Utenlandsjakten på norsk spilldrøm

Blikket hans glir over scenen. Til høyre sitter fire selvsikre karer henslengt i stolene sine med hver sin skriveblokk. Investorer, som skal bedømme de som står på scenen. Snart skal de bli kjent med den norske politibilen Pelle.

På første rad sitter Prins Daniel av Sverige. Bak ham myldrer over tusen ivrige tilskuere. Nyoppstartede entreprenører, investorer, pressefolk og alle andre som har interesse av teknologi og spill.

Den unge norske spillutvikleren geleider blikket videre inn over folkehavet og skjærer en grimase.

– Det er vel største plassen jeg har pitcha på. Helt hinsides mye folk her.

Reiser ut

Dagen før sitter han på en kafe på flyplassen. Han gnir seg i skjegget og nipper til en pappkopp med kaffe, mens han snakker i telefonen med regnskapsføreren sin.

Jim Hansen er fra Mosjøen og driver til daglig film- og spillselskapet DigiPilot. På bordet står en miniatyrversjon av Pelle Politibil.

– Jeg har tatt den med for å vise investorene. Det kan jo være et kult business-kort, gliser han bredt.

Han humrer lett og holder lekebilen mellom hendene. I et års tid har de jobbet med et spill om den kjente karakteren. Spillet lages til mobile plattformer og skal slippes i 2016 når Pelle Politibil har 30 års-jubileum.

– Vi har to klare prototyper. Nå jobber vi med å få på plass investorer for å få ferdig spillet.

DigiPilot har foreløpig ikke fått støtte fra Norsk Filminstitutt (NFI) for å produsere spillet sitt. Derfor leter de etter finansieringen andre steder.

• Her er spillene Filmpolitiet mener var best i 2015

«Ingen» vil investere i spill i Norge

På den elektroniske tavla ved gate 47 står det «Helsinki». Den nordnorske spillutvikleren er på vei til en av verdens største arrangementer for teknologi, spill og IT. Han har valgt å dra dit fordi det er vanskelig å finne investorer som er villige til å satse på spillutvikling i Norge.

– Å finne investorer til et sånt type spill er en utfordrende prosess. Mange har et nært forhold til Pelle, men i Norge er ikke investorer så kjent med spilluniverset.

Han forklarer at det ikke alltid er like lett å få endene til å møtes som norsk spillutvikler. Det krever at man tør å prøve ting folk flest ikke gjør.

På teknologi og IT-messa Slush er han valgt ut blant 100 andre til å presentere sin idé i en såkalt «pitche»-konkurranse. For nyoppstartede entreprenører og bedrifter er det en kjempestor mulighet til å selge inn sine ideer til investorer som ønsker å spytte inn penger for å tjene på overskuddet hvis spillet blir en suksess.

Det første han møter på vei ut av flyplassen i Helsinki, er en bod med et stort banner hengende over der det står «Slush». Han får utlevert sitt navneskilt, der det står at han deltar som «startup».

Hva gjør Finland rett?

I køen støter han på en gruppe representanter fra Innovasjon Norge, som skal på studietur for å se hva Norge kan lære av finnene på Slush.

Anna Salmensaari jobber på Innovasjon Norges filial i Finland og forklarer at Slush har betydd veldig mye for startup-miljøet i Finland.

– Det sier veldig mye når det er 800 investorer som kommer hit i år. Så man må nesten bare være her, sier hun.

Med første øyekast er det lite som skulle tilsi at hele Silicon Valley har flyttet til Helsinki denne uka. Byen i seg selv minner mye om vår egen hovedstad, men hva er det som gjør at finnene er så mye bedre på spill og teknologi?

Den mest åpenbare forklaringen ligger i det som handler om hvilke næringer landet tradisjonelt sett har satset på. Der Finland har vært en bauta i mange år med teknologiske bedrifter og Nokia i spissen som fanebærer, har Norge på sin side hatt olje og gass som sin hjørnestein.

Jim Hansen er på vei til sitt første investormøte på konferansesenteret til Slush. Det er rush-trafikk. Taxien er sent ute. Sjåføren mumler noe som kunne minne om et par finske kraftsalver, og tuter på de andre bilistene.

– Det blir å løpe rett inn. Det er et kvarter til vi skal være der. Håper ikke det er mye kø, sier Hansen.

Taxien kommer akkurat frem i tide. Han nærmer seg inngangen til det som vanligvis er en stor innendørs arena. I halvveis galopp styrter han inn gjennom portene på vei til møte-området.

Gjør norsk spillbransje noe galt?

I en annen ende av den gigantiske innendørsarenaen ligger den største scenen, «Silver Stage». Der står norske Johan Brand og forteller om hvordan hans startup-bedrift har lykkes. Han er daglig leder og med-gründer i Kahoot!, som har utviklet en plattform som legger til rette for spillbasert læring og spillutvikling.

Etter å ha snakket seg ferdig for de flere tusen fremmøtte, skal han rett i et investormøte. Samtidig som han åler seg gjennom folkemengdene, forteller han i en litt spøkefull tone, at noe skjedde da flere titalls tusen ingeniører og teknologiarbeidere mistet jobbene sine i Nokia.

Finland har de siste årene hatt en voldsom vekst i startup-miljøet. Nokias fall gjorde at mange måtte starte for seg selv, og veldig mange med den rette kompetansen, gikk naturlig nok inn i spillbransjen.

Johan Brand blir oppglødd når han begynner å snakke om hva norsk spillbransje kan gjøre annerledes for å komme på samme nivå som Finland. Han hevder hardnakket at det ikke er noe galt med norske spillutviklere når det kommer til kompetanse og evne til å lage gode spill.

– Jeg tror det som finnene og svenskene har gjort er å være veldig gode på å finne forretningsmodeller og sette opp selskaper som klarer å lage spill som har en kommersiell suksess, sier Brand.

Han mener nordmenn har mye å lære når det gjelder å finne kommersielle motorer som kan holde selskaper gående og ta de til nye høyder.

– Vi lager nydelige spill i Norge, men kanskje ikke de spillene som blir så store som de kan, fordi de ikke har en kommersiell motor som kjører spillet i tillegg. Det er en balanse man må finne. Vi må hele tiden innovere nye modeller, og det har finnene og svenskene vært gode på, forklarer han.

Blant publikum ved en av de andre scenene står Jory Prum. En lydingeniør fra San Francisco som har flytta til Norge. Han jobber med alle de store spillselskapene i verden, men nå også med en femtedel av spillselskapene i Norge.

– Jeg kom til Norge fordi jeg elsker været.

Det brede gliset kløyver skallen hans, og med et kvekk bryter latteren ut. Han forklarer at han bruker å fortelle det til de han møter, fordi det får folk til å le. Men innrømmer etterpå at han ble forelsket i den norske kulturen.

Når han først kom til Norge var det ifølge han egentlig kun ett spillselskap, og nå er det over 140. På åtte år har norsk spillbransje vokst veldig mye. Han beskriver miljøet som voldsomt selvstendig.

– Det er veldig representativt for norsk kultur, noe jeg synes er veldig kult. Spillene jeg har sett, nesten alle, er ekstremt innovative. De er annerledes fra spill jeg har sett noe annet sted. For en person som setter kunsten foran pengene, er det spesielt interessant å jobbe med.

Han forklarer at de norske spillene ikke nødvendigvis er de enkleste å selge til et mainstream publikum, slik at store selskap ikke har så lett for å investere i dem.

– Det betyr ikke at de ikke lykkes. Det er et marked der, som ikke helt har blitt oppdaget.

Investorjakten

Jim Hansen rekker akkurat å komme seg til møtet. På forhånd vet han ingenting om hvem han skal møte, annet enn at det er en britisk investor.

Han setter seg ned med en ung kar fra London. Investoren deler et fond med noen andre hvor de ser etter gode spill å investere i.

Etter 20 minutter med intens prat og gestikulering er møtet over.

– Møtet gikk bra. Det mest utfordrende er at man har mye å fortelle på kort tid. Han syntes Pelle så veldig kul ut og at det var mulig å gjøre han stor i utlandet med de rette samarbeidspartnerne.

Hvordan investere i spill?

Johan Brand er også ferdig i sitt investormøte, og er allerede på vei til neste møte. I et eget bygg utenfor selve konferansesenteret, er det satt opp en egen brakke. På døra henger et skilt med logoen til «Accel».

Dette er den private hytta til investeringsselskapet som har vært med å bygge opp under giganter som Facebook, Spotify og Dropbox.

Innenfor i dempet belysning sitter forskjellige partnere til selskapet tilbakelent i sofaene sine og diskuterer. Blant partnerne er London-baserte Fred Destin.

– Hvorfor er det bra å investere i spill?

– De fleste investorene vil si at de ikke investerer i spill, fordi det er en suksess-drevet virksomhet. Men jeg tror de overser et viktig poeng. Når det er store skifter i spillplattformene, skaper det muligheter for store spillselskaper å bli bygd, sier Fred Destin.

Han viser til de spillselskapene de har investert i. Det tidligere norske selskapet Playfish, og finske Supercell.

– Når vi investerte i Playfish, var de først ute med å utnytte Facebook som en distribusjonsplatform. De hadde stor suksess og ble solgt til amerikanske Electronic Arts.

Nylig investerte de i det finske selskapet Supercell, som tok fatt på nettbrett som plattform for et massivt nettspill.

– Akkurat nå ser vi på virtuell og utvidet virkelighet som nye plattformer som kan hjelpe oss å skape en ny generasjon spillgiganter. Men disse mulighetene er sjeldne, og man må fange dem når de oppstår, sier den belgiske investoren.

Hvor finner man investorene?

Johan Brand forklarer at man tidligere ikke har hatt så mange investorer i Norge med erfaring fra spillbransjen. Når man ser på de som har investert i de store selskapene i Sverige og Finland, har det vært utenlandske involvert i de senere stadiene.

– Norge må nok få de lokale inn på et tidlig stadie for kunnskapen, eller finne investorer rett og slett for å få mer eksponering. Man investerer i ting man kan noe om, og kan man ikke noe om spill, så kommer man ikke til å investere i det heller.

Den skjeggete gründeren tror det er viktig for nordmenn å komme seg utenfor landets grenser i jakten på investorer. Avstanden fra Finland og Sverige, til Norge, er så liten at det er fullt mulig å finne investorer som like gjerne kan putte penger i et norsk selskap som et finsk. Han mener Norge er kjempespennende.

– Jeg har vært i Silicon Valley og snakket med en av de kuleste investorene i verden, og han sa: «Norden... Oh my god!» - og det er på grunn av finnene og svenskene. De vet jo at Norge er i Norden, så det er veldig smart å gå ut nå.

Han får støtte fra den hengslete belgieren, som mener det europeiske kapital-landskapet generelt sett er ganske tynt.

– Du må komme deg over de regionale forskjellene, og tenke mer på å finne den smarteste investoren og riktige partneren i et firma som kan hjelpe deg å bygge et selskap, sier Destin.

Skjebnens tre-minutter

Inne i konferansesenteret står Jim Hansen klar for å gå på scenen. Foran mer enn tusen mennesker skal han pitche sin spillidé på tre minutter. Mange av de andre pitcherne her driver selskaper med flere millioner i omsetning allerede.

Jim Hansen er likevel ved godt mot, og hevder at han er mer spent enn nervøs.

– Vanligvis bruker jeg å skyte litt fra hofta og freestyle litt. Da kommer det fra hjertet, og blir ikke så innøvd. Jeg vil gjerne ha investorer som ser litt langsiktig verdi i Pelle-universitet og meg som produsent. Derfor vil jeg være meg selv så mye som mulig.

Det er hans tur, og han rusler selvsikkert opp på scenen. På storskjermen bak ham, dukker et bilde opp av Pelle Politibil.

Den ambisiøse nordlendingen kommer seg feilfritt gjennom pitchen, men har litt tid til overs. På slutten av hver pitch, har dommerne anledning til å stille spørsmål til pitcherne.

Investoren helt til venstre, som har sittet uinteressert gjennom hele pitchen og rettet på skyggelua si, skal stille spørsmål. Med all sin sarkasme spør han:

– Du vil altså lage et spill bare fordi det var barndomshelten din?

Jim Hansen rister spørsmålet av seg og forklarer at det er en viktig motivasjonsfaktor for ham, og hvor kjent Pelle er som barnefigur i Norge.

Investoren sier at han forstår at Pelle er kjent i Norge, men at han sliter med å se hva man kan gjøre for å treffe et internasjonalt publikum.

Kunst eller business?

Et relevant spørsmål i og for seg. Det er ingen selvfølge at norske karakterer og historier får noen braksuksess i utlandet, til tross for at de er populære i Norge.

Amerikaneren, Jory Prum er på sin side opptatt av at man ikke blir for revet med av tanken av kommersiell suksess, og at man tillater seg å uttrykke norske historier til andre kulturer.

– Historiene norske spill ofte forteller, har en tendens til å være veldig norske i kulturen. Det er viktig at andre kulturer får oppleve det, fordi de vil høre historier de aldri har hørt før.

Norsk Filminstitutt gir støtte til audiovisuelle produkter som spill, og stiller en del krav til at produksjonen er forankret i norsk kultur. Johan Brand synes det er kjempebra med støtte.

– Det vi gjør feil med støtte i Norge, er at det ikke blir matchet med kommersielle penger. Vi gir støtte, også er det nesten slik at dersom du skal ha kommersielle penger i tillegg, så er det en negativ ting, sier Brand.

Han viser til utlandet hvor det mange steder tenkes helt omvendt. Der er den kommersielle delen omtrent er et krav for å få støtte.

– Man må tenke at støtten er for at man skal komme seg i en sterkere kommersiell posisjon. Ikke støtte kun for at det skal være kunstprosjekt, eller at det er synd å tjene penger på toppen etterpå.

Jory Prum er ikke helt enig i at man skal unngå å støtte opp under spill som kunstprosjekter.

– Jeg synes det er flott. Jeg er over forundret over at noe sånt i det hele tatt eksisterer. Det er en av de tingene som gjør at jeg føler at Norge er en spesiell plass, forteller Prum.

For amerikaneren er NFI et perfekt eksempel på hvordan myndighetene viser at investeringer som ikke nødvendigvis gir tilbake like mye i avkastning, er like viktig. Han ser ikke for seg at norsk spillindustri kunne eksistert uten NFI.

– Vi vet at vi må hjelpe og oppmuntre uttrykket av vår egen lokale kultur, selv om det bare forblir innen Norge, fordi nordmenn trenger å høre norske historier. Ingen fra andre kulturer kommer til å fortelle disse historiene.

Ett skritt nærmere drømmen

Jim Hansen er ferdig med pitchen, og har kommet seg av scenen. Han puster lettet ut. En finsk kar kommer bort til Jim og forteller at han gjorde en god figur oppe på scenen, og at han var kjent med Pelle-karakteren i Finland. De slo av en prat, utvekslet visittkort, før finnen dro videre.

Mosjøværingen gikk ikke videre i pitche-konkurransen, men innrømmer at han ikke hadde store ambisjoner om å vinne hele greia. Likevel har han klart å skape mye oppmerksomhet rundt spillprosjektet sitt.

Utenlandsturen har gitt mange nye kontakter og tatt ham et skritt nærmere drømmen om å få ferdigstilt spillet.

– Hvis noen blir litt nysgjerrig, kommer bort til meg eller sender en e-post i etterkant, så er det veldig bra, gliser han og pakker visittkortet inn i bunken blant de andre.