Dette synet møtte oss i dag tidlig

Lavt på himmelen i sørlig retning sto den gamle månen som en tynn sigd. Den var på dag 27. av sin syklus, og var i ferd med å forsvinne.

Bare seks prosent av måneskiven var opplyst av solen slik som den så ut fra oss i Norge.

Månen så ut som bokstaven c, men vridd vekk fra vertikalen med like mange grader som breddegraden du bor på. 60 grader i Oslo.

Jupiter

Men det var mer, noe som gjorde at synet denne morgenen var spesielt.

For det du så, er ikke noe du kan se ofte. Litt under fire månediametere unna sigden, 1,8 grader på himmelen som deles inn i 360 grader, var det et klart lyspunkt som ikke funklet slik som stjerner gjør.

Det var en liten planetskive, men ikke skiven til en liten planet.

Det var Jupiter, kongen blant planeter og den største vi har i vårt solsystem.

Slike samstillinger, som det heter på astronomispråket, kan bli regnet ut lang tid i forveien, flere tusen år i forveien, så det var mange rundt omkring som hadde forberedt seg på dette, klare med fotoapparatet.

Dobbeltstjerne

Det var mer du kunne se, det som ser ut som et klart, hvitt punkt skinnende gjennom de høstbrune bladene på bildet, litt ned og til høyre for månesigden. Omtrent like langt unna månen som Jupiter.

Det var stjernen gamma Virginis, som også bærer navnet Porrima.

Egentlig er det ikke riktig å kalle den én stjerne, fordi det er en dobbeltstjerne, altså to stjerner som sirkler rundt hverandre langt ute i verdensrommet.

De to komponentene i Porrima ligger bare 2,5 buesekunder fra hverandre. Det er 60 buesekunder i ett bueminutt, og 60 bueminutter i en grad, så å skille dem fra hverandre med det blotte øyet er ikke mulig. Du må ha et mellomstort amatørteleskop for å få til det.

Jordlys

Men det er mer du kunne se denne morgenen, du kunne se noe som kom fra jorden. Den tynne sigden fra den døende månen var direkte opplyst av solen som fortsatt lå under horisonten.

Denne delen av månen er helt brent ut, overeksponert på bildet.

Til tross for at solen ikke skinte på resten av den delen av månen som vender mot oss, så kunne du se den.

Den "mørke" delen var badet i lys fra jorden.

Sollys som litt over ett sekund tidligere hadde blitt reflektert vekk fra skyer, hav og land øst for oss, selv en del av ørkenen i Australia var med på opplysningen.

Så det var kanskje verdt de sekundene det tok å ta inn synet.