– Venstresiden har bare én sannhet

«Jeg har en fortid på den radikale venstresiden. Det var et politisk syn uten rom for tvil.»

Slik åpner journalist Lars Akerhaug sin kronikk «En tur til psykologen kanskje?» på det liberalkonservative nettstedet Minerva. Der skriver han om sin egen fortid ytterst på den politiske venstresiden, som medlem av både RV og AKP.

– Jeg skriver først og fremst om egen bakgrunn. Men det er interessant med det sannhetsmonopolet vi trodde vi hadde; at vi skjønte noe som ingen andre hadde forstått og at vi var overlegne i forhold til meningsmotstanderne, sier Akerhaug til Politisk Kvarter.

• LES YTRING-KOMMENTAR: Vi skaper vår egen frihet

– Bare én oppfatning om Israel

Som et av eksemplene på at det finnes bare «én riktig oppfatning» på den politiske venstresiden, trekker ham fram Israel/Palestina-konflikten:

– Hele tiden var det fokus på at Israel var den sterke part, og Palestina den svake. Når jeg ser på det nå, har begge sider gode argumenter, sier Akerhaug.

– Hvordan mener du denne moralske høyverdigheten kommer til syne?

– Man ser det i debatter, hvor venstresiden for eksempel tilskriver høyresiden et ønske om å rasere eldreomsorgen. Det legges til grunn at høyresiden har onde politiske motiver, mens venstresiden bare har edle hensikter, sier Akerhaug.

• LES OGSÅ KOMMENTAREN: Demokrati er mer enn parti

– Beskyldt for å støtte Pol Pot

Klassekampen-journalist og tidligere leder i Rød Ungdom, Mimir Kristjansson, mener påstandene er lite representative for den politiske venstresiden.

– Dette gjelder noen få personer som konstant går imot flertallsmeningen. Jeg oppfatter det ikke som at venstresiden ser på seg selv som Den ene store sannhetsforvalteren. Dersom venstresiden var som Akerhaug beskriver, ville det vært umulig å gå sammen i store, folkelige demonstrasjoner som den mot Irak-krigen, mener Kristjansson.

Han går heller ikke med på at det bare er venstresiden som stempler politiske motstandere:

– Jeg ble i debatter stadig beskyldt for å støtte Pol Pot. Det er da ikke slik at vi blir sett på som de «allment gode», og at høyresiden aldri kommer med beskyldninger.

– Media mot USA

Akerhaug sier at han endret politisk ståsted etter møtet med norsk presse.

– Etter å ha jobbet som journalist i noen år har det tvunget seg frem en politisk reorientering. Som journalist blir jeg møtt med mange av de samme holdningene jeg kjenner fra venstresiden. Det viser at holdninger jeg kaller ekstreme er langt mer utbredt enn jeg trodde. Holdninger om at USA er den store, stygge ulven preger norsk media, sammen med venstresidens syn på asylpolitikk og integrering, mener Akerhaug.

Igjen er Kristjansson uenig:

– Lars nevner to saker der høyresiden har hegemoni: Asylpolitikk og USA. Norge har et utrolig nært forhold til USA, til tross for at venstresiden har stått på gatehjørner og ropt om dette i 50 år. Et stort flertall både i befolkningen og på Stortinget støtter den strenge asylpolitikken man har i Norge, så det er ikke sant at venstresiden har et «godhetshegemoni» og en enorm makt til å forvalte den «riktige» sannheten, sier Kristjansson.

– Mer ekstrem enn mange andre

Han får også støtte fra SV-politiker Ådne Naper:

– Jeg tror ikke det å være dogmatisk i ungdomstida er noe som gjelder venstresiden spesielt. Det er vel heller en egenskap ved ungdomspolitikere. Venstresiden spenner fra Tjen Folket til Ap, så å generalisere ut fra et lite arbeidsutvalg i AKP blir helt feil, mener Naper.

– Jeg var mer ekstrem enn mange andre, og jeg sier ikke at dette gjelder hele venstresiden. Det er åpenbart ikke Jens Stoltenberg jeg skriver om. jeg beskriver min egen virkelighet, og om noen kjenner seg igjen, er det fint, sier Akerhaug, og legger til:

– Og det er rart at jeg ble valgt inn i RVs ledelse dersom det virkelig ikke var noen aksept for de politiske standpunktene jeg hadde.