Da vil hverdagen hennes bli smertefri og mye enklere.
Og Yougil er ikke alene. 28.000 personer, de fleste barn og unge, er rammet av diabetes 1 i Norge. Mange av dem stikker seg til blods utallige ganger hver dag.
Sensor på armen
Det hadde de ikke trengt å gjøre hvis de hadde fått det nye apparatet som gjør blodsukkermålingen mye enklere. Da hadde de bare ført apparatet over en sensor på armen. Resultatet ville lyst mot dem med det samme.
Men Yougil må altså stikke seg. Og nå presser hun en dråpe blod ut av fingeren etter nok et stikk. Så legger hun bloddråpen på et strips som hun fører inn i blodsukkermåleren.
– Oi! Utbryter hun.
– 26,9! Det er veldig høyt!
Hun aktiverer insulinpumpen med den lille slangen som stikker inn i ryggen. Deretter tilfører Yougil kroppen den nødvendige dosen insulin.
Forbundet nedringt
– Det er unødvendig at Yougil må stikke seg i fingeren mange ganger om dagen, sier generalsekretær Bjørnar Allgot i Diabetesforbundet.
Han har fått hundrevis av henvendelser fra foreldre som lurer på hvorfor det ennå ikke er blitt en refusjonsordning for det nye måleapparatet.
Utstyret som Yougil og de andre bruker i dag koster rundt 20.000 i året. Det blir dekket av det offentlige. Prisen for det nye apparatet er ifølge Diabetesforbundet den samme.
– Vi har lenge krevd at helsemyndighetene hurtigbehandler produsentens søknad om å få det på blå resept, men det drøyer. Dette er helsebyråkrati på sitt verste, fortsetter Allgot, som forteller at Sverige og flere andre land har godkjent apparatet.
Metodevurderes
Her hjemme skal det nå gjennom en metodevurdering i Folkehelseinstituttet (FHI).
Der venter de fortsatt på dokumentasjonspakken fra produsenten. Når den er mottatt, skal metodevurderingen være ferdig innen 180 dager.
Folkehelseinstituttet opplyser at den helseøkonomiske vurderingen alltid må tilpasses norske forhold.
Frykter klasseskille
Allgot i Diabetesforbundet frykter et klasseskille. Flere foreldre har nemlig betalt det nye apparatet av egen lomme – ikke alle har råd til det.
– Vi må vente litt, sier faren til Doua. Han kjenner på frustrasjonen.
Mens Doua mest av alt kjenner på den vonde fingeren. Og så tenker hun at mye vil bli bedre den dagen hun skulle være så heldig å få det nye apparatet.
– Jeg kan ha det i lommen. Da blir det lettere å huske at jeg skal måle blodsukkeret. Blodsukkermåleren jeg har i dag må ligge i ranselen. Det hender jeg glemmer den. Det er jo ikke bra når du har diabetes.