Drømmen som brast

Are Wiig ville bli første nordmann som seilte alene jorden rundt uten stans. Da båten hans brått ble smadret på åpent hav, takket han nei til all hjelp.

2. september:

Som en skadeskutt sjøfugl glir den lille seilbåten «Olleanna» inn i Table Bay. Masta er borte, dekket er fullt av forvridd vrakgods. En hodelykt bryter mørket, til rors står en skjeggete og værbitt seiler. Cape Towns havnesjef gestikulerer fra fordekket og loser Are Wiig trygt inn i havna til byens seilforening. Journalister og lokale seilentusiaster venter på brygga. De er dypt imponert over sjømannskapet nordmannen har utvist etter at katastrofen rammet for en uke siden.

Ivrige hender tar imot tauene og hjelper til å fortøye havaristen i den skjermede havna til Royal Cape Yacht Club. Klubbens representant langer over en kald øl og blir møtt med et takknemlig smil fra mannen i den store røde seilerjakka. Alle er spent på tilstanden og humøret etter den strabasiøse ferden opp fra Sørishavet i et smadret vrak.

– Formen min er ålreit, litt sånn gul og blå. Slo jo gjennom luka med hue først, men hodepinen har gått over. Jeg er snart tilbake til gamle høyder igjen, sier Are med en latter.

Are Wiig ankommet Cape Town.

Are Wiig er en erfaren seiler, som også har jobbet som skipsmekaniker, motormann og takstmann for havarerte båter. Brått var han selv i trøbbel på havet.

Foto: Truls A. Antonsen / NRK

Saltoen

En uke tidligere er Are under dekk i 32 fot lange «Olleanna». De har seilt ned hele Atlanterhavet til 40 grader syd. Sjøfolk kaller dette øde havområdet «The Roaring Forties». Ute brøler vinden i nær orkan styrke. Med sterk strøm ned langs østkysten av Sør-Afrika er de krappe bølgene på det verste høyere enn masta. Are er alene om bord, han har bakket forseilet og surret roret slik at båten skal klare seg selv. Det mørkeblå glassfiberskroget kastes rundt som en liten kork i det frådende havet.

Selv om tilværelsen er alt annet enn komfortabel, føler han seg trygg i den vesle svenske seilbåten fra 70-tallet.

I skrustikka ved nedgangen står en ødelagt splint til vindroret, som han forsøker å reparere. De fleste seilbåter har en kalesje over luka, om bord i «Olleanna» er den erstattet av en kuppel i glassfiber.

Denne skal snart redde livet til Are.

Et vindror styrer båten døgnet rundt uten å kny i all slags vær, og er i særklasse det viktigste utstyret en soloseiler har om bord. Han er en av 18 seilere som forlot Les Sables-d’Olone i Frankrike 1. juli for å seile om kapp jorden rundt. Are og «Olleanna» ligger på tredje plass; seks seilere har allerede brutt regattaen på grunn av utstyr som går i stykker. Han regner med å bruke ni måneder rundt jorda, men å fortsette uten å få skikk på vindroret er utenkelig.

– Stormen hadde vart i tre døgn, og jeg hadde blitt lagt helt flat med nesten 90 graders krenging to ganger tidligere. Mastetoppen hadde nok ikke vært helt nede i sjøen, for da blir vindinstrumentene der oppe ødelagt, men omtrent alt nedenunder hadde byttet plass. Sikringsmekanismen i vindroret hadde gått tvers av begge gangene, så jeg jobbet med å forbedre patenten og gjøre den sterkere.

Så faller båten bokstavelig talt av en brytende bølgetopp og lander med et brak i den massive bølgedalen 20 meter nede. Are torpederer nedgangsluka med hodet, blir slengt ut og treffer innsiden av glassfiber-kuppelen. Båten er opp ned. Are er under vann og holder pusten.

– Man rekker å tenke ganske mye på kort tid, det virket som flere minutter, men var sikkert bare noen sekunder. Jeg lurte jo på hvordan dette skulle gå.

«Olleanna» fortsetter rotasjonen og gjør en full kollbøtte før hun kommer opp igjen på rett kjøl. Utrolig nok kastes skipperen ned luka og inn i båten igjen, i stedet for ut i den iskalde sjøen. Bortsett fra at han er mørbanket og har et kutt i øret er Are like hel. Han er fortsatt om bord i båten, og han er i live.

Skap og stuerom har åpnet seg i rundvelten og tømt seg. Kaoset under dekk er ubeskrivelig, det flyter av vann, puter, olje, mat, klær og annet utstyr overalt.

Kaos om bord i "Olleanna"

Slik så det ut inne i «Olleanna» etter saltoen.

Foto: Are Wiig / Privat

– Utrolig at det gikk bra egentlig, noen minutter tidligere hang jeg med hodet først ut over hekken for å demontere vindroret. Der er det så trangt at jeg må ta av meg redningsvest og sikringssele. Jeg vet ikke om det hadde gått så bra å bli slått rundt da.

Drømmen

Høsten 1968 la ni mann ut fra England på kappseilas. Den britiske avisen The Sunday Times hadde satt opp trofèet The Golden Globe og en premie på 5000 pund til den første i verden som seilte alene jorden rundt uten stopp. Robin Knox-Johnston med treskøyta «Suhaili» hadde den tregeste båten i feltet, men var den eneste som fullførte. Han ble siden adlet og er en levende seiler-legende. De andre deltakerne brøt, sank, forliste eller mistet forstanden og hoppet på havet.

Historic. Circa 1968: Robin Knox-Johnston, the first man to sail solo non-stop around the World, aboard his 32ft 5in yacht SUHAILI. Pictured here returning to Falmouth, England on 22 April 1969 to complete the 30,123 mile voyage in 313 days - an average of 4.02knots.
Foto: Bill Rowntree/PPL / Bill Rowntree/PPL

50 år etter arrangeres regattaen på nytt, Golden Globe Race 2018. 30.000 nautiske mil, ni måneder under seil, døgnet rundt, mutters alene. Alle hjelpemidler funnet opp etter 1968 er forbudt. Ingen PC, ingen mobiltelefon, ingen GPS, ikke engang kalkulator. Papirkart, slepelogg til å måle distanse, sekstant til å måle solens høyde over horisonten samt en pålitelig opptrekkbar klokke er viktigste navigasjonsverktøy. For å holde kostnadene nede må båtene være serieproduserte, ikke mer enn 36 fot og konstruert før 1988.

– Folk tror at man trenger store båter med masse dyrt utstyr om bord for å seile på havet. Det er bare tull. Det viktigste er å ha en solid og sjødyktig båt. Filosofien om å gjøre det enkelt var noe av det som tiltrakk meg med Golden Globe Race, forteller Are.

Han har alle forutsetninger for å lykkes. Seilt har han gjort siden han var guttunge, og han er utdannet skipsmekaniker, med ti års fartstid som motormann i handelsflåten. På 1980-tallet deltok han i O-star, en soloregatta over Atlanterhavet, og kom inn på en solid andreplass. Siden begynte Are å jobbe som takstmann for båter, han har inspisert skadene etter utallige grunnstøtinger, branner og havarier.

Han har sett nok ødelagte båter til å vite hva som ryker når belastningene blir store. Han har brukt tre år på å saumfare «Olleanna» skrue for skrue, alle svake punkter er blitt forsterket. Vanntett skott er støpt forut, mast og seil er splitter nytt. Alt er bygget for å tåle de voldsomme belastningene i Sørishavet.

Våren 2018 er mekanikeren, sjømannen, seileren og ektemannen Are Wiig klar til start i Golden Globe Race 2018. Han skal oppfylle sin store drøm – å bli første nordmann som seiler alene jorden rundt uten stans.

Are Wiig ved skrustikka.

Are Wiig viser hvordan han stod ved skrustikka ved nedgangen da båten tok kollbøtte i Sørishavet.

Foto: Truls A. Antonsen / NRK

Bruddet

Slingringen er verre enn noensinne, båten finner ikke tilbake til sitt vante bevegelsesmønster etter rundvelten. Da Are kommer seg på dekk forstår han hvorfor:

Masta har knekt som en fyrstikk to steder. Den ligger sammen med bom og seil i sjøen ved siden av båten.

Vrakgodset i sjøen slynges mot skroget, det haster å få det bort før det lager hull i skutesida. Are henter baufil og en svær tang og begynner å kutte vaierne til masta. I tillegg til en stump av masta klarer han å berge bommen og deler av storseilet opp på dekk. Resten av den havarerte riggen lar han henge ut forut, hvor den fungerer som drivanker og holder baugen opp mot de enorme sjøene som raser mot han.

Alle deltakerne har moderne satellitt-telefon om bord. De har lov å motta én samtale i uka fra Golden Globe Race sitt regattakontor. De kan også sende tekstmeldinger med telefonen. All annen kommunikasjon skal foregå med radiosambandene VHF og kortbølge.

Idet Are tar opp telefonen og ringer arrangørene, bryter han også regattaen. I andre enden svarer regattasjef Don McIntyre.

Men skroget er altså OK, det er ingen skader på skroget, ikke sant?

Jeg kan ikke se skader i skroget og tar ikke inn vann i bunnen.

OK, så du er i orden. Er det noe vi kan gjøre for deg?

Nei, jeg må rydde opp her, og så har jeg rundt 400 nautiske mil opp til Cape Town

Folkene på land bidrar også med en oppdatert værmelding:

OK. Været blir langsomt bedre. Hver dag de neste to dagene vil både vind og sjø legge seg før det blir vindstille på dag tre.

Ok, jeg har ikke forsøkt å starte motoren enda.

OK, vi har snakket med kona di og alle her er litt oppskaket. Men det ser ut som du har kontroll?

Ja ja, det er ingen umiddelbar fare.

Mastebrekk i Sørishavet.

Are Wiigs egne bilder etter rundvelten viser masten som har gått overende og ligger over skutesiden sammen med resten av riggen.

Foto: Are Wiig / Privat

Nødmasta

Et av kravene for å få lov til å stille til start er at man har med seg alt som trengs til å lage en nødrigg dersom masta går over bord. Are har spesiallaget koblinger og beslag som gjør at han i løpet av et døgn får satt opp to bommer i A-form som skal erstatte masta. Han fullfører reparasjonen av vindroret og heiser seil.

Med en stormfokk heist opp-ned og en flik av det gamle storseilet seiler han mot Cape Town med en hastighet av to–tre knop, eller fire–fem kilometer i timen. Det er drøyt 740 kilometer til kysten av Sør-Afrika.

– Jeg trodde jeg hadde nok diesel om bord til å kjøre motor omtrent halve distansen, men det viste seg at det meste hadde rent ut. Det var igjen nok til noen timers kjøring i vindstilla og til komme inn i havna.

Nærmeste konkurrent er noen få timers seiling unna og tilbyr seg å hjelpe. Det finnes skip i området, og Kystvakten tilbyr seg å gå ut.

De fleste ville trykket på den store røde knappen, utløst nødpeilesenderen og tilkalt alle mulige former for hjelp for lenge siden. Are avslår alle tilbud om assistanse.

I neste samtale med regattaledelsen beskriver han humøret som stigende, og mener at han skal klare å nå land på egen hånd.

Are Wiig og masta so m knakk i Sørishavet.

Masten på seilbåten til Are Wiig knakk som en fyrstikk i uværet.

Foto: Truls A. Antonsen / NRK

Kronerullingen

Det arrangeres flere ulike regattaer som går jorden rundt, noen i etapper og noen uten stans. Ute i Europa er interessen enorm, og seilerne er folkehelter slik våre langrennsløpere er her hjemme. I Vendée Globe Challenge håndterer deltakerne seilbåter på 60 fot alene, i hastigheter over 30 knop. I Volvo Ocean Race har budsjettene for lengst passert 200 millioner kroner per båt.

I Golden Globe Race, hvor Are og «Olleanna» deltar, har de gått stikk motsatt vei. Are forteller at han så for seg at deltakelse burde kunne gjennomføres for rundt en million kroner. Finansene bestod av en kombinasjon av oppsparte penger og sponsormidler. Budsjettet sprakk tidlig, og interessen fra sponsorene var laber.

Dermed bestemte kona Idun at de måtte selge huset og flytte i noe mindre for å finansiere prosjektet. Fra da begynte Are å omtale kona som hovedsponsoren.

Ivrige seilere over hele Norge har fulgt Ares prosjekt tett. Mange har gitt bidrag på Vipps eller spleis.no. Fortvilelsen er stor blant de ivrige tilhengerne når meldingene om havariet når land. Regattaledelsen har opprettet en egen klasse for dem som tvinges til land for reparasjoner, men likevel vil fortsette jordomseilingen. Ares tilhengere håper deres mann kan komme seg videre på den måten.

Are Wiig rydder på dekk.

Kaoset var stort på dekk etter mastebrekket i Sørishavet.

Foto: Truls A. Antonsen / NRK

Seilforeninger tømmer kaffekassa for å sette inn penger på kontoen «Are Sailing». Kronerullinger settes i gang fra flere hold, uten at noen helt vet hva som kommer til å skje med prosjektet.

Skuffelsen

Vel fortøyd ved brygga i Cape Town viser Are frem skadene på «Olleanna».

– Jeg er veldig skuffet over at det endte som det endte, det er jeg. Men det er ikke så mye å dvele ved det, man må jo riste pelsen og komme seg opp igjen. Så får vi se hva vi skal finne på etterpå.

Takstmannen Wiig sammenlikner skadene på «Olleanna» med båter han har sett som har gått rett i asfalten under vinteropplag. Vann er hardt når man ramler 20 meter rett ned, båten har store strukturelle skader. I tillegg mangler han mast og seil.

Han må skuffe fansen som håpet han kunne fortsette regattaen etter reparasjoner.

Are Wiig og "Olleanna" i Cape Town.

Ryddejobben har begynt etter ankomsten i Cape Town.

Foto: Truls A. Antonsen / NRK

– Nei, det er alt for store skader til å kunne seile noe sted sånn som hu er nå. Hjemme ville nok båten blitt kondemnert, her nede er det rimeligere arbeidskraft. Så vi får se når lokale takstmenn har sett på det.

Are er rørt over engasjementet og omtanken til fansen

– Jeg synes det er helt fantastisk og er veldig takknemlig for det. Selv om dette er et egoprosjekt, så er det veldig gøy at folk følger med og synes det er spennende.

Store og små økonomiske bidrag kommer også godt med når brorparten av midlene er hentet fra familiebudsjettet

– Vi er veldig takknemlig for at folk støtter oss, dette har jo kostet oss enormt med penger. Pengene trenges, vi har tatt opp lån òg. Det er ikke gratis det her, dessverre.

Are synes det er hyggelig om han kan være til inspirasjon

– Det er ikke for alle å seile rundt i disse farvannene, det går jo gærent med mange av oss. Det kan hende jeg lever ut drømmen for folk, drømmer de ikke nødvendigvis kan eller tør å sette ut i livet sjøl.

Gjensynet

Are er nyklippet og har stusset skjegget. Han står i ankomsthallen på flyplassen i Cape Town og venter på kona Idun. Han lyser opp og vinker når han får øye på henne.

– Åhh, hvordan går det?

– Bra! svarer Are i en lett tone.

– Du har klippet deg!

– Ja, jeg så jo ut som en julenisse.

Are og Idun ombord i "Olleanna"

Gjensynsgleden er stor når Are får møte igjen kona Idun etter rundvelten. Han kaller henne hovedsponsoren etter at hun solgte huset for å finansiere drømmen hans.

Foto: Truls A. Antonsen / NRK

Selv om de er enige om at det er noen måneder for tidlig, synes Idun Wiig det er godt å se igjen mannen sin etter dramatikken på åpent hav.

Inspeksjonen av båten neste morgen gjør det tydelig for henne og for sønnen Alf Harald (32) hvilke voldsomme krefter som har vært i sving. Vinduet på styrbord side er midlertidig tettet for å hindre vannet i å fosse inn. Overbygget og dekket har store sprekker som Are har tettet igjen underveis med fugemasse og tape. En flenge gaper mot dem i veggen mellom salongen og forlugaren. Mye av båtens styrke sideveis ble borte da veggen revnet og løsnet fra skutesiden.

Are viser frem hvordan han lå under vann da båten var opp ned i sjøen.

– Her lå jeg da og holdt pusten, forteller han.

– Det er vel bare et under at du... begynner Idun, men Are snur seg vekk og vil heller snakke om noen skruer som løsnet under rundvelten.

Are Wiig og familien

Sønnen Alf Harald og kona Idun forstår hvor store skadene har vært når de får komme ombord i Ares seilbåt etter gjensynet i Cape Town.

Foto: Truls A. Antonsen / NRK

En ukes seilas under nødseil mot Cape Town ga god tid til å analysere hva som kunne vært gjort annerledes og bedre. Golden Globe Race arrangeres på nytt om fire år, Are Wiig har lyst til å stille til start igjen da. Men det krever en annen form for finansiering, familien kan ikke selge huset en gang til.

– Da må vi jo flytte i brakke i tilfelle, eller i campingvogn eller noe sånt noe. Det er ikke aktuelt, sier Are og ser på kona.

– Det er et ganske stort prosjekt som skal klaffe. Men han får lov!

Start nummer 7 "Olleanna"

Are Wiig med startnummer 7 kom aldri i mål i Golden Globe Race 2018.

Foto: Truls A. Antonsen / NRK