Det skyldes at straffeloven likestiller drap og medvirkning til drap. Dessuten er det slått fast at et drap begått av flere i fellesskap er en særdeles skjerpende omstendighet.
Den røde tråd i rettssaken vil derfor bli at forsvarerne satser alt på å overbevise retten om at det eksisterer en rimelig og fornuftig tvil. I så fall kan de tiltalte ikke dømmes.
Disse to hovedalternativene var helt sentrale da de fire ble satt fri fra varetekt. Det var med andre ord vanskelig å se andre muligheter ved en rettssak enn at de fire enten ble dømt eller frifunnet.
På dette tidspunkt av prosessen forelå selvsagt også en
henleggelse av saken som et mulig alternativ.
Overraskelsen
Da spørsmålet om tiltale måtte avgjøres, var det påtalemyndigheten som etablerte det tredje alternativ.
De to statsadvokatene som skal aktorere saken tok selv initiativ til å fortelle allmennheten at de opprinnelig ville henlegge saken mot ekteparet Orderud, men tiltale de to andre i saken for medvirkning til drap.
Etter samtaler med Riksadvokaten var de imidlertid kommet til at det var riktig å tiltale alle fire. Ett av uttrykkene som ble benyttet var at de hadde tvilt seg fram til en slik tiltale.
Man trenger ikke å være jurist for å forstå at de to forsvarerne til ekteparet Orderud på denne måten fikk en gavepakke i fanget.
Når selv påtalemyndigheten har tvilt, hvordan skal da retten forholde seg til begrepet rimelig tvil.
Det er vanskelig å se noen annen forstandig forklaring på dette utspillet enn at påtalemyndigheten forsøker å legge til rette for en oppklaring av saken under selve hovedforhandlingen.
Ved å sannsynliggjøre at Orderud-ekteparet kan gå fri, har
kanskje påtalemyndigheten håpet på en reaksjon fra de andre
tiltalte. En reaksjon som kanskje kan avklare forhold politiet ikke har lykkes med.
Strategi
Mange vil nok synes at dette i så fall er en korttenkt strategi etter som det i denne saken neppe er noen som kan bortforklare sin egen rolle ved å skylde på andre.
Derfor er det overraskende og vanskelig å forstå at de tiltaltes forsvarere krangler seg imellom.
I Orderud-saken er det ingen oppsiktsvekkende påstand å hevde at alle de tiltalte befinner seg i samme båt. Om denne båten skal bære, er i betydelig grad avhengig av at forsvarerne samarbeider.
Selv om statsadvokatene har lansert en forskjellsbehandling av de fire tiltalte, er det vanskelig å se hvordan det opprinnelige forslag til tiltale kan bli det endelige resultat.
Like vanskelig er det å se at Lars Grønnerøds og Kristin
Kirkemos forsvarere kan etablere et eget alternativ for sine klienter.
Da er det langt lettere å tenke seg både muligheten av at alle blir dømt og at alle blir å frifinne fordi det eksisterer en rimelig tvil knyttet til aktoratets bevisbyrde.
Andre muligheter
I Orderud-saken er det mer enn en ordklisje at alt kan hende.
Forutsetningen for en annen utgang enn ett av de to
hovedalternativene, er imidlertid at rettssaken bringer fram nye fakta. Derfor er det grunn til å anta at aktoratet vil starte med en relativt kort og generell begrunnelse for tiltalen.
Så lenge påtalemyndigheten ikke har maktet å gi en
gjerningsbeskrivelse av drapstiltalen, men måttet nøye seg med å beskrive medvirkningen, vil statsadvokatene neppe ta sjansen på å spekulere rundt hva som måtte ha foregått i kårstua da drapene skjedde.
I stedet vil det bli lagt desto større vekt på parts-forklaringene og vitneavhørene.
Riksadvokaten har i sin instruks om å reise tiltale nærmest
karakterisert drapshandlingene som en likvidering. Det kan lett oppfattes som en invitasjon til politivitnene om å gi skildringer av hva som møtte dem i kårstua på Orderud.
Når sannhetens øyeblikk kommer, vil det likevel hjelpe lite.
Eksisterer der en rimelig og fornuftig tvil, skal ikke
handlingens grufullhet påvirke rettens vurdering.