Tysfjord ett år etter

Tysfjord viser seg fra sin beste siden denne vårdagen.

Solen henger høyt på himmelen, og på vei mot Drag passerer vi en fotballbane hvor noen barn leker med smil og latter. På den lokale Spar-butikken hilser folk vennlig på hverandre, og på Best-stasjonen rett over gata fyller en person bensin. Kanskje er han på vei til fjells for å nyte finværet på hytta denne helga.

Som en hvilken som helst annen liten fjordbygd i Norge, går livet tilsynelatende sin vante gang. For en utenforstående er det lite som vitner om det mange her nok har opplevd som en uvanlig tøff og tung mørketid. En mørketid som i overført betydning langt fra er over.

Det er ett år siden oppslaget i VG Helg hvor 11 kvinner og menn stod frem og fortalte om overgrep. Siden har flere våget å fortelle sin historie. Nå etterforskes 120 saker, et tall som kan stige. I en kommune med under 2000 innbyggere påvirkes alle av et slikt omfang, om enn i ulik grad. Noen familier befinner seg i dyp krise, for andre fortsetter hverdagen tilnærmet som før.

Vi er i Tysfjord for å snakke med folk om hvordan det går, om hvilke håp og drømmer de holder for fremtida. Og om hvordan omfanget av overgrepssaker påvirker dem.

Resultatet er fem små portretter. Du kan klikke på lenkene under for å gå direkte til de respektive delene av teksten. De kan leses uavhengig av hverandre:

* En 18-åring forteller om sjokket som fulgte i kjølvannet av medieoppslagene, og om et behov for å forsvare hjembygda i møte med mennesker utenfra.

* To lærere med små barn forteller om hvordan man ikke hele tiden kan gå rundt å være redd for at noe skal skje. Om viktigheten av at lokalbefolkningen nå tør å stå rakrygget.

* En overgrepsutsatt som har vært åpen om sin historie forteller om belastningen av å være førstelinjeinstans for andre med vonde opplevelser.

* En lensmann forteller om hvordan omfanget av saker har fått han til å ta mer avstand fra vennene sine det siste året.

* Og en ordfører forteller om opplevelsen av å stirre ned i en mørk avgrunn. Og om å dra ned i fjæra for å kaste småstein når mørket blir for altoppslukende.

1. 18-år gamle Dagmar: – Redd for at folk skal tenke på Tysfjord som et sted for overgrep

I avgangsklassen for studiespesialisering på Hamsun videregående skole i nabokommunen Hamarøy går en håndfull elever fra Tysfjord.

I skolens kantine møter vi Dagmar Sofie Krogh Storøy sammen med venninnen Lene Cecilie Pedersen Aasen, hun fra Steigen. I sine rødkledde bukser ønskes vi velkommen.

– Jeg må bare beklage at jeg er litt dårlig i stemmen, jeg brygger visst på noe, sier 18-åringen blidt. Hun har vært på russetreff i Tromsø i helga.

Dagmar er født og oppvokst på Drag i Tysfjord, og representerer fremtiden for bygda. Vi er nysgjerrig på hva en ungdom tenker og føler. Kom medieoppslagene som et sjokk?

– Noen få rykter har man hørt gjennom oppveksten, men tallene har bare jo økt og økt det siste året. Nå er det oppe i om 120 saker. Det skurrer for meg, og jeg har hatt tanker om at hjemplassen kanskje ikke var så trygg som man muligens har trodd.

Hun understreker at hennes egen barndom har vært veldig fin. På skolen på Drag hadde hun mange venner. Miljøet opplevdes som trygt og godt. Samtidig anerkjenner hun at ikke alle har hatt en like bra oppvekst.

– Men selv om det har skjedd ting i det skjulte, så er det mange flotte folk på Drag. Det må vi huske. Når jeg møter mennesker som er forutinntatte pleier jeg å svare at selv om sakskomplekset er stort, så er det ikke sånn at alle er voldtektsmenn. Eller har blitt voldtatt.

– Hva sier du til de du møter utenfor Hamarøy og Tysfjord?

– Jeg prøver å være så normal som mulig, og si at «jeg er fra Tysfjord». Men hvis de har hørt mye om hjemstedet i media og spør mye, så blir jeg ...

Hun tar en pause, trekker pusten. Ser ut i rommet.

– Jeg holder meg litt tilbake. Selv om jeg vet at jeg ikke burde det, for jeg burde jo være stolt av hjemplassen min. Og jeg er glad i Tysfjord, plassen er veldig fin.

Andre ganger møter hun folk som er redde for å spørre og grave for mye. Som unngår temaet.

– For min del er det uansett ikke noe galt med Drag. Jeg tror jeg kan flytte hjem en gang i fremtiden. Stifte familie. Men det blir etter at jeg er ferdig med studiene, sier Dagmar, som neste år skal til Bodø for å studere sykepleie.

2. Lærerpar: – Vi må få opp selvtilliten vår

Drag skole har 114 elever fra første til tiende trinn, et tall som økes til 118 til neste år.

Fra et klasserom i første etasje ser Jan Ivar Jakobsen og hans kone Tonje ut på skoleplassen, hvor ungene er i gang med å rydde og gjøre klart til 17. mai.

Tonje er opprinnelig sørfra. Via Jan Ivars søster kom de i kontakt med hverandre mens hun jobbet som danselærer på Kongsbakken videregående skole i Tromsø. Sammen har de fire barn i alderen seks til ti år.

Som lærere og foreldre har omfanget av saker gjort sterkt inntrykk.

– Det er forferdelig tungt og vondt, fordi det er så skjult. Vi kan jo tro det beste om mennesker og så viser det seg det stikk motsatte. Det er kanskje det som har satt den største «stucken» i meg, at du aldri kan vite hvem som kan gjøre hva.

– Man får forferdelig mye tanker, og skulle det skje ens egne barn så vet man jo ikke hva man hadde gjort. Men sånn er det jo uansett hvor du bor, og man kan ikke gå rundt å være livredd heller, sier Tonje.

Jan Ivar tilføyer:

– Den siste tiden har selvfølgelig vært vanskelig for oss. Vi har vært gjennom mye på denne plassen. Nå tenker jeg det er viktig at vi får opp selvtilliten vår, og snakker om Drag på en god måte.

– Hvorfor er det viktig?

– Man har ikke trengt reise langt for å kunne høre det falle noen ord om det å være fra Drag. Fordi det ble forbundet med det å være same og at det var noe negativt. Mange følte skam før i tiden.

I bakgrunnen høres lyden av en skoleklokke som ringer til inn til time.

Jan Ivar og Tonje benytter anledningen til å fortelle om et bra miljø med engasjerte og flinke elever. Dialogen med foreldrene beskrives som god. Sakene har vært gjenstand for diskusjon på foreldremøter, det har blitt gjennomført kurs og seminarer.

Temaet tas også opp med elevene. Barna får lære om de «gode» og «vonde» hemmelighetene, og hvordan de vonde ikke trenger være hemmeligheter.

De litt større lærer om at alle er herre over sin egen kropp. Om festvoldtekt, og hvordan alkohol påvirker egen og andres dømmekraft. Om at et nei alltid betyr nei.

Jan Ivar opplever i det store og hele en helt annen åpenhet i dag enn da han selv var skoleungdom på Drag.

– Jeg hadde en god oppvekst, men følte vi kanskje var oppdelt i ulike deler. Folk kom tilflyttende til Drag fra ulike deler av fjorden, noe som selvfølgelig førte til noen motsetninger. Både menneskelig, mellom etnisiteter og familiegrupper.

Han tar en tenkepause.

– Det var en del konflikter som kom til syne mellom elever i skolehverdagen.

– Som barn reflekterer man ikke så mye over hvorfor det er sånn, og hvorfor en gutt eller jente oppfører seg utagerende. Men at det har vært ting å ta tak i, det tror jeg. Kanskje var det tilfeller der ting fikk lov til å pågå, uten at det ble grepet tak i.

I dag er norsk og lulesamisk likestilt førstespråk på skolen, men slik har det ikke alltid vært. Helt opp til 1980-tallet ble samiske barn nektet å snakke sitt egentlige morsmål.

Og storsamfunnets behandling av samer kan være med på å forklare noe av taushetskulturen rundt seksuelle overgrep (se faktaboks).

I tillegg peker Jan Ivar på måten man snakket om seksualitet på før i tiden. Eller rettere sagt, mangelen på disse samtalene.

– Min familie kom fra et indremisjonsmiljø. Det å snakke om grensesetting, sex og seksuelle overgrep tror jeg ikke var enkelt i noen miljøer hvis du går 30 år tilbake i tid. Det var tabubelagt. I tillegg må vi ta med det oss kulturelle og språklige.

Tonje konstaterer at hun aldri har angret en eneste dag på at hun flyttet hit. Tross sakene som har blitt omtalt det siste året føler hun seg tryggere her enn hun mener hun ville gjort i en storby som Oslo, Bergen eller Trondheim.

Hun mener man ikke må være naiv, og at overgrep kan skje overalt i landet. Uavhengig av forhold som kulturtilhørighet og språk.

– Man får jo vondt langt inn i hjerterota og gråter over hver eneste linje man leser om disse sakene. Men samtidig som det er så nært er det samtidig så fjernt, for vi kjenner så lite til disse historiene.

– Som mor føler jeg meg uansett veldig trygg, og vi ser lyst på fremtiden. Hverdagen skapes av oss som bor her, og gresset er i alle fall ikke grønnere på den andre siden.

3. Overgrepsutsatt: – Vi har ikke sett det totale omfanget enda

Den lulesamiske sangeren Karl Edvard Urheim, også kjent under artistnavnet Kalle Urheim, sto fram med sin historie om overgrep allerede i 2007. Han var den første som ga navn og ansikt til det som i mediene har blitt kjent som Tysfjord-saken.

Det skjedde etter at NRK Sápmi fortalte om et foreldrepar som hadde bedt statsministeren om hjelp. Deres egen sønn hadde blitt utsatt for et grovt seksuelt overgrep. Den da 41 år gamle familiefaren hevdet at seksuelle overgrep var et så stort problem, at nordlandskommunen ikke maktet å håndtere det alene. Det er ti år siden nå.

For Karl Edvard, eller Kalle, har det på én måte vært en befrielse å fortelle. Nå kan man endelig snakke høyt om det som i lang tid har vært tabu. Men det har også kostet ham mye personlig.

– Det å være et ansikt utad har vært tøft. Jeg har fått og får SMSer, e-poster og telefoner fra andre som har opplevd stygge ting. Det var greit i starten, men så har det blitt mer og mer.

Han trekker pusten. Medgir at han egentlig ikke ønsker flere henvendelser nå, at han kjenner på en følelse av at det er nok.

– Jeg har delt av erfaringene mine på best mulig måte. Samtidig er det ikke vi private som skal drive helsehjelp. Det er kommunen som skal ivareta et slikt tilbud, sier Karl Edvard, som har anmeldt nettopp kommunen som han mener har gjort for lite for lenge.

48-åringen retter litt på solbrillene sine. Han vil ikke ta dem av, de gir han en slags beskyttelse mot omverdenen, sier han.

Hans eget liv har – som han selv beskriver det – langt fra gått på skinner.

Da den samiske artisten sto fram i VG fortalte han om en barne- og ungdomstid som i perioder var preget av depresjoner og psykiske vansker. Han fortalte også om brorens selvmord i 1989, nevøen som omkom i 2008 og tøffe år med sykdom i nær familie.

At han selv var blitt utsatt for seksuelle overgrep som barn, var noe han først forstod i voksen alder. Å fortelle om dette offentlig resulterte i at han fikk tilsendt trusselbrev.

– Det var jo veldig ubehagelig, men jeg har aldri vært redd. En ting er sikkert: Det er ingen som truer meg eller andre til å holde kjeft. Det har vi gjort i altfor mange år. Trusselbrev, kritikk og drittpakker får en bare til å ville prate enda mer.

Han gjentar flere ganger viktigheten av å prate om de vanskelige tingene, om tabuene. Uten åpenhet kommer ikke samfunnet seg videre.

– Det går fremover, men det går sakte. En gammel ukultur, om man kan kalle det det, endres ikke på en dag. Det viktige nå er å holde den store samtalen i gang, sier han, og legger til at vi heller ikke må glemme at ofrene også er gutter og menn.

Karl Edvard Urheim velger å ha tro på fremtiden, selv om han av og til synker ned i det han beskriver som fortvilelse og mismot.

Han kaller seg selv for en «skeptisk optimist».

– Jeg tror overgrep skjer i mindre utstrekning enn før, men vi må ikke være så naive å tro at det hele er over. At vi nå kan prate om andre ting. Det er ikke sånn det er. Vi har ikke sett det totale omfanget enda. Dessverre.

4. Lensmannen: – Vennene mine synes nok jeg har vært litt usosial det siste året

Lensmann Aslak Finvik ved Hamarøy lensmannskontor overtok 1. juni 2016 polititjenesten for det som kalles Tysfjord vest. Altså ti dager før VG-oppslaget.

Han hadde i forkant fått en liten lekkasje på at noe var i gjære, at noe ville komme i avisa den lørdagen. Men fikk minimalt med tid til å gjøre forberedelser.

– Dette kom som kastet i fanget på oss. Hvordan skulle vi håndtere en slik sak? Det var mange telefoner og henvendelser. Vi måtte bare sortere alt det vi fikk inn og forsøke å gjøre det beste ut av det.

Han lener seg tilbake i stolen.

På veggen i kontoret på Oppeid henger et bilde av det som må være avgangsklassen fra Politihøgskolen. Finvik begynte i politiet i 1982, og har vært i Hamarøy siden 88. 11 år senere ble han lensmann.

Tross mange år i tjenesten har det siste året vært ulikt noe han har vært gjennom tidligere. Etter oppslaget møtte noen opp direkte på døra hans på lensmannskontoret. Andre ringte.

– Jeg kunne ta opp telefonen og bli fortalt til dels sterke historier. Det var ikke vanskelig å ta den telefonen, men selvfølgelig krevende. Når ettermiddagen kom følte en seg ganske tom.

– Jeg tror nok det er noen av vennene mine som har følt at jeg har vært litt usosial det siste året. Det var vel min reaksjon. Det kunne være godt å trekke seg tilbake, holde fred og sysle med andre ting.

Politimester Tone Vangen så heldigvis raskt at dette ikke var noe et enkelt lensmannskontor kunne håndtere alene.

15. juni ble det derfor satt sammen en egen etterforskningsgruppe med fagfolk fra Harstad, Narvik, Hamarøy, Fauske og Bodø. To millioner i ekstra midler ble tildelt fra Samordningsorganet i politiet.

– Kripos var inne fra dag én. Det er jeg veldig glad for. Opplysningene vi fikk inn ble koordinert videre, og de vi hadde snakket med ble innkalt til ordinært avhør.

Finvik tar seg en kort tenkepause, tygger litt på det siste ordet.

– Det var en kollega av meg, en dame i politiet, som sa: Vi har et rart yrke. Her bruker folk årevis på å motivere seg og gå til psykolog og helsevesen for å fortelle sin historie.

– Så kommer de inn til politiet til en kopp kaffe over bordet, og så ber vi de fortelle om det de har blitt utsatt for. Det er rimelig brutalt. Det å forvente at de skal dele sin historie med oss sånn uten videre.

Selv om det ikke er langt fra lensmannskontoret i Hamarøy til Tysfjord vest har ikke Finvik og kollegene hatt noe videre ansvar for tjenesten annet enn sporadisk ved behov.

Det kunne for eksempel være akutt ved trafikkuhell at de tok turen over fjellet. Men dette de nå stod overfor hadde en helt annen dimensjon, forteller Finvik.

– Nå er vi plutselig inne og skal arbeide i et område hvor vi ikke kjenner så godt til de personene vi skulle håndtere. Det er et samfunn som har stort innslag av lulesamisk kultur, og det var krevende å sette seg inn i dette på rekordtid. Vi måtte handle klokt.

– Hvordan gikk det?

– Jeg måtte gå til personer som jeg følte stolte på meg, og som jeg kunne stole på. Det ble å føle seg litt fram. Tilbakemeldingen er at vi har fått tillit hos mange, og at det kanskje var bra at noen fra utsiden kom inn.

Den først pågripelsen skjedde 6. desember. I denne saken har fem kvinner mellom 18 og 81 status som fornærmet, to skal ha vært under 16 da de straffbare forholdene skal ha skjedd.

Totalt i sakskomplekset er det nå snakk om 70 fornærmede, i hovedsak jenter under 16 år. Det er registrert mer enn 80 mistenkte.

– Hva tenker du om omfanget saken har fått, Aslak Finvik?

– Jeg tenker det er bra at vi har fått det avdekt, slik at vi kan skape en bedre fremtid for ungene våre. Vi skal ikke se bort fra at vi kunne hatt samme avdekninga i et norsk fjordbotn for hundre år sida.

– Kanskje har samfunnet i Tysfjord på en måte stått litt stille, og at det nå er tid for å avdekke alle disse forholdene, sier lensmannen.

– Hadde det vært mulig å ta tak i dette tidligere?

– Sikkert. Men igjen, hva visste man og hvordan skulle man håndtere det? Det må andre svare på.

5. Ordføreren: – Som å stirre ned i en mørk avgrunn

Ordfører Tor Asgeir Johansen hadde egentlig tenkt å ta lørdagen fri.

Dagen i forveien stilte han opp til debatt mot Karl Edvard Urheim i Dagsnytt Atten, som er sterkt kritisk til kommunens håndtering og oppfølging. Johansen sier likevel ja til å møte oss under lovland at vi ikke skal oppta for mye av hans tid.

Han bor i Kjøpsvik, som alltid har vært kommunens administrative senter. Den 30–45 minutter lange fergeturen over fra Drag til det «norske» lokalsamfunnet på andre siden viser noe av avstanden her, og ikke bare geografisk.

Som direktør Lars Magne Andreassen ved Árran lulesamiske senter på Drag ved flere anledninger har påpekt, har Tysfjord-saken røtter langt tilbake i historien.

– Den dag i dag er det en manglende tillit til det offentlige hos den samiske befolkningen. Det er derfor tausheten er så stor. Det offentlige har ikke hatt kunnskap, innsikt eller ressurser til å gripe fatt i eller gjort noe med saken, sa han i forrige uke.

Tor Asgeir Johansen skulle egentlig vært i et familieselskap i dag, og har med seg sønnen Audun. Han fylte to i går.

– Det er klart at det har vært tungt. Det er ikke store kommunen, og dette er folk man kjenner. 120 saker i en kommune med 2000 innbyggere? Det er voldsomt, sier han.

Det siste året har vært hektisk. At VG og andre riksmedier har banket på døren med kritiske spørsmål synes han for så vidt har vært greit.

Men som politiker har han også måttet håndtere en skakkjørt økonomi og en opphetet debatt rundt tvangsdeling, som bokstavelig talt deler kommunen i to.

I tillegg en rådmann som har blitt beskyldt for trakassering, trusler og for ikke å ville jobbe med seksuelle overgrep. Og en rettssak hvor en kvinne i 30-årene har saksøkt kommunen for omsorgssvikt.

Nei, det siste året har vært tøft – også personlig. Det medgir 46-åringen, som kom inn i kommunestyret for første gang i 2003.

– Når vi snakker om overgrep er det som å stirre ned i en avgrunn, ned i mørket. Det er forferdelig. Man tar det med seg hjem. Man spinner jo på alt som foregår, utfordringer for kommunen. Det ligger og kverner hele tiden.

– Er det dager du har ønsket at du ikke hadde vært ordfører?

– «I dag har det vært godt å sitte i fjæra», har jeg tenkt. Å kaste småstein sammen med barna. Det er klart at det går slag i slag. Når det topper seg er det greit å koble av. Kjøre ned på kaia, gå en tur i fjæra og se seg litt rundt. Få litt lading. Og så gå på igjen.

Han ser bort på sin sønn Audun, som leker i gresset like ved. Ordføreren har samboer med fem barn i huset når alle er hjemme.

– Familien har vært veldig viktig. Hadde jeg vært alene tror jeg det hadde blitt mange mørke ettermiddager og kvelder.

Kommunen ble i april anmeldt for brudd på avvergingsplikten. Og Johansen har måtte tåle mye kritikk det siste året. Ikke alt har vært like berettiget, ifølge ham selv.

– Det sies at kommunen aldri har gjort noe, men vi sitter på masse dokumentasjon på alt som er gjort. Men man kan ikke gå ut og kommentere enkeltsaker. Det vi ser imidlertid er at vi har hatt et apparat som egentlig har virket godt.

– Men tydeligvis så er det mye som ikke har kommet inn til apparatet, det er der det ligger. Og vi kan ikke banke på alle dørene heller.

– Generelt sett – er du fornøyd selv med det som er gjort fra kommunens side?

– Jeg synes jeg har utrolig med dyktige folk i tjenesten, førstelinja vår. De har jeg full tillit til. Så har jeg også utfordret til å få svar på hva det er som mangler. Så skal vi heller gjøre noe med det, hvis det skulle være noe.

– Og dere har fulgt opp den kritikken som har kommet?

– Jeg mener vi har fulgt opp så langt som jeg klarer.

Nå ønsker Tor Asgeir Johansen å se framover.

Han er «mer opptatt av hva som skjer nå enn å spekulere i fortida», som han selv uttrykker det.

– Når vi snakker om alt det vonde, så må vi hele tiden ha målsetting om at sånn skal vi ikke ha det. Nå skal vi få ryddet unna, det skal være fint i lokalsamfunnene.

– Dette er en praktfull kommune. Det skal være godt og trygt å leve og bo i Tysfjord. Nå skal alt bli bra, gjentar Tor Asgeir Johansen.