– Røeggen må selv ta ansvar for egne investeringer

I Røeggen-saken var det onsdag DNBs advokat Anders Stray Ryssdals tur til å slippe til orde i Høyesterett.

– Denne anken står og faller med ett spørsmål. Skal det knyttes rettsavgjørelser til teoretiske beregninger om hva som er forventet avkastning, spurte Ryssdal.

Svaret fra landets største finanskonsern i Høyesterett er et rungende nei.

– Grunnen til det er at disse beregningene er usikre, og den enkelte investor må selv ta risikoen for sin investering. Beregninger som har vært forelagt i denne saken har også vært gale, sier Ryssdal til NRK.no.

LES OGSÅ: – DNB bør ikke slippe unna med dette

– Ingen fasit på forventet avkastning

DNBs advokat mener at Høyesterett ikke kan legge vekt på teoretisk forventet avkastning, fordi det er følsomt for hvilke parametre som legges til grunn.

– Selv med dagens regelverk er det ingen fasit for hvordan forventet avkastning skal beregnes, sier Ryssdal.

Han viser til at beregningene professor Thore Johnsen (sakkyndig) og andre har gjort er avhengig av hvilke parametere som legges til grunn i modellene.

Ifølge beregningene som Norges kanskje fremste finansprofessor har gjort på investeringsavtalene Røeggen inngikk med DNB, hadde Røeggen mer enn 60 prosent sannsynlighet for å tape på sine investeringer.

LES OGSÅ: Småsparere tapte i Høyesterett

– Den enkelte investor må selv ta ansvaret

Bankenes fundamentale rolle er å formidle kapital, og lånet til Røeggen ble gitt på gode vilkår, sa DNBs advokat.

– Ingen kjenner fremtiden, hverken DNB eller andre. Det er god og etablert jus at den enkelte investor selv må ta på seg risikoen for egen investeringer. Det helt grunnleggende i en markedsøkonomi er at avtaler skal holdes, sier Ryssdal.

– Det kan ikke være slik at avtalelovens paragraf 36 skal brukes for å sensurere investors egenrisiko, sa Ryssdal.

I Høyesterett sa Ryssdal at den enkelte selv må være ansvarlig for å vurdere den samlede risikoen i sin egen portefølje. DNBs advokat sa at dersom Røeggen i år 2000 i stedet satt 500.000 i aksjefond, hadde han tapt mye mer enn det som ble resultatet etter å ha investert i DNBs aksjeindeksobligasjoner.

LES OGSÅ: Røeggen tapte andre runde mot DnB NOR

– Banken var på kundejakt

Men i sin innledning sa Røeggens advokat John Christian Elden at det ikke var noe alternativ for Røeggen å investere i aksjefond.

– Alternativet var ikke aksjefond, men ingenting. Røeggen var ikke på investeringsjakt, men banken var på kundejakt, sa Elden.

LES OGSÅ: – DNB bør ikke slippe unna med dette

Dag to av fire startet med at Røeggens advokat John Christian Elden gjennomgikk og påpekte svakheter i dommen fra lagretten, hvor Røeggen tapte søksmålet mot DNB.

Elden dokumenterte også utvalgte kritiske artikler fra ekspertkommentatorer i kjølvannet av avgjørelsen fra Borgarting lagmannsrett, for å peke på det han mener er svake punkter i dommen.

– DNB handlet i strid med god forretningsskikk

Elden og partshjelper Forbrukerrådet mener at DNB handlet i strid med god forretningsskikk da DNB anbefalte Røeggen å ta opp et fastrentelån med høy rente for å investere i et kombinert spareprodukt.

Mesteparten av lånet ble investert i obligasjoner som med rentes rente skulle sikre småspareren tilbake den såkalte hovedstolen (det nominelle lånebeløpet) ved forfall. Det eneste som kunne gi gevinst, var et mindre beløp, som var investert i risikable opsjoner. I de fem årene avtalen løp, måtte Røeggen betale lånerenter til banken.

Høyesterettsdommerne stiller mange spørsmål til Elden under hans foredrag, og det kan virke som om at de borrer med sine spørsmål for bedre å skjønne spareproduktene og risikoen som er innbakt i konstruksjonen. Det oppstår en lengre diskusjon om hvor stor sannsynligheten er for at Røeggen ville tape på produktene, og hvorvidt dette er å regne som en høy tapsrisiko.

Eldens poeng er at det er helt usannsynlig at en småsparer vil takke ja til bankens spareråd om å låne en halv million kroner og investere pengene på en måte som gjør at det er 60-66 prosents sannsynlighet for å tape på bankens råd.

Spørsmålet er om rikets øverste dommere legger vekt på at dette var noe som banken burde opplyst om.

Det helt sentrale spørsmålet er om spareproduktene som Røeggen kjøpte av DNB er i strid med avtalelovens regler om urimelighet eller er i strid med god forretningsskikk. Røeggens side hevder også avtalen er i strid med reglene i EUs forbrukerdirektiv.

– Proffene lo av Røeggens spareprodukter

Påstanden fra Røeggens side er at et spareprodukt som mest sannsynlig gir tap, er urimelig dårlig, og i strid med god forretningsskikk.

Det kan ikke med rimelighet kalles et spareprodukt, mener Røeggen & co.

Elden understreket i retten at de lånefinansierte aksjeindeksobligasjonene som DNB solgte var uegnet som spareprodukt uavhengig av aksjemarkedets utvikling, fordi delvis skjulte kostnader gjorde produktene uegnet som sparing.

– Slik du fremstiller produktene som Røeggen kjøpte vil det jo innebære at det ikke var noen som ville kjøpe disse produktene, fordi de var så dårlige, sa rettsformannen, høyesterettsdommer Steinar Tjomsland.

– Ja, og det er helt riktig. Det var ingen profesjonelle investorer som kjøpte tilsvarende spareprodukter som Røeggen kjøpte med lånte penger. Den eneste grunnen til at småsparerne kjøpte disse produktene, var at de ikke skjønte hva de skrev under på, sa Elden.

– Ville ikke kjøpt pakken med nok kunnskap

Elden fremmet i Høyesterett krav om at avtalen settes til side og at Røeggen stilles som om avtalen ikke var inngått - og mener at Røeggen ikke ville kjøpt sparepakken fra DNB dersom han hadde tilstrekkelig kunnskap om hva den innebar.

- Alternativet er ikke aksjefond, men ingenting. Røeggen var ikke på investeringsjakt, det var banken som var på kundejakt, sa Elden.