- Jeg, halaljournalist?

På CV`en skal det lønne seg å ha et navn de færreste av oss klarer å uttale.

Det skal også lønne seg å dukke opp på jobbintervjuet med et ansikt som er hakket mørkere enn restene av den solariumsbrune fargen nordmenn flest klamrer seg til.

Hvis Omar i tillegg klarer å bevise at han har minst en av føttene godt plantet innenfor en annen kultur enn den norske, er det store sjanser for at han får pluss i margen.

Nye landsmenn i vinden

Toppledere rundt i landet har allerede begynt å sperre opp øynene for hvilken kompetanse våre nye landsmenn (ja, inkludert de som tilber Buddha og Allah) kan bringe med seg inn i arbeidslivet. Jeg snakker selvfølgelig om etterkommere av førstegenerasjonsinnvandrere. De fra den ikke-vestlige delen av verden. Barna til pakistanerne og tyrkerne som kom hit på 60- og 70-tallet, og vietnameserne, iranerne og somalierne som kom hit på 80- og 90-tallet.

De snakker norsk, er mer tilpasningsdyktige, og føler seg mer norske enn det deres foreldre noen gang har gjort. Med seg i bagasjen har de også en tilleggskompetanse få etniske nordmenn kan vise til. For med sin todelte bakgrunn og sitt fargerike nettverk, kan de bidra med mye: nytenking, erfaring, språkkunnskap, og bedre kulturell forståelse.

Svartinger, gulinger og sjokoladebrune

Egenskaper som kan gi arbeidsplassene det løftet som trengs for å heve kompetansenivået, og dermed oppnå bedre resultater. Samtidig er de etniske minoritetene viktige i kampen om å tiltrekke seg flere kunder, klienter, partnere og lesere fra den delen av befolkningen som ikke har norske røtter.

Med andre ord, svartinger, gulinger og sjokoladebrune er viktige ressursbærere. Og i årene fremover vil arbeidsmarkedet skrike stadig høyere etter det vi nå så fint kaller "våre nye landsmenn". Nettopp på grunn av dette er det nå betimelig å spørre: Hvilken rolle skal etniske minoriteter ha?

Dobbeltroller

Allerede i løpet av mitt korte arbeidsliv, har jeg opplevd å bli tillagt en rolle fra forskjellige hold i samfunnet: en rolle som representant for ”min etniske gruppe”. Mine røtter strekker så langt som til Midtøsten, og naturlig nok har jeg gjennom dette fått innsikt i den arabiske og islamske kulturen.

Derfor har også inngangen til de såkalte innvandrermiljøene vært enklere for meg som journalist. Tradisjonelt har innvandrermiljøene i Norge, særlig de muslimske, møtt mediene med en viss skepsis. Dette spesielt når det har vært snakk om spørsmål angående innvandring og islam.

Fordelen ved å ha et rart navn

Som regel bunner denne mistroen i frykt. Man er redd intervjuet vil resultere i et negativt tabloidoppslag av typen ”Muslimer støtter terrorisme”, når intervjuobjektet egentlig mener ”terrorisme er galt, men jeg forstår at enkelte må ty til desperate handlinger som selvmordsaksjoner”.

I anledninger der jeg har presentert meg selv med mitt utenlandske navn, og et ”Salam Alaykum” (som oversatt fra arabisk betyr ”Fred være med deg”), har skepsisen vært mindre.

”Du ser ut som oss. Du snakker som oss. Du forstår oss.”

Jeg blir tatt i mot med åpne armer fordi jeg blir ansett som ”en av våre egne”. Slik har jeg også fått høre de gode historiene. Historier som kanskje ikke ville ha blitt fortalt like åpenhjertig til mine etnisk norske kolleger. Men dette har også sin pris.

Halal-journalistikk

”Du driver med halal-journalistikk”. ”Du er et talerør for muslimske terrorister”.

Dette er noen av de mange beskyldningene som ramler inn i e-postboksen min når jeg i blant skriver om saker som angår islam, eller innvandrerpolitiske spørsmål. Nå skal det sies at de fleste journalister fra tid til annen må finne seg i å bli beskyldt for å være subjektive.

Allikevel sitter jeg ofte igjen med følelsen av at kritikken som rettes mot meg er knyttet til mitt ikke-vestlige navn. Leserne som sender meg slike meldinger klarer rett og slett ikke å skille min etniske bakgrunn (navnet mitt er skummelt!), fra jobben jeg forsøker å utføre.

- Talerør for etniske minoriteter

Derimot blir meninger som tilhører muslimer eller innvandrergrupper i Norge, som får ytre seg i artikler jeg skriver, oppfattet som mine egne holdninger. Når jeg i tillegg får personlige henvendelser fra lesere med formuleringer av slaget ”dere muslimer”, og ”hvordan kan dere la en muslim dekke saker om islam? Hun kan da aldri klare å forholde seg objektivt”, forsterker dette min følelse.

Publikum antar at mine holdninger er gjennomsyret av min etniske bakgrunn. De tror min rolle, og eneste formål som journalist, er å opptre som talerør for den etniske og religiøse gruppen de tror jeg representerer.

En hån mot ”dine egne”

Forestillingen om at personer med ikke-vestlig bakgrunn er ambassadører for sin etniske minoritetsgruppe er også gjeldende i innvandrermiljøene. En journalist med pakistansk bakgrunn blir for eksempel sjelden sidestilt med etnisk norske journalister av ”sine egne”. Dette fordi han eller hun blir regnet for å være en del av minoritetsgruppen.

Derfor stilles det også krav og forventninger til at en som representant skal gjøre sitt aller ytterste for at norsk-pakistanere ikke skal fremstå som kriminelle, samfunnstapere eller religiøse fundamentalister. Straks dine aksjoner begynner å tale i strid med gruppens generelle interesser og normer, anses du ikke lenger som en del av gruppen.

Samfunnsdebattant og skribent Kadra Yusuf, spaltist og standup-komiker Shabana Rehman og TV 2-journalist Kadafi Zaman er alle personer med etnisk minoritetsbakgrunn. De har alle høstet kritikk fra krefter i de somaliske, pakistanske og de muslimske samfunnene i Norge. Det er fordi de har sagt og skrevet ting som er blitt tolket som ren provokasjon og hån. At de forsøker å belyse tabubelagte emner, blir ansett som forsøk på å fremme egen posisjon, og fremstå som ”mer norsk”.

- Aldri en av oss

Uansett hvor godt norsk eller urdu du snakker, hvor mange ganger i uken du spiser kjøttboller eller chapati, eller om du daglig vender deg i bønn mot Mekka eller lar være, vil det alltid være folk der ute som ikke klarer å se forbi din mørke hud. For dem er du bare en utlending.

En utlending det stilles krav og forventinger til, og dette på grunnlag av hvilken farge du har på huden din, og hvor rart navnet ditt klinger. Din rolle som utlending er å representere den etniske gruppen som det forutsettes at du tilhører.

Og selv om du verken føler deg pakistansk, somalisk, tyrkisk, vietnamesisk, marokkansk eller norsk, er det alltid noen der ute som vil minne deg på at du ”ikke er, og aldri vil bli en av oss”. Og da spørs det, om det lønner seg å hete Omar allikevel…