Skulle ønske huset hadde blitt tatt av ras

26. januar 2017:

Regnet har høljet ned på Helgeland de siste dagene. Denne januardagen er årets våteste. Det skal regne hele 71 millimeter på under et døgn.

I tettstedet Korgen tar Lena Elvebakken Løvås på seg regnjakken før hun setter kursen mot Mo i Rana, hvor hun studerer ved universitetet. Samboeren Vegard Varem Vang jobber på industriparken på Mo, men har fri denne torsdagen.

Alt er tilsynelatende i sin skjønneste orden idet Lena låser døra etter seg og tråkker over sølepyttene på vei mot bilen.

Litt senere på formiddagen står Vegard opp, og tar seg en tur ned i bygda. Vel uvitende om bevegelsene som nå utfolder seg i bakken under huset.

– Det var da merkelig hvor godt jeg kan se ned til nabogården, tenker Vegard når han returnerer hjem litt senere på dagen.

Huset ligger på en høyde, med utsikt mot Baklandet. Men så god utsikt har de da ikke hatt før?

Skulle ønske huset hadde blitt tatt av raset

Vegard og Lena fant sin første bolig i Hemnes kommune i Nordland i 2014. Huset ble deres for to millioner. En god handel, syntes førstegangskjøperne den gang.

Tomta lå skjermet til ved gamle E6, med lite trafikk. Et trygt og godt nabolag med kort vei til venner og slekt. Et fint sted å kanskje en gang stifte familie.

Nå går Vegard og hans far John-Helge Vang over en flat, planert tomt. Bare en gravemaskin og en haug med planker vitner om det som en gang stod her.

– Det er rart med det, sier Vegard.

De stopper opp ved kanten av en bratt skråning. To meter bak dem stod garasjen. Fem meter til stod huset. 28-åringen synes det er «sykt» å tenke på at han selv nettopp har vært med på å rive både hus og garasje. Bygninger det teknisk sett ikke var noe galt med.

– Først er man glad for at huset står, men så ser man at det aller beste hadde vært om alt hadde gått med i massene. Det hadde spart oss for så utrolig mye frustrasjon, fortsetter Vegard, mens han ser ned i avgrunnen foran seg.

Kunne ikke bo i huset

NVE har beregnet at hele 6000 kubikkmeter løsmasser gikk med i raset i januar, som var 50 meter langt og 40 meter bredt. Bare tilfeldigheter gjorde at ikke bygninger gikk med.

Etter undersøkelser var konklusjonen fra NVE at «dagens situasjon marginalt er på den stabile siden». I et vurderingsnotat skriver geologene at «det på sikt vil være fare for både garasjen og bolighuset».

Ingen bygninger ble fysisk skadet i hendelsen. Men paret kunne åpenbart ikke bo i et hus som kunne rase sammen når som helst. NVE vurderte det som uforsvarlig å fortsatt oppholde seg i hjemmet.

Paret var derfor overbevist om at dette var noe de ville få dekket over forsikringen. De følte seg også sikre på at kommunen ville følge dem opp på en god måte. Og i alle fall at de ville få dekket eventuelle merutgifter fram til situasjonen hadde løst seg.

Men så enkelt var det ikke. Avisa Hemnes omtalte parets situasjon først i slutten av september.

Flyttet opp på fjellet

Like etter at det største sjokket hadde gitt seg denne vinterdagen i slutten av januar, rettet fokuset seg mot å tenke rasjonelt.

Nå skulle de først på en telttur sammen med venner over helga. Foreldrene til Vegard var på sydenferie, så de fikk bo der en uke.

Deretter tok de seg opp til Folkehjelpshytta på Korgfjellet. Planen var egentlig å være der noen dager i påvente av en avklaring på situasjonen. Dager ble til uker og måneder.

– Det var vinter og vi var avhengig av snøskuter for å komme oss til jobb og skole. Så det ble til at jeg studerte mest på hytta. Alt i alt dro jeg på to forelesninger i tillegg til eksamen i løpet av vårsemesteret, sier Lena.

At de valgte å bli boende på Korgfjellet henger sammen med at begge er friluftsmennesker. Vegard er leder for Folkehjelpa lokalt. De anså det som en grei midlertidig løsning.

På godværsdagene ble det da også mange fine skiturer. På dagene med uvær måtte de ut for å måke snø fire ganger om dagen, bare for å holde ytterdøra åpen.

Flere ganger kjørte Lena seg fast med snøskuteren i tett snøvær, mens Vegard var på jobb. Bosituasjonen var kilde til mye frustrasjon.

Hendelsen har gått inn på Lena. Hun våkner enda av mareritt, og drømmer om at huset blir blitt tatt av ras med dem inni.

Hun beskriver også prosessen etterpå som akkurat det: Et mareritt. Paret mener å ha få lite hjelp av forsikringsselskap og spesielt kommunen.

– Det å få svar fra kommunen har vært håpløst. Vegard har stått på telefonen så mange ganger, og knapt blitt ringt opp igjen.

Å leve i uvisshet over så lang tid har selvsagt tæret på forholdet, medgir hun.

– Usikkerheten om fremtiden er det som psykisk har vært tyngst, og skapt en del gnisninger mellom oss. Det å måtte sette livet på vent over så mange måneder.

– Før var jeg glad i å være ute å holde meg i aktivitet. Nå kan jeg sitte inne hele dagen uten å gjøre noe som helst. Det er tungt å ikke ha energi til å gjøre noen ting.

Falt utenfor

Det ble tidlig klart at dette ikke var en klokkeklar forsikringssak likevel.

Ingen bygninger var jo skadet. Dermed dekkes hverken utgiftene til sikring eller eventuelt ny bolig gjennom den såkalte naturskadepoolen (ekstern lenke)

– Det er helt absurd. Det må da være mye billigere å plukke ned huset mens det står, enn å hente det 200 meter nede i dalen, sier Vegard.

Finans Norge, som administrerer Norsk Naturskadepool, bekrefter overfor NRK at det et krav om fysisk skade på bygningen før det kan utbetales erstatning.

Paret hadde en utvidet boligforsikring hos Jernbanepersonalets bank og forsikring, og fagsjef Ole Smedsrud sier at paret her har falt mellom to stoler.

Han forklarer at vanligvis gjør forsikringsselskapene opp med kunden på vanlig måte i saker som angår naturskader, og så blir dette avregnet opp mot naturskadepoolen.

– Men dette er en type sak som faller utenfor våre forsikringsvilkår. For det er ikke naturskade såfremt det ikke er fysisk skade på det forsikrede objekt. Det var svaret vi fikk fra naturskadepoolen.

– Dermed faller saken i utgangspunktet utenfor bestemmelsene, selv om også jeg har lest rapportene og tidlig forstod at huset ikke ville være beboelig.

Spesiell sak

Dermed blir det opp til forsikringsselskapene å vurdere om det skal utbetales erstatning likevel. Det er det ingen automatikk i.

Smedsrud er klar på at hadde huset gått med i ras, ville saken stilt seg annerledes. For noen få tusenlapper i egenandel ville forsikringsselskapet normalt kunnet sikre området og gjenbygge huset, eventuelt tilby hus på annen egnet tomt.

– Hvilken løsning man ender opp med vil være en konkret vurdering fra sak til sak, sier Smedsrud.

Han forklarer at han tidlig tok kontakt med paret og forklarte at dersom alt annet feilet, skulle forsikringsselskapet forsøke å stille opp likevel.

– Denne saken er såpass spesiell, at jeg følte meg rimelig sikker på at vårt styre ville gå med på å dekke differansen mellom omsetningsverdi før og etter skade. Slik at de i alle fall mer eller mindre gikk i null og kunne starte på nytt.

– Men jeg oppfordret dem til å undersøke hvilke andre muligheter som eksisterte først. Og så komme tilbake til meg hvis alt annet feilet, sier forsikringsfagsjefen.

Mener kommunen burde tatt mer ansvar

En formell garanti var det vanskelig å gi på forhånd, og for paret i Korgen opplevdes det som et usikkerhetsmoment.

De henvendte seg til kommunen.

– Kommunen har gitt byggetillatelse på den tomta, og i alle fall de har et ansvar. Men vi føler ikke de har fulgt oss opp i det hele tatt, samstemmer de.

Det eneste kommunen har bidratt med i kroner og øre er 27.000 til riving av boligen. Rådmann Amund Eriksen i Hemnes kommune medgir at de kunne vært bedre på å ta opp telefonen og gi informasjon underveis.

– Det er veldig trist at folk oppfatter at de ikke får god hjelp fra Hemnes kommune. Vi må antakelig bli flinkere til å ta kontakt og gi informasjon. Vi lærer hele tiden, sier Eriksen.

Han sier at det etter en helhetsvurdering ikke har blitt aktuelt for kommunen å gå inn med mer penger overfor paret. For «kommunen er ikke et forsikringsselskap», poengterer han.

– Etter min mening er det åpenbart forsikringsselskapet som skulle vært inne her.

Han utelukker likevel ikke at det kan bli aktuelt å gi paret en erstatningstomt som de kan bygge nytt hus på, forutsatt politisk vilje til det.

– Nå har jeg full tillit til at teknisk sjef vil følge opp dialogen, og kalle paret inn til et evalueringsmøte der vi får oppsummert og diskutert.

Får hjelp fra NVE

Tilbake på Svartmarka i Korgen er Vegard og Lena fornøyd med én ting. Og det er oppfølginga fra NVE. De har stort sett alltid vært tilgjengelige og kommet med svar.

Direktoratet har anslått at det å sikre området for nye skred ville kreve 18000 kubikkmeter fyllmasse og koste cirka 10 millioner kroner.

16. august sendte NVE derfor et brev, hvor det kommer fram at de isteden betaler 80 prosent av kostnadene til riving og flytting begrenset oppad til cirka tre millioner.

En egenandel på 20 prosent må paret ut med uansett, og formannskapet i Hemnes kommune har fastslått at det er uaktuelt for dem å dekke dette.

At paret faktisk ender opp med å få noe hjelp i denne saken, er ingen selvfølge. Seksjonssjef Grethe Helgås hos NVE sier de disponerer en årlig pott på cirka 20 millioner kroner, og at de derfor må prioritere hardt.

– Dette er en tilskuddsordning som først og fremst er beregnet på å sikre eksisterende boliger mot flom og skred. Når sikring blir for kostnadskrevende, kan vi i helt spesielle tilfeller gi tilskudd til riving og flytting. Men da snakker vi om unntak fra hovedordningen.

Forventer flere saker

Siden 2009 har NVE gitt tilskudd til riving og flytting av om lag 15 boliger.

Nå har de inne cirka 40 søknader til behandling som går på alt fra sikring mot steinsprang til beskyttelse mot snøskred. Hver enkelt søknad er på noen få hundre tusen til flere millioner kroner, og seksjonssjefen tror pengene holder til å innvilge under halvparten.

– Flere ber om bistand til sikring, og NVE mener det vil være samfunnsøkonomisk riktig å bruke mer ressurser til forebygging av skader fra flom og skred.

– Vi forventer stadig større utfordringer knyttet til flom, erosjon og skred som følge av klimaendringer, sier Grethe Helgås.

Ønsker å se framover

Lena og Vegard leier i dag en leiebolig i Korgen, og betaler – i tillegg til husleie – på et boliglån for et hus som ikke lenger eksisterer.

De har vært i tre-fire budrunder i høst, men opplever at det er få attraktive boliger i Hemnes, hvor de vil bo. Dermed kan de ende opp i nabokommunen Rana, hvor prisen for tilsvarende bolig er høyere, ifølge Vegard.

– Vi er slitne av å måtte bære alt ansvaret selv, og leve i usikkerhet. Nå vil vi bare legge alt dette bak oss og komme oss videre, sier Lena.

Vegard har tenkt på dem som ikke er like ressurssterke som dem selv.

– Jeg har en jobb hvor jeg har mulighet til å jobbe ekstra ved behov. Det er det som har berget oss. Andre kunne gått personlig konkurs.

Derfor slipper du trolig å gjennomgå det samme

Fra 1. januar neste år blir det enklere for huseiere å unngå havne i en lignende situasjon. Det forteller kommunikasjonssjef Stine Neverdal i Finans Norge.

– Forsikringsbransjen tok etter flommen i Gudbrandsdalen i 2013 et initiativ overfor myndighetene med tanke på en utvidelse av naturskadeforsikringsloven.

– Dette slik at eiere av eiendommer, som gjentatte ganger hadde vært rammet av naturskade, kunne få en økonomisk mulighet til relokalisering, altså ny tomt.

Myndighetene fulgte opp innspillet fra bransjen og dette har resultert i en utvidelse av loven fra 1. januar 2018. Det er Ole Smedsrud i Jernbanepersonalets bank og forsikring glad for.

– Det er håpløst at kunden skal falle mellom to stoler. Jeg har følt på et stort ansvar på vegne av vårt selskap. Nå blir det heldigvis enklere å få slike saker inn i naturskadepoolen, slik at andre slipper å havne i en lignende situasjon.

Han tror at dersom raset i Korgen hadde gått i januar neste år, ville det vært en forsikringssak fra dag én. Og huseierne ville unngått usikkerhet og frustrasjon over så lang tid.

– Nå kom heldigvis kunden greit ut av dette til slutt, og jeg er veldig glad for at denne lovendringen kommer.

• Les mer om lovarbeidet her (ekstern lenke).