Ny rapport: – Innsatsen mot tvangsarbeid er for dårlig

I rapporten «Menneskehandel og tvangsarbeid», laget på oppdrag fra Politidirektoratet, kommer det fram at innsatsen mot tvangsarbeid avhenger av at ulike etater som Arbeidstilsynet, Skatteetaten og Politiet jobber sammen, og at dette samarbeidet foreløpig er lite utviklet.

De ulike aktørene etterlyser også en koordinert nasjonal styring av innsatsen.

I rapporten «Menneskehandel og tvangsarbeid – en forstudie om gråsoneproblematikk innenfor innsatsområdet arbeidsmarkedskriminalitet», skrevet av forsker Synnøve Økland Jahnsen, vises det til at innsatsen mot menneskehandel først og fremst har vært rettet mot prostitusjon, noe som har ført til at innsatsen mot andre former for menneskehandel har havnet i skyggen.

– Lite hjelp til ofre

Flere av informantene i rapporten peker på at mens det legges opp til tett oppfølging av ofre for seksuell utnyttelse, både i form av prostitusjonstiltak og krisesentre, eksisterer det ikke tilsvarende hjelp for ofre for tvangsarbeid.

En representant fra fagforeningene viser til at ofrene, som ofte er menn, ikke får assistanse til å skaffe bolig eller til å benytte seg av helsehjelp.

– Alle ofre for menneskehandel har krav på samme type hjelp, men alle har ikke det samme behovet for hjelp. Menn har kanskje litt andre type erfaringer og traumer, sier Jahnsen.

• Les også: Vil ha ny slagplan for å knuse arbeidslivskriminalitet

Flere bransjer

Hun presiserer at det i utgangspunktet er kommunene som er blitt gitt ansvaret for å bistå ofre for menneskehandel gjennom regjeringens handlingsplaner.

– Så er jo spørsmålet om kommunene er i stand til å gjøre det, særlig på kort varsel, som det jo ofte er snakk om. Her vil det være store variasjoner på tvers av landet, sier Jahnsen.

Utnytting til tvangsarbeid forekommer i stadig flere bransjer. Ifølge Europarådets overvåkingsorgan mot menneskehandel, GRETA,
er det særlig høy risiko for utnytting i sektorer som bygningsbransjen, landbrukssektoren, rengjøringsbransjen, hotell- og servicebransjen, catering og underholdning, i tillegg til tjenesteyting i private hjem.

Få dommer

I Lime-saken er det mistanke om blant annet utnytting til tvangsarbeid i dagligvarebransjen. I september i år aksjonerte hele 210 polititjenestemenn fra ti politidistrikter og tre særorganer i det som i rapporten blir omtalt som «Operasjon Mile».

• Les også: – Må forvente flere saker som Lime-razziaene

Hittil er det bare én rettskraftig dom mot tvangsarbeid i Norge, den såkalte steinleggersaken fra Rogaland politidistrikt i 2008, som gjaldt unge britiske menn som ble utnyttet i Norge i forbindelse med asfalterings- og steinleggerarbeid.

Én av forklaringene er ifølge rapporten av straffeforbudet mot tvangsarbeid er vagt formulert, og at det regnes om vanskelig å få noen domfelt for denne typen kriminalitet.

Stor pågang

På Caritas’ informasjonssenter for arbeidsinnvandrere i Oslo, opplever de stor pågang, i gjennomsnitt er 60 personer innom senteret daglig, mange av dem arbeidssøkere fra Spania, Portugal og Italia.

Daglig leder ved infosenterets Oslo-filial, Sigrid Westeng Odden, forteller at de ofte møter folk som er blitt utsatt for tvangsarbeid, sosial dumping og andre former for utnyttelse.

– I mange saker er både vi, politiet og jurister enige om at det har skjedd noe fryktelig galt. Likevel blir ikke folk dømt etter paragraf 224 om menneskehandel. Vi lurer derfor på om regelverket er riktig i forhold til den virkeligheten vi står overfor i dag, sier Odden.

• Les også: Barn utsettes for tvangsarbeid

Begrepsforvirring og uklare regler gjør at mange tilfeller havner i gråsonen av hva som kan kalles tvangsutnyttelse, mener Odden. Hun trekker fram et eksempel på en godt voksen mann fra et EU-land som oppsøkte Caritas etter å ha jobbet i et vaskefirma på Østlandet.

– Han kom til oss fordi han var blitt tvunget til å betale tilbake mesteparten av lønna si ved at arbeidsgiver tok ham med til minibanken og truet ham til å heve pengene, forteller Odden.

Vanskelig kontakt med ofre

Hun mener det er vanskelig for norske myndigheter å komme i kontakt med mulige ofre, og å informere dem om deres rettigheter.

Problemet er at myndighetene ikke vet om dem, og at ofrene heller ikke tar kontakt med det offentlige når de er i en vanskelig situasjon. Her på senteret prøver vi å hjelpe dem så langt det er mulig, fordi vi har saksbehandlere fra søreuropeiske land som snakker språkene som mange av disse EU-borgerne kommer fra, sier Odden.

En oversikt fra Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel,
viser at av 300 ofre i fjor, var det i underkant av åtti som var blitt utnyttet til tvangsarbeid eller tvangstjenester. Trolig er omfanget av tvangsarbeid underrapportert fordi det er vanskelig å oppdage ofrene, men også fordi det er få som leter, ifølge rapporten fra Politihøgskolen.

Når temaet ikke er sosial dumping, men innsatsen mot menneskehandel, peker flere av informantene i rapporten på behovet for en nasjonal enhet som tar ansvar i de tilfellene der det lokale politiets kompetanse svikter.

Kripos har allerede et slikt nasjonalt ansvar som informanten etterspør, og skal derfor kunne fungere som en samlende kompetanseenhet på tvers av politidistriktene.