Minneord om Kim Friele: «Kjærlighetenes ridder»

«Der er Wenche og der er Wenche».

Den 86 år gamle Kim Friele peker på bilder og fotografier som henger rundt leiligheten på Geilo. Hun beveger seg ikke lett, men med rullatoren for hånden går det greit.

«Og her på kjøleskapet henger og så Wenche, og når jeg går forbi her skal lage meg en brødskive, så får hun et kyss, sant vennen min?».

Hun planter et kyss på fotografiet av en smilende Wenche Lowzow, kjæresten og livspartneren gjennom et langt samliv. Wenche som gikk bort i 2016

Jeg er på oppdrag for NRK og skal intervjue Kim om kampen, livet og kjærligheten. Vi har rigget stuen full av kameraer og lydutstyr, og vi er midt i pandemien, så vi spriter og bruker munnbind. Ingen har lyst å smitte den tilårskomne pioneren med covid.

Vi snakker om barne- og ungdomsår, om hennes første ekteskap med en mann, om skilsmissen og om en gryende opplevelse av å være lesbisk.

Kim forteller om grubling og ensomhetsfølelse, om lørdagene hun tilbrakte på benken ved Nationaltheatret, speidende etter andre mulige homoseksuelle. Hun beretter med innlevelse om hvordan hun til sist etter mange uker på sin faste utkikkspost, endelig kommer i kontakt med noen.

Hun forteller om hemmelighold, koder, angsten folk hadde for å bli oppdaget, men også om fester, pardans, diskusjoner og forelskelser. Ryggen er ikke god, selv når hun sitter, men kjeften og hodet er det ingenting i veien med bedyrer hun og byr på enda en anekdote fra de indre gemakker i Det Norske forbund av 1948.

Aktivist og forfatter Kim Friele er død. Hun ble 86 år gammel. Friele har gjennom store deler av sitt liv kjempet for homofiles rettigheter.

Kim Frieles liv i bilder 14 bilder

Hun er en formidabel forteller, skarp og vittig, rasende i det ene øyeblikket over noe en eller annen idiotisk politiker eller kirkeoverhode sa på syttitallet, varm og omsorgsfull det neste når hun snakker om Pridemarkeringen i Oslo forrige vår.

Eller om Wenche. Stadig om Wenche Lowzow, stortingspolitikeren fra Høyre som hun ved første møte var så dundrende uenig med at hun nærmest frådet, for så å bli så forelsket at det varte livet ut.

Vi ler og gråter og røyker filtersigaretter på altanen med utsikt over Geilo vatnet. «Wenche elsket denne utsikten», sier Kim. «Vi elsket fjellet – og hverandre».

Slik vil jeg huske henne. Stabbende mellom salongbordet og kjøkkenbenken, med et godt tak i hver av dem, før hun bøyer seg mot kjøleskapsdøren og kysser bildet av kjæresten.

Jeg vil huske henne for kampene, for lovendringene, for de skarpe replikkene, for det utrettelige arbeidet og for humoren, men mest vil jeg se henne som en ridder i kamp for kjærligheten, uansett form – også for hennes egen livsforandrende kjærlighet til Wenche.

Jeg lyser fred over Karen-Christine Frieles minne.