Rwanda-tiltalt: – Visste om angrepene, men var ikke med på det

Ikledd en svart dress, hvit skjorte og stripete slips forteller den tiltalte fra vitneboksen hvordan han ble tipset om de planlagte massakrene på hjemstedet Kibungo fordi han hadde betalt militsmedlemmer penger.

– Jeg betalte en soldat i Interahamwe-militsen for at han kunne advare meg dersom de skulle angripe huset mitt og familien min, forteller 47-åringen, som er hutu.

Selv hadde 47-åringens kone, som også var tutsi, søkt tilflukt hos en nabo.

Militssoldaten fortalte da tiltalte at de skulle angripe kommunehuset i Birenga, og at de deretter skulle angripe tiltaltes to brødre, som hadde koner av tutsislekt.

• LES: Det store sviket mot Rwanda
• LES OGSÅ: Hevder han ikke kjente til konflikt mellom hutuer og tutsier

– Jeg advarte brørdrene mine om at de skulle komme, og sa at de ikke måtte åpne dørene når militsen kom, sier 47-åringen i retten.

– Da interahamwe kom, så var jeg på gata utenfor. Militsen skulle telle opp hvor mange personer som var inne i huset til brødrene mine.

– De banket på døra, men brødrene mine åpnet ikke døra fordi jeg hadde snakket med dem og var blitt enige med dem om om at de ikke skulle åpne døra, forteller han.

Da militssoldatene etterhvert ga opp, og dro videre, skal 47-åringen ha dratt hjem til sitt.

– Visste om angrepet, men var ikke der

Samtidig ble rundt rundt 1000 tutsier som hadde søkt tilflukt i kommunehuset i Birenga 14. april 1994 massakret med macheter, skytevåpen, klubber og stokker.

Tiltalte hevder han ikke var tilstede i kommunehuset, selv om han visste at angrepet kom til å skje.

Dagen etter ble rundt 1000 nye personer drept ved den katolske kirkes bispesete, Economat og Saint Joseph. Også dette angrepet visste 47-åringen om på forhånd.

– Interhamawe-militsen kom hjem til meg og sa at de trengte oss, og tok oss med til Cyasemakamba, forteller 47-åringen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

På spørsmål fra dommeren om hvorfor de trengte ham, kom aldri noe svar. Isteden svarte tiltalte at de ble tvunget med, og at da de ankom stedet, var militsen allerede klare til å dra fra stedet igjen.

– Da vi kom dit, så skulle de dra, og da snudde vi og dro sammen med dem. De var ferdige med å planlegge angrepet på Economat, så vi dro med en gang, forteller han.

– Det var veldig mange personer der, over hundre. Politiet og soldater som hadde store skytevåpen og Interahamwe-militsen med macheter, stokker og klubber, forteller tiltalte på dommerens oppfordring.

– Vi stod på utsiden mens de drepte

47-åringen hevder overfor retten at han hele tida tenkte på hvordan han kunne rømme fra stedet, men at han og kameraten fulgte etter soldatene til stedet militsen skulle angripe.

– Hva skjedde så? spør dommeren.

– De gikk inn på Economat, men vi ble igjen utenfor. Vi var ikke med inn og angrep, sier tiltalte, og peker på kartet hvor han og kameraten befant seg utenfor området der 1200 mennesker hadde søkt tilflukt.

• LES MER: Overlevde massakren: – Vanskelig og godt å være i retten

Han forteller at han og kameraten satt utenfor området i flere timer, men at de ikke så noe av massakren som skjedde inne.

– Vi så ingen bli drept fra der vi satt, men vi ble sittende inntil de var ferdige seint på kvelden, sier han.

– Hvorfor dro dere bare ikke, du sa jo at å rømme var alt du tenkte på, spør dommeren.

Til det svarte 47-åringen at de var redde for at noen i militsen skulle skade dem.

– Forstod du hva som hadde skjedd?

– Ja, man kunne høre våpen og håndgranater, slik at man kunne høre hva som skjedde. De holdt på med å drepe folk, sier tiltalte og lukker øynene og bøyer hodet ned mot bordflaten i vitneboksen.

• LES OGSÅ: Massemorderne som bygger landet
• LES OGSÅ: – Norge en frihavn for folkemordere