I et tørt, juridisk språk forteller tiltalen om den grusomste, seksualiserte tortur – utført mot en ung kvinne, bundet rundt hode, armer og ben, i en ubåt, alene med gjerningsmannen, under vann.
Så ble hun partert. Kroppsdelene ble stripset fast til tunge rørstumper, og dumpet i havet. Peter Madsen har erkjent parteringen, men så langt nektet for drap.
Denne uken starter rettssaken i København. Den vil bli dekket bredt på nyhetsplass i NRK, og i tillegg har vi laget en egen podkastserie om saken.
De siste ukene og månedene har flere av våre journalister gått i fotsporene etter Kim Wall og Peter Madsen. Vi har støtt på mange rykter på vår vei, noen av dem bredt publiserte på sosiale medier.
Men i vårt redaksjonelle arbeid er det så langt overhodet ingenting som tyder på noe annet enn at Kim Wall var en seriøs reporter på oppdrag, og mistet livet på jobb.
Podkasten om Ubåtsaken tegner et bilde av en hardtarbeidende og uvanlig talentfull journalist, som tross sin unge alder opererte med verden som dekningsområde. Hun skrev for noen av de mest velrenommerte mediene vi kjenner, som The Guardian og New York Times.
Journalistikkens metodikk og kvalitetssikring skiller den fra mye annet som publiseres – særlig nå, i en tid hvor alle kan publisere.
Journalistikkens oppdrag er å skille klint fra hvete, rykter fra fakta, gode kilder fra dårlige. Det er en av grunnene til at krimjournalistikken er viktig i slike saker, også i 2018.
En av Medie-Norges nestorer, sjefredaktør i VG gjennom mange år og nåværende leder av Skup-juryen, Bernt Olufsen, har hatt mange anledninger i sin karriere til å reflektere over krimjournalistikkens rolle og betydning.
Slik skrev han det i sin egen blogg i 2012:
«Gjennom kriminaljournalistikken speiles også samfunnsutviklingen. Vi kommer inn på mennesker av kjøtt og blod, og konsekvensene av deres handlinger. Det er ikke uvanlig at krimjournalistene er blant de første som avdekker alvorlige sykdomstegn i vårt samfunn.»
Olufsen har hatt et langt liv i pressen, og er ikke ukjent med kritikk, ei heller mot krimjournalistikken: Det hevdes jevnlig at den fråtser i detaljer og menneskelig fornedrelse og ondskap, kun for å selge aviser og fri til publikum.
Det finnes nok eksempler på at den kritikken er berettiget – men oftere før enn nå.
«For tretti år siden var kriminaljournalistikk mer preget av ènkildejournalistikk. Det gjaldt å skaffe seg gode politikilder som ga eksklusive nyheter. Heller ikke rettsjournalistikken var tilstrekkelig balansert», skriver Bernt Olufsen, og hevder at datidens mangel på kritisk, undersøkende journalistikk var noe av det som gjorde justismordene på Fritz Moen og Per Liland mulig. Olufsen avslutter:
«Nå er kriminaljournalistikken blitt til viktig undersøkende journalistikk med et vell av kilder. Journalistens rolle er blitt mer lik etterforskerens.»
Dette er gjenkjennelig. Vi bruker mer ressurser på hver enkelt sak, jobber bredere med kilder, ettergår i større grad politi og andre myndigheters arbeid, og forsøker å komme dypere i historiene enn hva som var vanlig tidligere.
Vi er antagelig også varsommere: I NRK har vi laget egne retningslinjer for dekningen av saken om Kim Walls død. Vi kommer ikke til å publisere detaljerte opplysninger om de handlinger hun ble utsatt for – først og fremst av respekt for henne og hennes nærmeste.
Retningslinjene vil bli diskutert og skjønnsmessig vurdert fra dag til dag, for å balansere så godt som mulig mellom respekten for offeret og hvilke informasjoner som er avgjørende for sakens opplysning.
Over hundre journalister fra hele den vestlige verden har meldt sin ankomst til rettssaken som starter i København denne uken. Vi skal verdsette at kriminelle handlinger stadig vekker oppsikt, og dekkes bredt og grundig av profesjonelle medier – både på ofrenes vegne, og på vegne av rettssikkerheten til alle involverte.
Og ikke minst fordi det vitner om at vi stadig holder menneskelivet ukrenkelig i fredstid.
Emma Clare Gabrielsen er programleder for NRKs podkast om ubåtsaken. I Dagsnytt forteller hun at det var rystende å lese tiltalen mot Madsen, også fordi offeret er en kvinnelig journalistkollega. – Man tenker jo at det fort kunne ha vært meg.
