Dette bildet var utenkelig for to år siden

Tenk deg at du mister jobben. Du sliter med angst og depresjon, så NAV plasserer deg på den gunstigste økonomiske ytelsen de kan tilby deg.

Så sitter du der.

Pengene kommer på konto med jevne mellomrom, du sover bort mest mulig av døgnet, spiller spill, kjører rundt i bilen, er oppe hele natta og henger med venner som er ferdig på sin jobb.

Hver dag litt mørkere og litt lenger unna arbeidslivet enn den forrige.

Så har plutselig fire år av livet forsvunnet.

Slik var det for Christian Lund. Han var knapt 20 år gammel da han ble plassert på arbeidsavklaringspenger (se faktaboks).

«Styggen på ryggen er han jeg prater med mest»

– Det var å hente penger som jeg ikke hadde gjort noe for å få. Det syntes jeg ikke noe om, men det gikk bare nedover. Jeg forsøkte å finne noe å gjøre, men det fortsatte bare nedover. Det var mye depresjon, og jeg likte det ikke. Jeg forsøkte å ta ansvar, men det gikk ikke helt det heller.

Det kverner i hodet. Tanken om at man må komme seg ut i jobb. Men så får man det ikke til. Ikke den ene dagen, ikke den neste eller den neste etter der igjen.

Noen begynner å tvile på seg selv. På om de duger og om de fikser det.

Hos noen begynner ens egen demon å hviske dem ting i øret. Livet blir som refrenget i sangen til Onkel P.

Og Christian er ikke noen ensom svale på ungdomshimmelen i Norge.

Tallenes tale

Ifølge tall fra NAV står nesten 70 000 under 30 år utenfor både utdanning og jobb.

Det er åtte prosent av alle i alderen 18 - 30 år.

Samtidig viser en rapport fra OECD at Norge er blant de som er dårligst på å få unge utenfor arbeid og skole inn i arbeidslivet.

– Hvis denne utviklingen fortsetter vil kanskje 15 til 20 000 av dem som begynte på skolen i høst ikke fullføre videregående skole. Da snakker vi om et omriss av en tapt generasjon. Det er en utvikling som det er mulig å snu, sier Fredric Holen Bjørndal (Ap) i arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget.

Administrerende direktør Kristin Skogen Lund i Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) deler bekymringen.

– Det er et helt årskull som står utenfor. Vi mener dette sannsynligvis er Norges største samfunnsutfordring, og det har ikke vår samfunnskontrakt råd til.

29 000 av de unge som står utenfor arbeid og skole går på AAP. Det er den samme ytelsen som Christian gjorde. Utfordringen med det er tre-delt:

• Den er blant de mest lukrative man kan få.
• Den er tidsbegrenset og kan bare tildeles i fire år.
• Det er en helserelatert ytelse, det vil si at fokuset ligger på at man må være syk for å komme inn under ordningen.

Problemet for mange er at ytelsen fokuserer på sykdom og det man ikke får til, og at man kastes ut av den etter fire år. Da står mange enda lenger utenfor arbeidslivet enn de gjorde da de fikk den, og de må ofte over på en ytelse som gir mye mindre penger.

NRK har fått tilgang til tall fra NAV som viser hvor unge under 30 år blir av etter at de slutter å få arbeidsavklaringspenger. Den statistikken viser at kun en tredel er i arbeid et halvt år etter at de ikke lenger omfattes av ytelsen.

Rundt 15 prosent blir erklært uføre, 13 prosent går over i kommunale ytelser, 21 prosent er fortsatt arbeidsledige, noen med nedsatt arbeidsevne, og 18 prosent klassifiseres som annet.

Kritikerne mener at ytelsen presser unge enda lenger bort fra arbeidslivet enn det motsatte.

Vil ha ut alle under 30 år

Skogen Lund vil ha de under 30 år som går på AAP ut av ordningen og heller bruke pengene på mer målrettede tiltak for å få de unge inn i arbeidslivet.

Gjennom for eksempel å betale bedrifter litt ekstra for å ta inn og hjelpe de som står utenfor inn i arbeidslivet.

– Problemet med AAP er at du må være minimum 50 prosent syk for å komme inn under ordningen. Da blir det et poeng i seg selv å bli syk istedenfor å få dem ut i aktivitet. Mange i denne gruppen er i utgangspunktet ikke syke, de har et mestringsproblem som gjør at de står utenfor. Da trenger de ikke å bli erklært mest mulig syk. De trenger å komme inn i arbeidslivet og få trening og læring.

I mars gikk Simon Markussen fra Frisch-senteret ut i Dagsavisen og sa at AAP er et rullebånd ut av arbeidslivet. Samme sted gikk NAV inn for å kutte størrelsen på ytelsen fordi det blir for lukrativt for unge å stå utenfor.

– De med lav inntekt har fått et økonomisk motiv til å søke om AAP. Det å få et sosialt nettverk, kolleger og opplæring og oppfølging på arbeidsplassen, gir høy inngang til arbeidslivet. Flere unge må inn på dette sporet hvis de ikke kan gjennomføre et vanlig skoleløp, sa Kunnskapsdirektør Yngvar Åsholt i NAV den gangen.

Nav-direktøren hadde registrert at det stadig blir flere unge i den største risikogruppen som kjennetegnes av manglende utdanning (ikke fullført videregående skole), psykiske lidelser og langvarig passivitet.

#denfølelsen

Men Christian klarer seg.

For noen ganger skjer det noe.

Noen ganger løsner det en stein oppe i lia. Så drar den steinen med seg en stein til, og en til, og enda en, og plutselig står man der i et ras av god karma.

Plutselig ordner ting seg.

Steinen som løsnet for Christian var akkurat det NHO tar til orde for. Han fikk utplassering på ByPosten Vestfold. Det er en bedrift som er med på NHOs «Ringer i vannet»-ordning (se faktaboks).

Så kom raset.

Kjæreste, fast jobb, en datter, opprykk til skiftleder.

Det er en del andre ting som følger med et slikt ras også. Man slutter blant annet å grue seg til det mest stilte spørsmålet når man møter nye folk.

Hva jobber du med? Hva driver du med?

Og man vet at mamma gjør det samme.

De små tingene.

Apropos mamma. Gjett hvem som var den første Christian ringte til da han fikk utplassering?

– Mamma var overlykkelig. Jeg sa jeg fikk jobben og følte bare glede. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det... jeg tror hun begynte å gråte. Man skal kanskje ikke fortelle slikt, men det må jo være lov å være stolt av sønnen sin. Pappa var der også. Han var skråsikker på at jeg kom til å greie det. Det er rart, men man tenker liksom ikke over akkurat det... hvor viktig det er for resten av familien når man får seg jobb.