– Det er jo helt vidunderlig, hurra!
64 år gamle Bente Brekke Kampevold jubler når NRK forteller henne at regjeringen innfører tidsfrister for kreftbehandling. Fra nå av skal det gå maks 20 dager fra kreften oppdages til behandlingen settes i gang.
- Les også: Kreftløfter fra Jens
- Les også: Legene tror ikke på tidsfrister
For Kampevold var situasjonen en helt annen. Bestemoren fra Lindås utenfor Bergen ventet i tre måneder fra legene fant en svulst i tykktarmen til første strålebehandling.
«Hjelp! Jeg har fått kreft.»
Slik begynte brevet «Ventetid» som førte til at 64-åringen ble en rikskjent forkjemper for kreftpasienters rettigheter.
– Har kreften spredt seg?
Kampevold var redd, lei og rasende. Hun opplevde ventetiden som psykisk tortur.
«Prøv å ligge time etter time i sengen – du ser opp i taket, natten er uendelig lang, skal jeg dø av dette fordi jeg ikke får behandling raskt nok? Du syntes du kjenner kreftsvulsten vokse.»
- Les også: Høyre krever 48-timersregel
Hun sendte det følelsesladde brevet til Statsministerens Kontor og fikk et masseprodusert svar i retur.
Men da Kreftforeningen la ut brevet på sine nettsider og sendte det ut til 100.000 støttespillere begynte snøballen å rulle.
Lokalavisene skrev om saken og TV2 startet en lengre reportasjeserie om kreftpasienter som ventet i månedsvis på behandling.
I media var Kampevold full av pågangsmot og kampvilje. På hjemmebane var det ikke alltid like enkelt.
Mens hun ventet på prøvesvar, utredninger og behandlinger lå hun våken om nettene og kjente etter om svulsten vokste. Hver lille smerte eller ubehag fikk henne til å frykte at kreften hadde spredt seg.
To måneder etter at hun fikk brevet fra legen om at hun hadde en svulst i tarmen fikk hun en muntlig framdriftsplan. De skulle stråle først, så operere.
Våkenetter og champagne
I tiden som fulgte skal hun ha ringt Haukeland sykehus hver dag for å avtale time.
Etter fire uker fikk hun endelig komme til stråling den 21. februar.
Da hadde det gått 113 dager siden Kampevold oppsøkte fastlegen på grunn av problemer med avføringen.
«113 netter. Våkenetter. Nettene er korte når man sover, men de er uendeliiige når man ligger våken og bekymrer seg. Har jeg ikke litt vondt i ryggen? Eller kanskje det er i bekkenet? Kan den ha vokst seg gjennom tarmveggen? Inn i andre organer?»
Dagboka ble en kjærkommen venn mens hun ventet. Hun skrev om kroppen som forandret seg, om angsten som knuget i magen og om raseriet over den lange ventetiden.
- Les utdrag fra Bentes egne dagboknotater her:
Men hun skrev også om de gode dagene. Som den vårlige dagen i slutten av mars da ektemannen kom gående med to elegante champagneglass balanserende på et sølvbrett.
På bordet sto flaska i kjøleren og sola varmet for første gang på lenge.
Endelig kunne de feire. Den siste strålingen var over, og kroppen kjentes bra.
Betalt for strevet
«Champagnekorken spretter, champagnen bobler over, vi ler og løfter glassene: SKÅL! Et kapittel er tilbakelagt. Ferdig med strålingen, det er helt fantastisk. Nå er det BARE å vente – igjen! Nesten 9 uker.»
I utgangspunktet skulle hun bare vente fem uker på operasjonen, men slik gikk det ikke. Kampevold fikk beskjed om at hun ikke ble innlagt før i slutten av mai. Ventetiden føltes lang.
«Jeg gruer meg veldig, men gleder meg til å få det overstått, til å komme videre. Hva vil de finne når de spretter meg opp?»
Den 31. mai ble hun operert, og er i dag utskrevet fra sykehuset.
Kampevold er ennå svak, men engasjementet er like sterkt som alltid. Hun brenner fortsatt for kreftpasienters rettigheter.
Hun er ikke i tvil om at en tidsfrist på 20 dager vil bedre situasjonen for tusenvis av pasienter og pårørende.
– Hvis jeg har hjulpet litt til med dette er det helt fantastisk.
– Jeg føler at jeg har vært med på å dra dette i riktig retning, og det føles fantastisk godt.
19. juli skal hun inn til ny kontroll. I mellomtiden venter hun. Og skriver.
Kanskje blir det bok av dagboka en gang.
– Nå holder jeg på med et kapittel til, sier hun.
Alle dagbok-sitater er publisert med tillatelse fra Kampevold.
