Advokat om «asylkampanjene»: – Hva med alle de andre?

Mediene legger fram et asylproblem for politikerne, raseriet gløder på sosiale medier – og politikerne gjør et unntak.

Maria Amelie er et eksempel på en som var omgitt av ressurssterke venner etter at hun i 2011 ble deportert til Russland etter å ha blitt pågrepet etter et foredrag på Nansenskolen i Lillehammer. Vennene organiserte en kampanje, som til slutt førte til en spesialløsning.

Året etter fikk vi i mediene en ny yndling. Sju år gamle Nathan ble bildet på en urimelig og inhuman asylpolitikk. Fremdeles er situasjonen for lengeværende asylbarn uavklart, men Nathan og familien fikk bli etter utallige demonstrasjoner og støtteaksjoner.

Den siste uken har sinnene stått i kok både på sosiale medier, hos opposisjonspolitikere og andre som mener det var en skam å sende ut Faizullah Muradi. I går gjorde Justisdepartementet helomvendig i saken, da det besluttet at den tidligere kamptolken skal få vurdert asylsøknaden sin i Norge på nytt – og at den nye instruksen skal gjelde alle afghanerne som jobbet for de norske styrkene i sitt hjemland.

– Flere har behov for hjelp

– Men hva med alle de andre? spør advokat Cecilie Schjatvet i Hestenes og Dramer & co.

I enkeltsakene som dras opp i media løser man et problem, men at hun mener det resulterer i at politikerne kun lager snevre unntaksregler som ikke omfattes av særlig mange.

– Noen saker, noen interessenter kjøres inn i media og får stor oppmerksomhet, og så kan det være andre som er vel så trengende, som ikke får sakene sine i media, og så får ikke de den rettsikkerheten de trenger, sier Schjatvet til NRK.

– Men det er jo ikke plass til 5000 asylsaker i mediene?

– Nei, det er det ikke. Og det er kjempeflott at mediefokuset har ført at man har snudd i enkelte saker. Men er et behov for en bredere gjennomgang av andre trengende grupper, sier Schjatvet.

– For noen er det vanskelig å stå frem

Det skulle gå 12 dager fra vi i pressen viste fram Faizullah Muradi med norsk flagg på armen og norsk våpen i hånd, til regjeringen gjorde helomvending.

Ann-Magrit Austenå, generalsekretær i NOAS, sier at medias håndtering av sakene, som ofte trekker fram enkeltpersoner, fører til et dilemma for NOAS.

– Ja, det er et dilemma at mediene trenger et ansikt, for i noen saker så dreier det seg om ekstremt vanskelige situasjoner for enkeltpersoner og kanskje situasjoner belagt med veldig mye skam og kulturelle tabu, som gjør det umulig for folk å stå fram historiene. Da er det kanskje vanskelig å få fram konsekvensene av politikken, sier Austenå til NRK.

– Skaper sympati

Hundrevis av Afghanistan-veteraner som demonstrerte for Faizullah, fikk fart på sakene. Men det er mediene som bringer enkeltsakene til torgs – 'caser' som det kalles på fagsjargonen.

– Det som er veldig viktig er at redaksjonene er klar over at alle slike saker ofte skaper sympati hos mange, og at den oppmerksomheten gjør at man vil vurdere saken enda nøyere, sier Kjersti Løken Stavrum, generalsekretær i Norsk Presseforbund.

– Fakkeltogene og medieoppslagene, hva tjener de egentlig?

– De setter fokus på svakheter i det norske systemet og situasjoner hvor barn i to av disse tilfellene blir ofre for voksenkonflikter mellom foreldre og norske myndigheter. Det er ofte en grunn for å sympatisere for disse sakene. Saken oppfattes som umiddelbart urimelig, sier Ann-Magrit Austenå i NOAS.

Få saker – små regelendringer

– Jeg ser først og fremst enkeltsaker som har resultert i veldig små endringer som gjelder noen veldig få personer. I den siste saken til kamptolken er det rett og slett en presisering av det rommet for skjønn som allerede ligger i Dublin-systemet. Maria Amelie-saken, der var det en bitteliten åpning som gjelder en håndfull personer som kvalifiserer for de kravene som stilles der, sier Austenå.

– Det er alltid sånn at noen eksempler synliggjør noe som rammer flere, fortsetter hun.

Så mens vi tenker på dette, kan du tenke på hvor det har blitt av de 2169 personene som hittil i år er tvangsutsendt.