– Jeg husker fortsatt lyden av fosteret som faller ned i metallbekkenet

Hun legger bilder utover bordet. De viser henne som ung jente. Langt, mørkt hår, slank, typiske 70-talls slengbukser.

Det er en jente som har hele livet foran seg. Men det unge ansiktet er sint, fortvilet over aborten hun tok noen måneder før. Da vet ikke hun at dette vil prege hele hennes liv.

For 38 år siden ble kvinnen gravid med kjæresten. Hun var 16 år gammel, året var 1976.

Det er to år før loven om selvbestemt abort innføres i Norge. Kvinnen som møter oss vil være anonym. Det er fortsatt skambelagt å fortelle sin aborthistorie, og hun ønsker ikke at bekjente skal vite dette om henne.

Ikke hennes valg å ta abort

16 år gammel la hun på seg, mistet menstruasjonen, men skjønte ikke hvorfor. Etter flere legebesøk ble det klart. Hun var gravid, 18 uker på vei.

– Det er for sent å ta abort her i Norge, sa legen på det lille tettstedet.

Men han kunne hjelpe, det var mulig å dra til England for å få utført abort. Loven der var mer liberal, det var selvbestemt abort fram til uke 22.

Den ettermiddag går hun hjem, og gir nyheten som vil forandre forholdet til foreldrene for alltid. Moren reagerer med sorg, hun gråter. Forstår ikke hvordan datteren kan ha kommet opp i denne situasjonen. Det er plutselig ikke henne det dreier seg om, men skammen datteren har påført foreldrene.

– Fokuset ble hele tiden på moren min, forteller kvinnen. Hun sier at moren gråt og var helt fortvilet da datteren fortalte dette hjemme.

For det var helt utenkelig at hennes 16 år gamle datter skulle gå rundt og trille en barnevogn.

Til England

Den kvelden kommer legen hjem til dem. Han forteller at han kjenner leger som kan formidle kontakt med klinikker i England, der kan datteren få abort. Det er personer i offentlige stillinger som hjelper kvinner som har blitt gravide. Personer som var en del av abortkampen den gang.

Det blir bestemt, hun skal dra, men uten foreldrene. Kjæresten får til slutt lov til å bli med.

Før loven om selvbestemt abort ble innført i 1978 måtte kvinner som ønsket abort søke en nemnd for å få utført aborten. Det var store forskjeller i hvordan nemndene behandlet kvinnene, noen var liberale og noen avslo kontant alle søknader.

I 1971 tok Sosialistiske legers forening affære mot det de mente var uverdig behandling. De startet Kontoret for seksuell opplysning i februar 1971 for å gi råd om prevensjon og hjelpe kvinner med å søke abort. Det ble raskt stor pågang, og de fleste som henvendte seg til dem, fikk innvilget abort.

De som ikke fikk abort ble hjulpet til England, slik kvinnen ble. Det var ikke mange, men det var en sikkerhetsventil, har en av initiativtakerne, Astor Reigstad, forklart til NRK.

Les også: – Vi hjalp kvinner til England for å ta abort på 70-tallet

For kvinnens del var graviditeten kommet så langt at abort her hjemme var uaktuelt.

Aborten

På Fornebu flyplass møter de en annen jente i samme ærend. Også hun har fått hjelp til å dra til England for å utføre abort.

Reisen til klinikken i Birmingham er hennes første utenlandstur. Den gir minner hun helst vil slippe. For når aborten blir igangsatt, forteller ingen at hun skal føde ut et 20 uker gammelt foster. Det er smerter hun aldri har kjent før, og de tar aldri slutt.

I dag kan kvinnen fortsatt huske lyden av det 20 uker gamle fosteret falle ned i metallbekkenet.

– Det var som et vått klask, sier hun. Lyden er fortsatt like klar som for 38 år siden. Det var lyden av det som kunne blitt hennes første barn.

Det var mange i samme rom som fikk utført abort. Et forheng ble trukket for hver seng, så hun kunne høre de andre jentene skrike rundt henne.

Etter fødselen blir kvinnen fraktet til operasjonsbordet. Beina blir bundet fast, og hun blir lagt i narkose. Det er utskraping av restene av fosteret.

Hemmeligheten

En uke etter kommer kvinnen hjem til det lille tettstedet. Skolevenner lurte på hvor hun hadde vært, hun fikk ikke lov til å fortelle. Skammen med å ha tatt abort var for stor for moren. Det rant melk fra brystene hennes, hun hadde ingen å henvende seg til.

Kvinnen ser på et sort-hvitt bilde av en ung jente med mørkt, langt hår. Det er henne selv noen måneder etter aborten. En pen, ung jente, men hun ser sint ut. Straffen ved å bli gravid, var ikke over når aborten var utført. For nå var forholdet til moren ødelagt. Moren snakket aldri med datteren om det hun hadde opplevd. Hun fikk aldri bearbeide den traumatiske opplevelsen av å ha sterke smerter under fødselen, det er fortsatt vanskelig å snakke om i dag.

– På grunn av hvordan mor reagerte, så gikk jeg med infeksjoner i lang tid etterpå, forteller kvinnen. Hun spurte aldri hvordan det hadde vært.

Skammen ble forsterket

Det var rart å være en del av et hemmelig opplegg, sier kvinnen i dag, om reisen til England. Hun forteller at hun fikk et inntrykk at dette var ikke noe hun kunne snakke om. En ting er at selve graviditeten skulle være hemmelig, men det å reise til England for å få utført abort, forsterket det hele.

– Skammen over å ha blitt gravid ble forsterket av at det skulle være hemmelig, sier hun.

Abort som løsning

Kvinnen som i dag er 54 år, sier hun forstår at reisen til England var ment som en hjelp i en krise. Men hun sier det ble så galt når det ble lite informasjon på forhånd. Hun visste ikke hva som ventet henne når aborten ble utført.

– Det hadde kanskje vært tid på forhånd til en samtale hvor det ble gitt informasjon, sier kvinnen. Hun ville gjerne hatt en opplevelse av at aborten var et valg.

For hun var helt uforberedt på det som kom, reisen, foreldrenes sinne, og så aborten. Da graviditeten ble kjent, var det ingen som spurte henne hva hun ville.

Ingen diskuterte noen annen mulighet, det var bare abort som var løsningen. I dag mener hun at det burde vært diskutert om hun kunne beholde det, kanskje moren kunne hjulpet henne?

– Det burde i det minste hvert nevnt alternativer, sier hun, slik at det fremsto som om jeg hadde et valg.

Hun synes det er fælt å tenke på at hun har tatt abort så sent i svangerskapet.

– Når du ser tilbake på det, angrer du på at du tok abort?

– Jeg vet ikke hva jeg ville gjort i dag, sier hun. I ettertidens klokskap, når jeg vet hvordan aborten ble utført, ville jeg kanskje valgt annerledes.

– Det er ikke sikkert at jeg ville beholde barnet, sier hun ettertenksomt, men kanskje ikke tatt abort heller. Det var andre løsninger også den gang.