Desmond Tutu er død

Tutu vant fredsprisen i 1984, og engasjerte seg i kampen mot apartheid-regimet i Sør-Afrika.

– Erkebiskopens bortgang er et nytt kapittel med sorg i vår nasjons farvel til en generasjon av fremragende sørafrikanere som har testamentert oss et frigjort Sør-Afrika, sier president Cyril Ramaphosa i en uttalelse, ifølge news24.

Hver fredag morgen, helt til det siste, har han dukket opp ved et lite sidealter i St. George-katedralen i Cape Town.

Med stokk og hjelp fra en hjelpeprest har han stavret seg fram til alter. Desmond Tutu var ferdig med internasjonale reiser, politikk og festivitas.

Det eneste som var igjen var noen strålende øyeblikk på fredagsmorgener i sjutida. Tutu og Vårherre, og en liten forsamling troende.

Bak alteret var han sitt gamle jeg.

• Kjempet mot urettferdighet i flere titalls år: Desmond Tutu blir pensjonist

Fikk kreft

Nå er også hans siste bønner bedt, og går det som han har forkynt, sitter han vel nå ved faderens venstre hånd.

De siste årene har han bodd i Cape Town i Sør-Afrika. Tutu slet de siste årene med ettervirkningene av prostatakreft.

Desmond Tutu vil bli stående som en av verdens mest markante kirkeledere. Ingen fyrste i en mektig kirke, men en slagferdig og skarp biskop i en ikke for velstående afrikansk katedral.

Han var en karismatisk leder av kampen mot apartheid, var involvert i fredsmeklinger og refset den vestlige verden for sin behandling av fattige.

I hans kreative kamp mot rasismen lanserte han betegnelsen «regnbuenasjon» om Sør-Afrika.

Engang var det hudfargen som skapte konflikt. Nå skulle fargene sees som landets berikelse. Hans livs mesterverk er Sannhets- og forsoningskommisjonen. Som dens leder gjennomførte han avhør av apartheidtidens mørkeste aktører, og lot dem gå.

Det var et forsoningsarbeid som trolig berget landet ut av en bitter og traumatiske ettertid, men som likevel var omstridt. Erstatningene var for små, og var det rettferdig å la drapsmenn gå?

Like rettigheter for alle

Desmond Tutu ble født på landet, i Klerksdorp i 1931. Han vokste opp i Johannesburgs fattige områder, hvor faren var lærer.

Det ble han også selv, men gikk over til teologien. På syttitallet ble han internasjonalt kjent som apartheidmotstander.

Som domprost stilte han fire krav til myndighetene: Like rettigheter for alle, avviklingen av passlovene som krevde at alle svarte måtte bære pass, innføring av ett felles, nasjonalt undervisningssystem og stopp i all tvangsforflytning av svarte.

• Tutu: - Kronprinsen en kuuuul fyr

Soweto

Da politiet gikk til angrep på demonstrerende skoleungdom i Soweto i 1976 var Tutu tilstede.

Han forsøkte å beskytte ungdommen, men 700 ble drept den dagen.

Fra da av frontet han den internasjonale kampanjen for sanksjoner mot Sør-Afrika. Det ble sett på som et forræderi fra apartheidregimets side. Det gjorde ham mer utsatt.

Norge

Tutu ble generalsekretær i det sør-afrikanske kirkerådet. Det ga ham en plattform som beskyttet ham mot overgrep, og samtidig et reisebudsjett og en plattform for internasjonalt arbeid.

Det knyttet ham nært til Norge, som via et intrikat pengesystem fikk overført penger fra UD til hans arbeid i sør. Det dreide seg om flere hundre millioner kroner.

«Hvem er imot oss?»

Han fikk Nobels fredspris i 1984. Nobelforedraget endte nesten som en preken, men med et stillferdig og frekt understatement: «Hvis Gud er for oss, hvem er da imot oss?».

Han høstet en rekke priser gjennom sitt liv, og var særlig glad for å bli utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Tromsø i 1994.

Han var den første svarte anglikanske erkebiskop i Cape Town da han ble utnevnt i 1986. Han flyttet inn i en bispegård som lå i et hvitt område, forbudt for svarte.

Det brød han seg ikke om. Ikke regjeringen heller, forresten. Han tok sitt indre åndelige liv på alvor, og mediterte mye. Han tilbragte også tid på sin ergometersykkel, hvorfra han stirret på et innrammet bilde av en kollega på veggen, pave Johannes Paul II.

Ny rolle

Da Nelson Mandela etablerte sin regjering i 1994, sa Tutu at heretter ville kirkens rolle bli ny.

Nå skulle den være en kritisk observatør og se til at offentlige midler gikk til de fattigste, og at politikken var til for folket, ikke politikerne.

Han angrep dem for deres nye luksusvaner, dyre biler og kostbare dresser. Siden ble Tutus kritikk tyngre.

Han mente den massive husbygging bare produserte nye fattige townships. President Thabo Mbeki ble kritisert for å svikte de som hadde AIDS. Han ba den sittende president, Jacob Zuma, om å gå av etter korrupsjonsavsløringer.

Homokamp

Hans siste kampsak var homofili. «Hvis alle de homofobe kommer til himmelen ... da drar jeg heller et annet sted», er han sitert på.

Han sammenliknet homofiles rettigheter, i samfunnet og i kirken, med apartheid-kampen.

Så er også hans datter, Mpho, lesbisk og gift med en kvinne. Det var en sorgens dag for Tutu da datteren, som er ordinert prest, måtte frasi seg sin ordinasjon av denne grunn.

Mandelas venn

Desmond Tutu sto Nelson Mandela nær. Det var i erkebiskopens hus Mandela tilbragte sin første natt i frihet i 1990.

De la planene for Sannhets- og forsoningskommisjonen sammen. Men Tutus kritikk av ANCs lederskap ble for meget for regjeringspartiet, og de tok en søt hevn.

Tutu ble ikke gitt noen rolle i Mandelas begravelse i desember 2013. Ja, han ble ikke engang invitert.

En danser

Da Desmond Tutu ble innsatt som biskop måtte han, slik den anglikanske tradisjonen er, stå utenfor katedralen og hamret på døren med sin bispestav.

Dørene gikk opp, men han skred ikke til sitt alter. Han danset. For slik var han, full av latter og jubel, og med en dirrende troens undertone, jordnært formidlet i et språk for folket.

Afrikanere har elsket ham. Hos oss har han vært en sensasjon, hinsides enhver kirkelig oppførsel og sjargong.

Jeg spurte ham engang om den hvite manns historie i Afrika.

Han forklarte meg på tretti sekunder: «Da den hvite mann kom hit, ba han oss om å folde hendene og lukke øynene. Og så ba vi. Da vi åpnet øynene, hadde han tatt landet. But we kept the Bible!»!

Så la han til: «Jeg tror vi bør sende noen misjonærer til Europa».

Han snakket nok om seg selv.