De fem kvinnene sitter rundt et møtebord i Råde i Østfold. Utenfor strekker en arm av innsjøen Vansjø seg inn mot fredelige norske åkre.
– Vi er i Norge, men i Ukraina: på nettet!, sier Anna Yuzefa, som er regnskapsfører.
I et hjørne står en enorm utstoppet bjørn som holder en klo mot dem.
Kontoret tilhører deres norske arbeidsgiver, Roar Paulsrud. Han driver gårdsbruk i Ukraina og et selskap som forsyner det ukrainske landbruket med såkorn, gjødsel og annet de trenger for å få kornet til å gro.
Paulsrud eier også en større skogeiendom i Russland, nær den estiske grensen.
Da krigen startet, reiste han til Ukraina for å bistå sine ansatte der, men også for å hjelpe noen med å komme seg ut av landet.
– Jeg dro ned med noen livsviktige medisiner, og tilbød samtidig å ta med en del av kvinnene tilbake til Norge. Rundt 30 av dem ble med, og det er noen av disse som jobber her nå, forteller han.
Her har de fortsatt jobben de har med å selge gjødsel og såkorn til ukrainske bønder. Det gjør de via nettet, og samtalen rundt bordet går på ukrainsk med bønder i hjemlandet.
Bøndene de selger til, driver gårder i store deler av Ukraina.
Drivstoffproblem
Paulsrud sier at han fikk en dårlig magefølelse mot slutten av OL i Beijing, da det bygget seg opp med russiske styrker langs den ukrainske grensen. En del av varelagrene i den østlige delen av Ukraina ble derfor flyttet vestover i landet.
For å få ut varene, må de ukrainske bøndene ofte kjøre et stykke dit de er lagret. Men det er ikke like enkelt som før, sier Anna Yuzefa.
– Det er ofte ikke diesel å få kjøpt på stasjonene. Så er det mye trafikk, og de må passere militære kontrollposter langs veiene, sier hun.
I tillegg er det krigshandlingen som pågår, som utgjør en konstant fare.
– For tre dager siden ble huset til en av våre medarbeidere som er igjen i Ukraina truffet av en rakett og ødelagt. Han ble ikke skadet selv.
Usikre avlinger
Ukraina er et av verdens største kornkamre og snart er det våronn der. Men ingen vet om man kommer i mål med noen avlinger i år, eller om krigen setter en stopper for det. Det er flere usikre faktorer, sier Roar Paulsrud.
– Jeg er født optimist, men nå er jeg skeptisk. Men vi har ikke noe valg med å forsøke å dyrke, selv om det blir dyrt i år.
Han tenker også at jordene plutselig kan bli brukt av militære kjøretøy.
– Når de tørker opp etter vårløsningen kan de bli som motorveier for stridsvogner.
Spørsmålet er både om det blir mulig å dyrke som før, og om kornet kan bli høstet. Bare krigens gang vil vise det.
En større bekymring
Det er ikke uten grunn at det bare sitter kvinner og jobber på det lille kontoret i Råde. De har alle barn, men fedrene er igjen i hjemlandet og kjemper i krigen.
Det er vanskelig å være så langt unna, og vite at mennene kan være i livsfare hver eneste dag.
Derfor er ikke bare hensynet til kornavlingene det viktigste.
– Det er ikke trygt noe sted i Ukraina nå. De vet aldri hvor eller når den neste bomben sprenger, sier Anna.