– Vi klarer ikke å gi sykehjemsplass til alle som ønsker, og vi klarer ikke å gi alle den tryggheten i alderdommen som man håper man skal få selv. Nei, jeg føler ikke at vi klarer å gi alle en verdig alderdom.
Kathrine begynte som hjelpepleier før datamaskinen hadde inntatt de hjemmebaserte omsorgstjenestene. Det var en tid da ansvarshavende hengte opp brukerkort på hvem hun skulle besøke under navnelappen hennes hver morgen.
Les også:
Det var en tid da hjelpepleierne kunne komme ut til den de skulle hjelpe og bestemme der og da at den gamle mannen eller damen hadde behov for litt ekstra hjelp akkurat den dagen. Noen minutter lenger til å gå på do, kanskje et helt kvarter for å få i seg nødvendig mat eller fem minutter for å brette klær og legge inn vasken i skapet.
To minutter for å gå på do og ti for å spise
Det var som sagt før datamaskinen overtok eldreomsorgen. Før bestillerkontoret på minuttet regnet ut hvor lang tid gjennomsnittsgamlingen bruker på forskjellige gjøremål.
Nå kan hun stå oppført med to minutter til toalettbesøk eller ti minutter til hjelp rundt måltider. Frokost, middag og kveld.
– Friheten var større da. Vi hadde muligheten til å vurdere mer selv. Nå er brukeren ferdigvurdert allerede før vi har kommet frem. Du skal utføre det bestillerkontoret ber deg om. Det blir nesten som en pakkebestilling: «Utfør pakken din».
Samtaler og sosial omgang med de gamle skjer som regel med ryggen til. Det er ikke tid til å sette seg ned, prate med en gammel skrott som kanskje ikke har hatt noen form for kommunikasjon siden forrige hjemmehjelpsbesøk ett døgn tidligere. Det gjelder å få unna oppgavene til fastsatt tid, og iden strekker rett og slett ikke til for virkelig å se brukeren. Gi fyren i stolen inntrykk av at man faktisk hører hva han sier. Derfor gjør man det mens man løser de oppgavene som brukerkontoret har skrevet ned.
– Ikke noen god følelse
Mange av de eldre sier akkurat det. At de ønsker å snakke litt. Ikke som et krav, men mer som et spørsmål. Om ikke Kathrine, akkurat denne gangen, kan ta noen minutter ekstra. Sette seg ned. Høre på en historie eller noe de har sett på tv eller hørt på radio.
– Det er ikke noen god følelse når du går ut av den døren og nettopp har avvist et slikt ønske. Du vet at det hadde betydd så mye.
Noen ganger setter hun seg ned i noen minutter selv om hun ikke har tid. Men det er vanskelig å velge i hvilke situasjoner hun kan tillate seg å gjøre det. Hvert minutt ekstra går utover de neste på listen.
Og der sitter det et annet gammelt menneske og er engstelig. Et menneske som lurer på om hun har blitt glemt i dag eller om det bare er litt forsinkelser.
– Jeg kjenner på ønsket hos flere av brukerne så og si daglig. Og du merker det på dem også. De skravler i ett kjør når du er der. For mange er vi deres kanal til å snakke med noen, sier Kathrine.
Hun forteller også om brukere som blir plassert i en stol, og der pleierne vet at vedkommende kommer å sitte i nøyaktig samme stilling når de kommer tilbake noen timer senere.
Som ikke klarer annet.
Les også:
Les også:
Les også:
Og om gamle som er både ensomme og redde. Som ikke har en eneste pårørende igjen i verden og som gjerne vil ha plass på sykehjem men ikke får det fordi det ikke er plass og fordi man må prioritere de eldste og sykeste brukerne.
– Det er ikke snakk om at bestillerkontoret ikke vil, men at det ikke er plasser. Det er ikke noe hyggelig. Det er verre hos noen enn hos andre. Spesielt hos dem som sier at de ikke vil være hjemme lenger. Eller at de ikke vil leve lenger. Da er det vondt å gå derfra.
«Mer penger og flere ansatte»
Kathrine mener terskelen for å få sykhjemsplass er for høy. For noen er den alt for høy.
– Det burde ikke bare være det fysiske som teller inn. Det er mye psyken som tynger dem også, og som gjør at det å bli gammel ikke er noe hyggelig. Det er mange som tenker at: «huff, det var ikke slik jeg tenkte at alderdommen skulle bli. At jeg skulle være alene og redd».
Løsningen er like enkel som den er forutsigbar. Mer penger og flere ansatte slik at man fikk mer tid til hver enkelt bruker.
Så enkelt og så vanskelig.
Og kanskje nødvendig.
– Jeg synes vi burde være flere. Slik det er i dag klarer vi å dekke behovet og gjøre det arbeidsgiver sier vi skal gjøre, men vi klarer ikke å gjøre det lille ekstra. Og det er synd, for jeg er sikker på at de få minuttene til for eksempel å snakke med de eldre brukerne våre hadde vært forebyggende i forhold til forebygging av ytterligere helseplager senere. Jeg tror ikke det hadde vært noe dyrere.
– Er det noe du føler at du ikke har fått frem mens vi har snakket sammen?
– At jeg er veldig glad i jobben min og at jeg ikke kunne tenke meg å gjøre noe annet. Man kan sette fingeren på mye som kunne og skulle vært bedre, men denne jobben... Den gir veldig mye tilbake også. Spesielt når jeg ser hvor god hverdag vi gir veldig mange av brukerne våre.