Hopp til innhold

Barnevoldsutvalget: – Et svik mot barna

Det regjeringsoppnevnte Barnevoldsutvalget mener mange saker hvor barn har vært utsatt for grov vold, seksuelle overgrep og alvorlig omsorgssvikt, kunne ha vært forhindret. – Disse barna er blitt sviktet av det offentlige, sier utvalgsleder Ann-Kristin Olsen.

Ann-Kristin Olsen

SJOKKERT: Ann-Kristin Olsen, som har ledet Barnevoldsutvalget, sier funnene tegner et dystert bilde av barn som har fått livene sine ødelagt av grov vold og overgrep, fordi det offentlige sviktet og ikke oppdaget faresignalene.

Foto: Ole Gunnar Onsøien / NTB scanpix

– Vi har avdekket en massiv systemsvikt. Men systemsvikt er ikke alene et dekkende ord, for det vi så i sakene, har vært et svik mot barna, sier Ann-Kristin Olsen til NRK.

Utvalget har ifølge Olsen gjort en rekke funn i de til sammen 20 sakene de har gransket, saker hvor det foreligger domfellelse for overgrep, grov vold eller alvorlig omsorgssvikt:

  • Det gikk veldig lang tid før det offentlige avdekket at barnet var utsatt for vold, overgrep eller omsorgssvikt.
  • Barna har fått diagnoser, ofte ADHD, uten at de offentlige tjenestene undersøkte hvorfor barnet oppførte seg som det gjorde, men bare behandlet diagnosen.
  • De offentlige tjenestene snakket i svært liten grad med barna selv.
  • Det ble avdekket lovbrudd, som at meldeplikten ikke er overholdt, i flere av sakene.
  • I noen saker hadde barna selv varslet om tilfeller av vold i hjemmet, men når den offentlige tjenesten forela anklagene for en av foreldrene, som avviste dem, ble sakene lagt bort.
  • Barn har ikke fått hjelp, fått for dårlig hjelp eller hjelp for sent.
  • Foreldres risikofaktorer, som rusproblemer eller tidligere voldshistorikk, ble ikke fanget opp, eller ble undervurdert.
  • Myndighetene har ikke sett helheten i barnets situasjon.
  • Lojaliteten hos de offentlige tjenestene går mot foreldrene, ikke mot barna.

– Sjokkert over at de ikke snakket med barna

Felles for sakene er at flere offentlige tjenester har vært inne i bildet, uten at noen oppdaget faresignalene eller tok dem tilstrekkelig på alvor.

– Det offentlige kom med hjelpetiltak til familien, skaffet for eksempel barnehageplass, ga avlastning og økonomisk støtte til fritidsaktiviteter, men ofte gikk det flere år før man fant ut at grunnen til at disse barna hadde problemer, var at de ble utsatt for grov vold i hjemmet, sier Olsen.

Utvalgslederen sier hun er mest sjokkert over i hvor liten grad tilsynsmyndighetene snakket med barna direkte.

– Barna er jo den beste kilden til sin egen situasjon. Vi så at mange av barna har fått diagnoser, ADHD var den vanligste. Men ingen spurte hvorfor barna oppførte seg som de gjorde, man behandlet bare diagnosen, forteller hun.

– En av dem vi har snakket med, som er voksen nå, sa at han begynte å få ritalin som 8-åring. «Jeg skjønner ikke at fagfolk ikke forsto at oppførselen min var et typisk uttrykk for et hjem hvor det var grusomme forhold,» sier han nå i ettertid. Han hadde levd i en terrorlignende situasjon i mange år, sier Olsen.

I en annen sak hadde barnet selv varslet om at han ble utsatt for vold hjemme. Ropet om hjelp ble imidlertid ikke tatt på alvor.

– Da den offentlige tjenesten tok kontakt med faren og spurte om det stemte, avviste faren anklagene og sa at sønnen bare hadde livlig fantasi. Så ble saken lagt bort, sier Olsen.

– Burde vært forhindret

Hun understreker at det gjøres mye godt arbeid innen barnevernstjenesten, men mener det har sviktet hos flere offentlige tjenester i de mest alvorlige sakene.

– Bildet i de sakene er så dystert og så preget av at barna ikke får hjelp, får hjelp for sent eller får for dårlig hjelp og blir overlatt til seg selv. Når det gjelder saker som gjelder grov mishandling, er konsekvensene for det enkelte barn svært omfattende. De får sin barndom – ja, livene sine, ødelagt av saker som et samfunn som vårt burde kunne forhindre.

Olsen sier at flere av feilene Barnevoldsutvalget har avdekket nå, er pekt på tidligere også, og at det nå må være nok.

– Vi vet nok til å handle. For å bedre situasjonen for de mest utsatte barna, kreves handling, at man gjør ting raskere og bedre, og at man er flinkere til å forebygge. Våre funn samsvarer med annen forskning, så vi vet at dette sviket har rammet flere enn barna i de 20 sakene vi har sett på, sier Olsen.

Krever handling

Utvalget foreslår flere tiltak, blant annet:

  • Regionale innsatsteam, etter mønster fra Kripos: – Kvaliteten på arbeidet og barns rettssikkerhet varierer fra kommune til kommune. Dersom en kommune får en stor sak, mener vi det bør være et regionalt innsatsteam som kan bistå kommunen i arbeidet, sier Olsen.
  • Konsultasjonsteam: – Ulike tjenester må sette seg sammen for å se hele bildet. Hver for seg ser kanskje skolen bare en skitten og urolig gutt, barne- og ungdomspsykiatrien behandler ham for uro, mens barnevernet gir økonomisk støtte til fritidsaktivitet. Men når man kommer sammen, ser man totaliteten i en sak som kan vise seg å være mer alvorlig enn hver tjeneste isolert har sett, sier Olsen.
  • Må snakke med barna: Utvalget ønsker at Barnevernet ikke skal kunne henlegge en sak uten at de har snakket med barna eller gjennomført hjemmebesøk, eventuelt begunne konkret hvorfor de ikke har gjort det.

AKTUELT NÅ

SISTE NYTT

Siste meldinger