 år, synes hun det er utfordrende å sette ord på hvorfor dette er hennes interesse.

Mens hun sitter på kjøkkenet og maler, spilles det Céline Dion fra høyttaleren på bordet. Gro finner roen. Mesteparten at tilbakemeldingene hun får er tross alt positive.

Jeg synes det er vanskelig å forsvare at dette er min hobby. Dette er bare sånn jeg er – det føles naturlig.
Gro Ilebakke