NRK Meny
Normal

Bruker ferien til frivillig arbeid

Mange voksne nordmenn føler seg ferdige med pakketurer og museumsvandring. Nå søker de nye opplevelser der de kan bidra og hjelpe andre. Men ikke alle får dra.

Arthur M. Hansson

Arthur Hansson ryddet kratt og skog på Galápagos.

Foto: Privat

Slange seg i en solseng på Sicilia? Sjangle fra bar til bar i Barcelona? Gå på gamle stier på hytta eller besøke slekt og familie på Vestlandet?

– Nei, takk, er det mange som sier. De siste årene har flere og flere nordmenn valgt en helt annen ferieform, blant annet med et ønske om nye opplevelser og om å bidra til at verden kanskje blir bitte lite grann bedre.

– Kjedelig å sole seg

– Jeg syns det er kjedelig å ligge på en solseng, jeg er for rastløs til det. Det sier 67 år gamle Arthur M. Hansson til NRK. Tidligere i år lot han jobb være jobb og tok et solid avbrekk da han reiste først fire uker til Ecuador der han lærte seg spansk og så videre til Galápagos for å jobbe som frivillig.

Der kuttet han ned kratt og busker som var i ferd med å fortrenge de lokale plantene. Det forteller han i radioprogrammet Ekko, på NRK P2.

– Mora eller blackberries hører ikke til på Galápagos og ble fjernet, det var en varm og svett jobb og det var mye mygg der, forteller han.

For rundt 35 dollar døgnet fikk han overnattingsplass i et hus som besto av betong, bambusstokker og bølgeblikktak. Arbeidsdagen varte fra klokka åtte om morgenen til klokka fem om ettermiddagen, avbrutt av en to timers lunsjpause.

Arthur matet også gigantskilpadder. Og det var den spennende naturen og dyrelivet på Galápagos som gjorde at han ville dra akkurat dit.

Gigantskilpadde

Arthur Hansson foret også gigantskilpadder på Galápagos.

Foto: Privat

– De er eventyrlystne, ressurssterke og idealistiske. Det sier Julie Hart som er daglig leder for Atlantis som i mange år har sendt nordmenn ut i den store verden.

– Ut for å lære

Tidligere var det gjerne norske jenter som ville reise og lære språk og som dro ut som au pairer. Nå er det blitt mindre av det, mens stadig flere vil bruke en tid av livet sitt til å jobbe frivillig. I 2007 endret stiftelsen navn fra Atlantis Ungdomsutveksling til Atlantis Utveksling fordi man så at også voksne ønsket å reise ut på frivillig arbeid.

Nå sender de folk til Latin-Amerika, til Afrika og til asiatiske land.

– Vi mener at begge parter, både de som reiser ut som frivillige og lokale som møter utenlandske frivillige, har utbytte av en slik kulturutveksling. For mange lokale er de frivillige en mulighet til å møte noen fra en annen kultur, og særlig vertsfamiliene og mennesker knyttet til prosjektene har de frivillige tett på livene sine, sier Hart.

De har ikke presise tall over de forskjellige aldersgruppene som reiser ut, men sier at det er en økende trend til at voksne vil bruke ferien sin på denne måten.

Projects Abroad har vært i Norge i fire år forteller at de også sender ut reisende som er ferdige med sin første ungdom.

– Vi ser jevnt over en økende interesse og har mange i 30-, 40-årene som reiser ut, forteller daglig leder Solfrid Hanna til NRK.

Den selvgode samaritan?

Julie Hart

– Det hender vi sier nei til folk som ønsker å reise ut, sier Julie Hart i Atlantis.

Foto: Marit Kolberg / NRK

Noe av den kritikken som har kommet mot denne typen reiser er blant annet at det her som oftest er privilegerte mennesker som reiser ut og at de påtar seg oppgaver som fattige mennesker kunne fått betaling for å utføre.

– Våre prosjekter har ikke penger til flere ansatte, uten de frivillige ville de forblitt små, underbemannede prosjekter og mindre ville blitt gjort, sier Julie Hart. At de frivillige reiser til prosjektstedene bidrar også til økt sysselsetting i området, slik som flere lærere på språkskolene og økt sysselsetting av kokker og andre involvert i koordineringen av de frivillige.

Arthur forteller at en av bøndene i lokalmiljøet fant ut at han skulle åpne en bar for dem som jobbet frivillig på stasjonen der han var, siden all servering der var alkoholfri.

– Ti minutter med hodelykt brakte oss dit. Der fikk vi kald pils og bonden hadde til og med investert i et karaokeanlegg, bare for oss, forteller han.

Og selv om Arthur følte at han gjorde god nytte for seg, innrømmer han at han først og fremst reiste for sin egen del.

Sier nei til noen

Fenomenet er ikke nytt og hjelpearbeidere har tidligere advart mot det de kaller frivilligturisme i fattige land.

– Vi samarbeider med lokale partnere som er eksperter på lokale forhold og behov. Alle våre lokale partnere er veletablerte organisasjoner som vi har samarbeidet med over lengre tid. Og vi er jevnlig på besøk for å kvalitetssikre prosjektene, sier Julie Hart.

Hun forteller at det hender at de sier nei til å sende ut folk.

– Vi ser på motivasjonen og personlig egnethet til dem som vil reise. Hvis vi tror at de ikke klarer å tilpasse seg eller utføre arbeidsoppgavene prosjektene har behov for, så hender det at vi sier nei. Men de fleste som tar kontakt har jo tenkt grundig gjennom hva de vil. Deltagerne ønsker en reise med mening som også gir muligheter for læring og personlig utvikling.

De som vil dra må fylle ut skjemaer, levere referanser og til visse jobber kreves det vandelsattest.

– Hvis man skal jobbe på natur- og miljøprosjekter må man ikke ha vandelsattest. Men for alt arbeid som involverer mennesker, må man ha det, understreker Hart.

Friluftsdugnad på Finnmarksvidda

Hilde Charlotte Solheim dugnad Turistforeningen

Hilde Charlotte Solheim merket stier på Finnmarksvidda for Turistforeningen.

Foto: Privat

– Det er et dilemma at det kanskje er lettest å bemanne de morsomste oppgavene, det kan man reflektere over, sier Hilde Charlotte Solheim som er direktør i Virke Reiseliv. Hun har også brukt ferien til å gjøre en frivillig innsats.

Hun er interessert i vandring og naturopplevelser og jobbet for Den Norske Turistforening på en ukes dugnad i Finnmark og merket en vandrerrute der.

Hun innrømmer at det var en stor grad av egeninteresse som gjorde at hun valgte en slik friluftsferie.

– Dessuten er nok slik at vi pynter oss litt med reiser og opplevelser og det at vi gjør ting som er eksotisk.

Hun tenker litt høyt rundt dette med motivasjonen og sier at det nok er vanskelig å vite om man reiser på slike ferier først og fremst for egen del eller for å hjelpe andre.

– Er det egennyttig eller er det altruistisk, jeg tror ikke man kommer til bunns i. Jakten på mening, dette er relasjoner man ikke kan kjøpe seg, men man vokser på slike opplevelser, sier hun.

– Jeg er enig. Man får det bedre seg selv, jeg er lykkelig over å ha tatt denne turen, sier Arthur.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste meldinger