Gå foran meg, så jeg kan dekke deg, sa den unge gutten nordfra.
Og lot de yngste slippe først ned skrenten.
Sssj, vær stille.
De krøp langs kjærlighetsstien.
Tunge skritt i lyngen. Et ladegrep. Den unge gutten blir skutt i bakhodet.
Hun som krøp foran raser ned skrenten og treffes av ett, to, tre, fire, fem
skudd.
Nå dør jeg, gisper hun.
Nei, det gjør du ikke, svarer en kamerat nede ved vannkanten. Øyet hans
henger ut av øyehulen. Ansiktet er rødt av blod.
I rettssal 250 sitter jenta i vitneboksen:
Oi, shit, sa jeg. For jeg visste ikke hva jeg skulle si til en som var skutt i øyet.
Dommeren blunker.
Aldri har slike historier blitt fortalt i Oslo tinghus.
Kameraten reiser seg, faller, reiser seg, og faller igjen. Jeg var som Bambi på
isen, sier han når det er hans tur foran dommerne.
En del av hjernen er borte, men jeg har nå ennå vett og forstand, smiler han.
Og jeg er blind på det ene øye. Som er praktisk så slipper jeg å se bort dit.
Gjerningsmannen fortrekker ikke en mine.
Men for oss andre ble rettssalen fylt av mot. Samhold, omsorg og livsglede
skinte opp i historiene til dem som overlevde.
En kan ikke lenger gå på ski. En annen kan ikke lenger danse.
77 mennesker lever ikke lenger.
Så mange omfavnelser som ble den siste. Så mange samtaler som aldri ble
fullført. Drømmer som ikke ble virkelighet. Barn som aldri skal bli voksne.
Ei jente lå på stien og holdt bestevenninnen i hånden, da hun ble skutt i
hodet.
Hvordan klarte du å holde roen? ble hun spurt i retten.
Jeg lå og sang en sang jeg likte så godt da jeg var liten.
Norge reiste seg i forsvar. Bånd av kjærlighet og samhold strakte seg langs
kysten, inn i fjordene, opp på fjellet, ned i dalene.
Juli ble den mørkeste måneden i fjor. For mange er den like mørk i år. Sorgen
tar den plassen den krever. Den tiden den trenger.
Vi måtte alltid legge inn ekstra tid når vi kjørte fra hytta, fortalte en mann.
For å plukke markblomster.
Hun elsket alt levende. Særlig blomster.
Det er et år siden hun plukket sin siste bukett.
En bombe rev livet hennes i stykker.
Hun var så morsom, minnes ektemannen.
Han var alltid så glad, sa jenta om han som dekket henne på stien.
Dette er noe av det som vil huskes fra rettssal 250.
(Åsne Seierstad)