De nye fremmedkrigerne

– Familien ønsker helst ikke at jeg skal dra. Dette var noe jeg egentlig var ferdig med. Men jeg kjenner på mange måter på en slags plikt. Den sitter i ryggmargen.

Han har bestemt seg. Det gjorde han for en uke siden, etter å ha hatt tanken i bakhodet i en god stund.

Den norske familiefaren vil reise til Ukraina for å verve seg til den internasjonale legionen for territorielt forsvar. Han vil krige mot russiske styrker.

– Det å se en sivilbefolkning bli rammet som de blir nå, det er det som er av betydning. Kanskje hadde de forventet mer hjelp.

Det er ikke første gang han forbereder seg på kamp. Han har erfaring fra Forsvaret, med utenlandsoppdrag under beltet. NRK kjenner mannens identitet, men fordi han er på vakt overfor russisk overvåkning, og av hensyn til familien, ønsker han ikke å stå frem med navn.

Men han vil i alle fall snakke, i motsetning til de aller fleste andre NRK har hatt kontakt med.

Familiefaren sier han er klar. Sekken er ikke pakket, for det er noen ting som gjenstår. De tingene som ofte hindrer oss fra å hive oss på første fly, uansett hvor endestasjonen måtte være: Familie og penger. Huslån og billån. At det er nok mat i kjøleskapet til de som skal vente hjemme.

– Nå som jeg ikke er i aktiv tjeneste, har jeg ikke utstyr liggende. Så det må kjøpes inn.

Han er ikke alene om å ha begynt med planleggingen.

Mobiliserer på nett

Lommekniv. Ballistisk hjelm. Ansiktsmaling. Sokker. Turniké.

Listene over hva du bør pakke med deg om du verver deg til krigen i Ukraina, er lange. Og de varierer i omfang og innhold, alt ettersom du finner dem på Facebook, Reddit eller andre fora hvor tilsynelatende kampklare mennesker nå diskuterer hvilke personlige eiendeler som bør stappes i bagen før avreise.

På internett mobiliseres nå mennesker med ett felles mål for øye: Å tilslutte seg en internasjonal legion i Ukraina, og delta i kampen mot russiske styrker.

På nettforumet Reddit har mange fått med seg at Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj ber utlendinger om hjelp til å krige. Kun fire dager etter presidentens tale har gruppen «Volunteers for Ukraine» har fått over 30.000 medlemmer.

Bak tastaturer i flere land sitter de som vil jobbe frivillig i Ukraina – men også de som vil ta våpen fatt. Noen lurer på hvordan de kan reise, hva de bør ha med seg, og om de får betalt.

Andre sier de allerede er fremme.

«Landet i Ukraina for noen timer siden, her er noen råd til folk», skriver en bruker. I tråden som følger under kommentaren følger flere tips og spørsmål. Engasjementet virker å være stort.

Blant medlemmene i gruppa, er flere nordmenn.

«Jeg kan ikke bare sitte her og gjøre ingenting», skriver en av dem.

«Vel vitende om at disse jævlene kan banke på min dør snart, vil jeg sveipe dem unna før de kan komme opp oppkjørselen».

To andre slenger seg på tråden. De er i samme fylke, Finnmark, og en av dem lurer på om ikke de kan slå følge og legge planer sammen.

I en annen gruppe på samme nettforum, deler en av nordmennene en link til nettsiden Spleis.no. Han har startet en innsamlingsaksjon, og ønsker flere tusen kroner for å skaffe nødvendige midler for å begi seg ut på reisen med det han må trenge av utstyr.

Det kan fremstå som at flere hundre er interessert i å dra. Hvor mange som faktisk vil reise, er et helt annet spørsmål.

– Av de som faktisk vil reise ned og gjennomføre soldatgjerning, vil jeg anta det er mellom 20 og 30 personer, sier familiefaren NRK har snakket med.

– Er det organisert for at de faktisk skal reise?

– Den største organiseringen jeg kjenner til, er at det er tre nordmenn fra en av disse gruppene som skal reise nedover sammen. De har fått et kontaktpunkt og en kontaktperson i Polen. Jeg tror reisen deres er ganske nært forestående, sier han.

– Hva er inntrykket ditt av hva slags type folk som er interessert i å dra?

– I de gruppene jeg er del av, er det todelt. Mange er veteraner med erfaring. Og så er det de unge som har lyst til å oppleve spenning. Så er det noen som kanskje er i både den ene og den andre kategorien, sier han.

NRK har kontaktet flere av dem som har vist interesse på disse gruppene. De aller færreste ønsker å si noe offentlig. Flere sier at de vil reise, men at de ikke er sikre på om det blir noe av. Noen har ikke bestemt seg. Andre har ikke penger til det akkurat nå, eller er usikre på om de kan dra uten militær opplæring. Noen hevder at de allerede er på vei.

Og kanskje har noen tatt et endelig valg. På Twitter ryktes det at nordmenn allerede er på plass.

«Folk fra hele verden har kommet hit for å hjelpe til med å forsvare Ukraina. Køyekameratene mine er norske og amerikanske. Det er fortsatt masse plass!», skriver en som sier han er fra Finland, og som hevder å ha tilsluttet seg legionen.

Folk fra alle leire

2. mars sa Ukrainas utenriksminister at mer enn 1000 frivillige fra utlandet så langt hadde meldt seg opp for å kjempe på ukrainsk side i krigen mot Russland. Det er ikke bekreftet hvor mange nordmenn som er blant dem. Heller ikke hvem de er.

– Det er definitivt stor interesse. Mange mennesker vil reise, mange har åpent sagt dette og samlet inn penger til formålet. Så det skjer, men vi kjenner ikke til omfanget, sier Kacper Rekawek til NRK.

Han er forsker på C-REX Senter for ekstremismeforskning ved Universitetet i Oslo. Rekawek understreker at det på ingen måte er første gangen alminnelige nordmenn verver seg til krig i et annet land.

Et eksempel er nesten hundre år gammelt. På 1930-tallet, under den spanske borgerkrigen, reiste flere hundre unge nordmenn til Spania for å verve seg til den internasjonale brigaden. Sammen med frivillige fra flere land kjempet de på republikanernes side i kampen mot general Franco. Mange av dem som kriget, var rekruttert fra arbeiderbevegelsen og kommunistene. Noen år senere deltok rundt 700 nordmenn frivillig på finsk side under Vinterkrigen.

Det finnes nyere eksempler. De handler riktignok om en helt annet type fremmedkrigere, som begår kriminelle handlinger ved å tilslutte seg terrororganisasjoner. Selve begrepet fremmedkriger er spesielt blitt brukt om dem som frivillig har reist for å delta i borgerkrigen i Syria. Norsk politi anslår at opptil 100 personer med tilknytning til Norge har gjort nettopp det.

Også Ukraina har tidligere vært et reisemål for noen av dem som vil ta opp våpen og delta i kamper. Aftenposten har tidligere skrevet om hvordan konflikten i Ukraina siden 2014 har vært et trekkplaster for høyreekstreme. Fremmedkrigere har havnet på begge sider av frontlinjen. Foreløpig ser PST ingen utviklingstrekk som tyder på at norske høyreekstreme reiser nå.

Kacper Rekawek mener det denne gangen kommer til å være et sammensatt kompani med fremmedkrigere på bakken i Ukraina. Og at motivasjonen for å reise nå, er en helt annen enn tidligere.

– Dette er ikke en ideologisk mobilisering. Denne gangen er mobiliseringen så å si initiert av Ukraina som stat, sier han, og viser til at det er presidenten selv som ber om hjelp – ikke en fløy eller organisasjon.

Ukraina står i en spagat. De er verken medlem av Nato eller EU, samtidig som de ønsker å være «en av oss». Nå får «vi» mulighet til å invitere dem inn i varmen, og å vise at vi mener alvor av det, forklarer Rekawek. Slikt skaper engasjement.

– Det finnes mange som er idealister. Det finnes også dem som trenger en unnskyldning for å rømme hjemmefra, og som nå får en gylden mulighet til å finne mening i livet. Nå får de beskjed om at en gruppe de identifiserer seg blir angrepet, og føler kanskje på solidaritet med denne gruppa.

Det er mange som vil hjelpe nå. Noen donerer penger, noen drar til grensen for å hjelpe flyktninger, og noen reagerer som dette: Med å reise for å kjempe.

Spørsmålet er bare om det å føre fremmedkrig, er riktig måte å hjelpe på.

En definitiv risikosport

– Du skal være ekstremt klar over hva du gjør. Og du skal være klar over at sannsynligheten for å komme levende fra det er ikke nødvendigvis er spesielt stor, sier oberstløytnant Palle Ydstebø.

Han er sjef for seksjon for landmakt på Krigsskolen, og har lagt bak seg flere utenlandsoperasjoner. Ydstebø advarer mot å tro at det å delta i krigen er et spennende eventyr. Det skal dessuten en del til å gjøre nytte for seg.

– Først og fremst må du være trent, du må kunne bruke utstyret ditt, og så må du kunne fungere i avdeling. Du må kunne jobbe sammen med de folka du er satt opp med, sier Ydstebø.

– Men hvis du ikke har militær bakgrunn, er det ikke da risikosport å dra, for å si det forsiktig?

– Risikosport er det uansett.

Først er det krigen. De enorme inntrykkene. Så er det hjemkomsten. Inntrykkene som aldri forsvinner. Kommandørkaptein Erik Salvador er sjefpsykiater i Forsvaret, peker på to typer påkjenninger soldater blir utsatt for i krig. Den ene er å oppleve konstant fare. Den andre er å være vitne til krigshandlinger.

– Det blir jo ekstra ille når det er en krig som foregår midt blant sivile. De fleste kan være enige om at det verste nesten er å se krigens lidelse, særlig for barn. Det å bevitne en befolkning som har havnet midt i skuddlinjen, og det som skjer med barn oppi det der, det er voldsomt sterke inntrykk som kan føre til mye plager etterpå, rett og slett.

En godt trent og erfaren soldat vil tåle påkjenningen bedre enn utrente og uerfarne mennesker, mener han.

– Har man vært med på denne typen ting før, så kan det hende man er ganske godt forberedt. Har man ikke vært med på det før og ikke fått noe særlig trening, så vil jeg si at man er ganske dårlig forberedt. Og det er et ganske dårlig utgangspunkt for å skulle dra i krig, sier Salvador.

Akkurat det, er det noen som forsøker å formidle også i debattforumene på internett.

I gruppen «Volunteers for Ukraine» på Reddit, har en som hevder å ha jobbet i flere konfliktsoner skrevet en lang liste på engelsk over hva som bør ordnes før man reiser. Et tips er å gå til tannlegen. Et annet er lære seg å skyte.

Hans kanskje viktigste tips er presisert i kursiv:

En ryggmargsrefleks

– Det er mange som vil dra for spenningens skyld, og som kanskje ikke vet hva det går i. Og så har du den parten som har vært ute før og som vet hva de begir seg ut på. De er nok mer forsiktige av seg.

Det sier familiefaren NRK har snakket med.

– Har dere med kamperfaring et ansvar for å formidle hva det å dra i krig innebærer?

– Jo, og inntrykket mitt er at flere folk har tatt litt tak og skrevet på en del av disse lukkede foraene at det er greit å vite hva man drar til. Han ene skrev at det er lurt å skrive testamente før man drar. Det er en grunn til det, sier han.

Familiefaren mener han vet hva reisen vil innebære. Han sier han tar forbehold, og forholder seg til kontaktpersoner ved ambassaden når han skal pakke sekken. Men det er vanskelig å finne ut hvilken informasjon som er riktig, og om de han kontakter, jobber på riktig side.

Han forteller at nordmenn holder kontakt med fremmedkrigere fra England og Danmark, som sender lister med navn og nummer på kontakter i Polen. På denne måten kan de kryssjekke at informasjonen de får fra kilder i Norge, stemmer.

– Det å verifisere informasjon er det man jobber hardest med og lurer mest på. Hadde vi reist som soldater, hadde vi jo hatt en etterretningstjeneste som kunne verifisert informasjonen. Det har vi ikke nå, sier han.

Han tror likevel at erfaringen fra Forsvaret kommer godt med. Den er dessuten instrumentell for at han i det hele tatt drar. Som veteran, ligger behovet for å bidra i ryggmargen, mener han.

– Det er en grunn til at man reiste ut i utgangspunktet: Ønsket om å bidra og hjelpe de som trenger hjelp. Jeg tror ikke vi har et romantisk inntrykk av det, vi vet hva vi går til, sier han.

Han vet hva han går til. Men gjør familien det? Sist han var ute, var det ikke fullt så mange små og store å ta hensyn til. Nå er det flere som risikerer å bli en mindre i familien. De risikerer å miste en bror, en samboer, og en far. Familiefaren sier han har reflektert over akkurat det.

– Men jeg opplever ikke at familien min sier nei med utropstegn, for å si det på den måten. En del av meg er jo de årene i Forsvaret, og det å reise ut.

For flere år siden lovet han seg selv at han aldri skulle rette våpen mot et annet menneske igjen. Nå vurderer han å bryte dette løftet, hvis det er oppgaven han får i Ukraina.

– Du risikerer det verste ved å reise ut. Hvordan har du vurdert det?

– Jeg er familiefar og har barn i barneskolealder. Det er det innsatsen min er. Dette gjenspeiler hva jeg er villig til å ofre for at andre skal få tilbake friheten sin.

– Er det en litt vel romantisk måte å se det på?

– Noen vil kanskje si det. Men jeg tenker nesten at det er en plikt, og en verdi. Mange av de jeg har skrevet med kritiserer Nato for å sitte stille. Sanksjoner hjelper fint lite for de som står midt i et bomberegn.

Kilder: Store norske leksikon, Universitetet i Oslo.