Marit Christensen var Moskva-korrespondent for NRK da Arne Treholt ble dømt i 1985. Allerede i 1968 begynte hun å studere russisk, og mener selv hun var en av de heldige som fikk innsyn i Sovjetunionen fordi hun kunne språket godt.
Tiden da Treholt ble dømt beskriver hun som en merkelig tid.
– Jeg vet jo at jeg var overvåket fra begge sider. Jeg var hos fienden, og jeg merker nå at det er mange som ikke egentlig vet hvordan dette var, sier Christensen.
Les også:
Ble overvåket i leiligheten
Christensen forteller at hun vet at hennes første reiser til Sovjetunionen i 1968 og 1969 ble registrert hos POT. Det var også mange andre tegn på at hun ble overvåket.
– Blant annet kunne jeg si ting hjemme som dukket opp og kom tilbake på andre måter. Det var en ganske spesiell opplevelse å bo fem år i et land og i en leilighet som jeg visste var overvåket, forteller hun.
Dette gjorde at hun ofte følte seg alene.
– Det var selvfølgelig ting jeg aldri sa eller gjorde hjemme. Ikke fordi det var ulovlig, men fordi jeg følte det var privat.
Marit Christensen i Moskva i 1985, da hun jobbet som korrespondent for NRK.
Foto: Møller-Hansen, Janne / VG– Han trodde jeg var spion
Ett år før Treholt ble arrestert i 1984, kom Christensen nærmere spionsaken enn det hun var klar over.
– Da jeg var student i Oslo på slutten av 60-tallet, ble vi invitert til den sovjetiske ambassaden på filmkvelder. Der var det representanter fra ambassaden tilstede, og en av de representantene jeg møtte da var Vladimir Sjisjin.
Mange år senere, i 1983, skulle Christensen møte på Sjisjin igjen. Da jobbet hun som pressemedarbeider i den norske FN-delegasjonen i New York, og under et møte fikk hun øye på Sjisjin i den sovjetiske delegasjonen.
Sjisjin gjenkjente også Christensen, og de to gikk for å drikke kaffe etter møtet.
– Jeg har aldri drukket kaffe med noen som har vært så utilpass og urolig. Jeg tror han så på klokken 500 ganger i løpet av 20 minutter. Og siden den gangen lå Sjisjin veldig langt unna meg, forteller Christensen.
Først etter Treholts arrestasjon i 1984 forstod hun hvorfor.
– Da jeg senere fikk høre at Shisshin hadde vært Treholts føringsoffiser, så tenke jeg at denne mannen, som jeg visste måtte være KGB-medarbeider, tenkte at jeg var satt på ham fra norsk sikkerhetspoliti, sier hun.
– Treholt var verdifull
Christensen mener svært få, ikke engang nordmenn som jobbet i sikkerhetspolitiet, forstod hva slags stat man stod overfor.
– De kunne ikke innbille seg hvilket fiendebilde sovjeterne og russerne hadde av oss. Det var forferdelig tøft, sier hun.
Hun mener Treholt ikke var et tilfeldig valg.
– Når sovjeterne fant Arne Treholt som en interessant samtalepartner, så var ikke det uten grunn. Sovjeterne opererte med et begrep som heter «global spionasje», som er en slags generell innsikt i den vestlige verden, som sovjeterne aldri fikk fordi de var isolert.
Treholt, som hadde vært statssekretær, kunne fortelle sovjeterne hvordan vestlige toppolitikere tenkte.
– Han beveget seg i internasjonale toppdiplomatiske områder, og var selvfølgelig usedvanlig verdifull for sovjeterne. Ikke bare fordi han kunne overlevere hemmelige dokumenter, men nettopp fordi de fikk innpass i sirkler de på ingen annen måte ellers fikk innpass i, og det var verdifullt for dem, sier Christensen.
Les også:
Les også:
Les også:
