I løpet av de siste ukene har vi vært vitne til en debatt mellom forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe og de studentene som ikke ønsker han velkommen på Universitet i Oslo eller Universitetet i Bergen.
Studentparlamentene ved de respektive studiestedene har erklært statsråden persona non grata.
Til studentavisen Universitas kalte Borten Moe vedtakene en «litt pubertal uttrykksform», og oppfordret til samtale.
Ville veier
Som student er jeg enig i at Borten Moe ikke er en utdanningsminister som vekker håp og entusiasme for norske studenter som sliter med en trangere økonomi eller sin psykiske helse. Likevel mener jeg at studentparlamentene her er på ville veier.
Jeg vil ikke kalle uttrykksformen for pubertal, men den er i alle fall svært lite konstruktiv. Vedtakene har kanskje fått en noe ivrig nestleder i Venstre til å nærmest fremme et mistillittforslag mot statsråden i VG, men denne nye linjen fra studentene bidrar på ingen måte til å dra debatten i riktig retning.
Det må ligge en pragmatisk tilnærming i bunn i forholdet mellom studentene og den politiske ledelsen, uansett om avstanden oppleves stor. Dette gjelder enhver politisk debatt. Bare slik kan man oppnå endring.
Ny virkelighet
Et premiss som må ligge til grunn for debatten er at også AS Norge må prioritere hva det bruker pengene sine på. Regjeringen har siden sommeren snakket om nødvendigheten av et «stramt» statsbudsjett for 2023. Årsaken er den dyrtiden vi nå befinner oss dypt inne i.
Debatten på NRK har særlig satt lys på dem som lever på de såkalte minsteytelsene. Til tross for moderate økninger i budsjettforliket mellom regjeringen og SV, står disse ytelsene nærmest på stedet hvil frem til trygdeoppgjøret våren 2023.
Som et annet eksempel uttalte kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen i forkant av fremleggelsen av statsbudsjettet at vinnerne på kulturbudsjettet for 2023 var dem som fikk beholde de samme bevilgningene fra budsjettet for 2022.
Dette er altså den beinharde virkeligheten vi som studenter, men også andre samfunnsgrupper, må forholde oss til i denne historiske tiden vi er inne i.
Påvirkningskanal
Likevel hører vi ikke at AAP-aksjonen tar til orde for noen ny tilnærming overfor arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen. Trettebergstuen er fortsatt velkommen hos Nationaltheatret, til tross for at avstanden til regjeringens mål om å bruke 1 prosent av statsbudsjettet på kultur, øker i budsjettet for 2023.
Jeg tror ikke at studentparlamamentenes fremgangsmåte her er noe eksempel til etterfølgelse. En slik form for aktivisme er neppe fruktbar, om det så er symbolske vedtak i et studentparlament eller tilgrising av skulpturer i Vigelandsparken.
Dersom studentpolitikerne ønsker å bidra til en bedre studiehverdag, burde det være i deres største interesse å få treffe den ansvarlige statsråden. En bedre påvirkningskanal i det norske demokratiet finner man trolig ikke.
Å aktivt forhindre en slik dialog med Borten Moe er derfor ikke annet enn et feilgrep fra de tillitsvalgte ved UiO og UiB.
