Line er ufrivillig skinhead

Det er mer enn 20 år siden Line mistet håret, som resultat av en sjelden hudsykdom. Dagen før 18-årsdagen fikk hun tre parykker, en rød og to brune. De har knapt vært i bruk og ligger i garasjen hjemme i Nordreisa. Hun foretrekker å gå med skallen bar.

Og for en gangs skyld er ikke Line den eneste som skiller seg ut med sin blanke isse. Gjennom den glassoverbygde gågata i Bodø denne formiddagen går hun og tre andre skallede damer.

Mer naken enn naken

Det er Liv Kari Antonsen som har samlet dem. Hun har nemlig satt seg et hårete mål. Det startet da sønnen på seks spurte: «Mamma, er du den eneste skalla dama?»

– Det er jeg jo ikke, tenkte Liv Kari.

Men hvor var de andre?

Ja, hvor er de? Når så du sist ei dame uten hår på hodet?

Skallede menn i alle aldre har blitt et så vanlig syn at ingen bryr seg. Og selvsagt – det er langt flere menn enn kvinner som mister håret. Men det er flere år siden de sluttet å gre de gjenværende fjonene over den blanke månen. Enkelte barberer hodet selv uten at begynnende hårtap gjør det nødvendig. Menn uten hår er rett og slett ingen stor sak lenger.

Men damer? Uten hår?

Jo da, de er der. Men de befinner seg under en parykk. Eller i det minste med et skjerf til å dekke den blanke skallen.

– Uten hår er man mer naken enn naken, sier Liv Kari.

Da håret hennes ble borte, forsvant også selvtilliten. Hun fikk trøbbel med å gå med hevet hode ute blant folk. For henne var hårtapet tøft. Overraskende tøft med tanke på at hun hadde fått en brystkreftdiagnose.

Men i stedet for å dekke til skallen, valgte hun et kjøpesenter og oppsøkte frykten en lørdag.

– Det var fryktelig ubehagelig. Jeg følte et veldig behov for å synke ned i golvet. Jeg unngikk blikkontakt og merket at folk unngikk blikkontakt med meg. Selv om jeg visste at jeg var veldig synlig, følte jeg at jeg ble usynlig.

Så nå vil hun hverdagsliggjøre skallede damer ved hjelp av noen likesinnede – eller skal vi si likeskinnede?

Nakenkalender

I dag er det fotoshoot for tre av damene som stiller opp på Liv Kari sitt prosjekt. De skal pryde hver sin måned i en kalender som til slutt skal telle tolv barhodede kvinner. Dagens modeller har for egen regning reist fra Tromsø for å være med på å gi skallede damer et ansikt.

– Det er helt rørende, litt uvirkelig, at de kommer hit, sier initiativtakeren selv.

I det for lengst nedlagte meieriet til Tine i Bodø, er det småhustrig. Lyset skinner inn gjennom glassbyggersteinveggen og ned på noen gjenglemte melkekasser og europaller. Uvirksomme ledninger henger ned fra taket. Et tøft lokale for å ta bilder av tøffe damer.

De har blitt sminket og har fått låne klær og smykker fra en lokal klesbutikk. Fotograf Brynjar og hans assistent (som er skallet, men det er det ingen som bryr seg om), har et bord fullt av fotoutstyr og en kaffetermos. Liv Karis venninne er med som cateringansvarlig og påpasser. Dette er hundre prosent dugnadsarbeid fra alle kanter.

– Sånn, bare se litt utover der! Fint. Veldig fint, skryter Brynjar.

Line Bertelsen Løvoll ser ut som hun knapt har gjort annet enn å posere for fotografer, selv om det er stykke unna sannheten.

– Jeg syns det er viktig å sette søkelyset på damer uten hår. Det er mange ute i samfunnet, og det er viktig å se at vi er flere, sier Line.

Håret forsvant på tre måneder

39-åringen fra Troms burde vite hva hun snakker om. Hun mistet alt håret som 17-åring. Det begynte med at bestemora, som hun bodde på hybel hos, oppdaget at det løsnet store mengder hår når hun børstet seg.

Virkelig bekymret ble hun da ei venninne oppdaget en hårløs flekk i bakhodet. Legen fastslo at hun hadde hårsykdommen alopecia areata, en hudsykdom som kommer av at immunforsvaret slår seg vrangt og angriper hårsekkene i huden.

– Jeg var kjempejålete, så at jeg ikke datt sammen da jeg fikk diagnosen er nesten rart.

Og selvsagt var det et hardt slag for en tenåring at håret forsvant. I løpet av tre måneder var det helt borte, også øyenbryn og vipper. Hun ble både sint og lei seg, men trodde hele tiden at håret skulle komme tilbake. I mellomtiden dekket hun til den blanke skallen med skaut eller caps.

– Dagen før 18-årsdagen var vi hos frisøren i Tromsø og fikk tilpasset tre parykker, en rødhåret og to med min egen «kommunefarge». Jeg brukte dem ei stund, men de føltes bare fremmede og ble aldri en del av meg, sier Line.

For ei aktiv jente ble parykkene tvert imot bare i veien. Siden har de ligget i garasjen. Hun er mer redd for å bli avhengig av parykk enn for å gå ut med naken skalle.

– Jeg har ikke lyst til at det skal være sånn at jeg ikke tør å åpne døra når det ringer på før parykken sitter som den skal, eller at jeg må ha på den for å gå i butikken.

– Men du har jo ganske mye hår, gliser Siv-Randi Bjørklund (45). For det finnes en svak skygge av dun på hodet til Line. Hudsykdommen har latt noen flekker være igjen, men det blir ikke akkurat jevnt hvis hun lar det vokse.

– En elev av meg sa en gang; «du er så fin på håret. Du ser ut som en plen», flirer Line.

Parykk-humor

Hun og Siv-Randi har samme diagnose. Også Siv-Randi har årelang erfaring som hårløs og har droppet parykken. Hun bruker sjal på hodet når hun er på jobb som kreftsykepleier på sykehuset i Tromsø, mest så folk skal oppfatte at hun er ansatt og ikke pasient.

Line og Siv-Randi kjenner ikke hverandre fra før, men etter fotoseansen finner de tonen over temaet parykk-problemer.

– Jeg ville vært redd for at den skulle bli hengende fast når jeg lukker bildøra.

– Eller ramle av på butikken.

De ler og slår fast at det finnes noen fordeler ved å være hårløs. Penger spart på frisør og stylingprodukter. Tid spart foran speilet på morran.

De har valgt å være veldig synlige i sin skallethet.

– For meg ble parykken fremmed. Det føltes som juks. Men jeg har full forståelse for de som velger parykk, sier Line.

Symbol på seksualitet

Det er heller ikke bare det rent estetiske det dreier seg om. Hår har en tung symbolsk verdi.

For det er ingen tilfeldighet at skamklipping ble valgt som straff for norske kvinner som hadde innlatt seg med tyske soldater under andre verdenskrig.

– Det rammet seksualiteten deres. Å barbere var en symbolsk avkjønning av dem som hadde vært løsaktige med fienden, sier Anders Johansen. Han er professor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap. Og hårløs, avslører bildet på nettsiden til Universitetet i Bergen.

Han skrev i sin tid heftet «Grammatikk i håret», etter at han som sosialantropolog begynte å interessere seg for kultur som ikke endrer seg så mye. Og selv om hårmoten veksler, mener han det er en kjerne som er ganske så konstant. Som at:

– Langt hår symboliserer seksualitet, fruktbarhet og livskraft. Kort hår betyr disiplin og kontroll.

Da hans mormor var ung på 20-tallet, gikk hun til det radikale skritt å klippe håret kort. Mange kvinner gjorde det på den tida, samtidig som kvinners stemme begynte å høres i samfunnet.

– Det var et opprør mot det tradisjonelle kvinnebildet. Kvinner ville ha plass i samfunnet på linje med mennene, sier Anders Johansen. Hans mormor skapte skandalestemning i familien.

– Du vet, håret skulle jo helst være så langt at man kunne sitte på det.

Og det skulle selvsagt ikke være utslått. Det var uanstendig, hvis du ikke var barn eller ung ugift. Gifte kvinner sin seksualitet ble symbolsk kontrollert gjennom å dekke til håret – som det gjelder i en del kulturer den dag i dag.

Han slår fast at skuespilleren Yul Brynner reddet situasjonen for mange menn, ved å bli det første skallede sexsymbolet. Kvinner har liksom ikke hatt noe tilsvarende forbilde, og Anders Johansen skjønner at det rammer hardere for en dame som mister håret.

– Skallethet er gjerne noe man forbinder med en gammel mann. Det går rett i identiteten vår.

Fjernet frisyren for saken

– Det er ikke akkurat skjønnhetsidealet, nei, slår Liv Kari fast. Hun hadde langt hår før cellegiftbehandlingen og kjente nesten ikke seg selv igjen i speilet.

– Du føler deg veldig annerledes uten hår. Det er utrolig hvor mye det har å si.

Endelig kan Liv Kari glede seg over at noen millimeter stribust gror opp fra hodebunnen. Men hun er enda mer fornøyd med at kalenderen er i ferd med å bli realitet.

– Det at vi viser hvordan damer ser ut uten hår, håper jeg kan hjelpe andre som kommer i samme situasjon.

Inntektene fra kalender skal også gå til kampen mot brystkreft.

Nå er det Svanhild Sandberg (41) som står for tur. Hun har reist enda lengre, fra Stokke i Vestfold, for å bidra til kalenderen.

Svanhild ankommer stylisten med nybleket hår. Riktignok kort hår, men en skikkelig stilig sveis. Frisør Anita tar fram barbermaskinen.

For håret – det skal bort. Igjen.

– Er du sikker, spør frisøren og ser Svanhild i øynene gjennom speilet.

Svanhild smiler og nikker. Hun er klar.

Mister identiteten

– Mange tror kanskje jeg er tullete som gjør dette, men jeg syns det er viktig å få satt søkelyset på at det finnes damer som er skallet, sier Svanhild.

For hun har kjent hvordan det er å miste håret høyst ufrivillig. Det forsvant med cellegiftkuren. Og det var fortsatt borte da hun gjennom en felles bekjent kom i kontakt med Liv Kari og spontant sa ja til å bli med i kalenderprosjektet.

Problemet oppsto da håret kom tilbake før fotograferingen skulle foregå i Bodø. Derfor eter nå barbermaskinen seg gjennom det tette, hvite håret, mens Svanhild ser oppsiktsvekkende rolig inn i speilet.

– Det er to vidt forskjellige erfaringer å miste håret på grunn av cellegift og å bestemme selv at det skal bort, slår hun fast.

Denne gangen har hun dessuten bestemt at det skal være igjen en liten millimeter. Helt blank isse hadde blitt for drøyt, selv for en god sak.

– Jeg tror jeg hadde fått litt flashback til tida da jeg gikk på cellegift.

Kvelden før har kalenderpikene vært samlet på restaurant. Svanhild forteller at kelneren spurte om de var i familie.

– Man mister en del av identiteten uten håret. Man skiller seg ikke så mye ifra hverandre, konstaterer Svanhild og stryker over det lille av hår som er igjen.

– Kanskje jeg skal ha det sånn framover? Jeg syns jammen sjøl at jeg ble tøff, flirer hun.

Utenfor standard

– Hadde jeg kunnet velge, ville jeg hatt hår, sier Line Bertelsen Løvoll.

– Det er liksom det som er standarden.

Så utenfor standarden er det at selv de som stiller på årsmøtet til foreningen for alopecia areata foretrekker å ha noe på hodet.

– Jeg var der en gang. Vi var kanskje tre av hundre som ikke hadde parykk eller tørkle, sier Line. Nettopp derfor mener hun det er viktig å sette søkelyset på at det finnes damer uten hår.

– Det er mange ute i samfunnet. Det er viktig å se at vi er flere. For det går helt fint an å ha et godt liv uten hår, sier hun med overbevisning.