Nærbilde av Ramesh foran et blått vogntog
Foto: Petter Strøm / NRK

Tamilen som tok over veiene

I desperasjon sendte en far sine to sønner bort fra borgerkrigen i Sri Lanka. Mens den ene havnet i Qatar, omsetter eldstesønn Ramesh for millioner på veiene i Nord-Norge.

– Jeg hadde en liten, rød bag med noen sokker og noen truser. Det var det, sier Ramesh Nagarajah.

Han snakker om da han var 16 år og sto i sommervarmen i Oslo. Ramesh hadde aldri vært utenfor området rundt byen Jaffna i Sri Lanka. Han kjente ingen i Norge. Han kunne ikke språket, og nå skulle han bo her.

– Men jeg husker vi gikk langs veien der og plukket epler fra trærne som vi spiste. Det var ganske spesielt. Epler. Det hadde vi ikke i Sri Lanka.

Men de hadde borgerkrig i hjemlandet hans.

Silhuetten av soldater med gevær i solnedgang

Historien til Ramesh Nagarajah tok en helomvending da borgerkrigen i Sri Lanka brøyt ut i 1983.

Foto: LAKRUWAN WANNIARACHCHI / AFP

Traktor og geriljakrig

Når Ramesh forteller om barndommen sin, starter han med fortelle om små barn som løp etter sykkelhjul med pinner og lekte at de kjørte bil.

Om et hus, et «ordentlig hus av sement», og innlagt strøm. Om mamma som lagde middag på vedovnen som brant hele dagen, og fire søsken, og en pappa som var både lærer og en slags gründer.

Svarthvitt-bilde av baby med kastemerke i panna.

Lille Ramesh som baby i Sri Lanka

Et hus med en etasje og palmer rundt i Jaffna i Sri Lanka

I dette huset vokste Ramesh opp, sammen med mamma, pappa og fire søsken.

En sti langs havet og små båter

Kaia i Jaffna i Sri Lanka der Ramesh vokste opp.

Pappa pleide å kjøre fire timer én vei for å skaffe seg varer han kunne selge på markedet.

For det meste kokosnøtter.

– Folk i Sri Lanka bruker kokos og kokosmelk i veldig mye av maten de lager, så jeg regner med at han tjente litt penger på det, sier Ramesh.

Pappa var sjelden aleine på turene sine.

– Det er overtro at det er lykke å ha med den eldste sønnen sin, så jeg ble med, jeg, sier Ramesh.

Kjøreturen til pappa gikk ikke fort. Traktoren gikk i 12 kilometer i timen.

– Vi satt der, da. Så stoppet vi innimellom for å drikke te og spise noen søtsaker. Jeg husker fortsatt disse stedene når jeg er i Sri Lanka.

Men så brøyt det altså ut borgerkrig, og når han snakker om krigen, forteller Ramesh også om et liv i bevegelse.

Soldater som har prøvd å forkle seg med busker på hjelmene

Borgerkrigen i Sri Lanka varte i 26 år, og ble avsluttet i 2009.

Foto: LAKRUWAN WANNIARACHCHI / AFP

Familien til Ramesh er tamiler, den nest største etniske gruppen i Sri Lanka.

Majoriteten i Sri Lanka er singalesere. Etter at landet ble selvstendig i 1948 har det vært en uenigheter mellom tamilene og singaleserne, blant annet fordi singaleserne fikk en del fordeler gjennom lovverket.

Ramesh merket ikke noe særlig til denne konflikten da han vokste opp. Men da han var 12 år, skjedde det noe.

Opprørsgruppen Tamiltigrene krevde en selvstendig tamilsk stat, og i 1983 brøyt det ut borgerkrig mellom tamilene og myndighetene.

– Vi var jo som brødre, pappa jobbet jo på den singalesiske skolen. Og så skulle vi plutselig slåss mot hverandre. Det var veldig rart.

De neste årene er Ramesh og familien stadig på flukt. Ifølge han funket det sånn:

Tigrene sprengte noen bomber en plass, og dro derfra. Så kom regjeringsstyrkene etter og prøvde å ta dem som var i området, for det meste sivile.

Brennende buss i Sri Lanka

En buss som brenner under borgerkrigen i Sri Lanka.

Foto: REUTERS

– Sånn var geriljakrig. De hadde ikke nok styrker til å stå imot hele tiden, så da ble det sivilbefolkningen som måtte ta støyten, forteller Ramesh.

Derfor måtte han og familien stadig flytte på seg. Kom det trefninger i nærheten av der de var, måtte de finne et annet sted å være.

– Men vi kjente jo folk over alt, og så kom vi tilbake når de militære hadde dratt sin vei. Sånn var det. Ryktet gikk, det er sånn som skjer.

Det som også skjedde var at de tamilske tigrene begynte å rekruttere barn og ungdom, og både Ramesh og lillebror Ramanan var midt i målgruppa.

Unge soldater på et lasteplan

De tamilske tigrene rekrutterte ungdommer til borgerkrigen i Sri Lanka. Her er en gruppe soldater på et lasteplan.

Foto: GEMUNU AMARASINGHE / AP

– Jeg vurderte det jo. Vi var redde for å dø, og jeg hadde jo ikke lyst til å bli drept. Da ville jeg heller bære våpen og kunne forsvare meg, forteller han.

Så pappa tok et valg. Sønnene måtte sendes bort for å unngå å bli en del av krigen, men familien hadde begrenset med penger. Derfor kunne de ikke sende begge guttene til det samme landet langt borte.

Så det ble Ramanan til Qatar, Ramesh til Norge.

16 år, i et fly for første gang. Pappa sto i trappa da flyet takset ut på rullebanene. Ramesh husker at faren hans var lei seg og at han selv var spent.

Hvordan skulle et nytt liv bli i et land der det var isbjørn?

Binne med to unger skremte vekk søppelplukkerne

Det eneste Ramesh Nagarajah visste om Norge før han kom hit var at det visstnok var isbjørn her.

Foto: Vidar Arnesen / Sysselmannen

Åpne butikker, salt og pepper

Det er ikke mye isbjørn i Svolvær, men det er fisk. Masse fisk som Ramesh kan frakte hit og dit med vogntogene sine.

Gutten fra Sri Lanka som kom til Norge med en liten rød bag eier nå et selskap med fem vogntog.

Og veien hit startet, ifølge Ramesh, med den gode velkomsten han fikk da han kom til landet.

Ramesh lukker døra på et vogntog

Etter at Ramesh kom til Norge har det åpnet seg mange dører for han.

Foto: Petter Strøm / NRK

På mottaket i Sandvika startet norskopplæringen med en gang, i tillegg hadde de aktiviteter nesten hver dag. Grilling, turer på stranda og jordbærplukking. Alltid noen som tok vare på Ramesh og de andre som kom fra Sri Lanka.

Slik fortsatte det da han ble flyttet videre til Tinnsjå i Rjukan.

– Jeg lærte norsk veldig fort. Det var viktig. Hvis du må vente med å lære språket til du får oppholdstillatelse, den ventetiden, hvis ikke du gjør noe blir du gal, sier Ramesh.

I starten hadde Ramesh knapt tid til å tenke på familien i Sri Lanka. Like greit, kanskje, for det var komplisert å ringe dem.

Foreldrene hadde ikke telefon, så da måtte Ramesh ringe til en nabo og avtale et tidspunkt. Så måtte de hente foreldrene og Ramesh måtte ringe tilbake på avtalt tid.

– De forsto jo ingenting av det jeg fortalte. At vi sto inne og lagde mat på elektrisk komfyr, og at vi kunne gå inn i butikken og plukke varene selv, for eksempel. Og at den norske maten bare hadde salt og pepper.

Det var nok også vanskelig for foreldrene å forstå hvorfor sønnen deres skulle flytte enda lenger nord etter hvert.

Fjel og hav i Svolvær

Ramesh skulle egentlig bare til Svolvær for å jobbe litt. Men han ble værende.

Foto: Petter Strøm / NRK

– Det var hun som ble forelsket i meg først

Ramesh hadde noen søskenbarn i Lofoten. Så etter ha fullført grunnskolen og gjennomført et år på folkehøgskole dro han til Nord-Norge for å jobbe.

Her var det høye, spisse fjell, folk som var enklere å snakke med, kaldt på fingrene, fisketurer, grillpølser og flere forskjellige jobber.

Deriblant på fabrikken til King Oscar hvor Elin Anita jobbet.

– Det var hun som ble forelsket i meg først.

De to pratet mye sammen før de faktisk ble sammen. Og det var Elin Anita som fikk Ramesh til å forfølge drømmen om å starte sitt eget transportselskap. Selv om han bare hadde drøye 4.000 kroner på konto.

Familie på seks personer i ei kirke

Ramesh Nagarajah med familien sin: Emmy Ajantha (Ramesh' biologiske datter, til venstre), Ramesh, Martin Samer (midten fremme, adoptert fra Colombia), Maja Roxana (midten bak, adoptert fra Colombia, kona Elin Anita og Eilert Erik (foran til høyre, adoptert fra Norge).

Foto: Ramesh Nagarajah

Bankene hadde lite tro på Ramesh, men han fikk kranglet seg til en kassakreditt på 200.000 kroner.

Så vidt nok til den første dieselregninga, som han sier.

Men ved hjelp av gode kunder på kaia, som kunne betale for seg med én gang, fikk han selskapet Ramesh Nagarajah på hjulene.

I det første året, i 2016, omsatte han for 2,2 millioner kroner med én bil.

Nå har Ramesh fem vogntog, frakter alt fra fisk til flyttelass, omsatte for over 10 millioner i fjor, og har et tydelig ønske for fremtiden.

Fem vogntog på linje

– Jeg blir ganske stolt når jeg ser de fem bilene på rekke og rad, sier Ramesh Nagarajah.

Foto: Ramesh Nagarajah

Har de glemt oss nordlendinger?

Akkurat nå er det valgkamp. Sylvi Listhaug har kjørt Norge på langs i sin hvite og blå Frp-bobil og snakket om hva som må gjøres med veier i Nord-Norge.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) på stemmejakt stilte seg i grøfta på E6 i Sørfold sammen med Bjørnar Skjæran (Ap) og lovet milliarder til en helt ny vei.

Samferdselsminister John Ivar Nygård (Ap) satte spaden i jorda for Nord-Norges største veiprosjekt noensinne.

Samtidig frykter lokalpolitikerne i Lofoten, Ramesh' utgangspunkt, at veiene der blir glemt.

Det er dette som bekymrer Ramesh Nagarajah.

For han er avhengig av at veien er åpne og trygge. Det samme er alle sjåførene han har i stallen sin. Og kundene deres.

Siluett av Ramesh som kjører bil foran de spisse fjellene i Lofoten

Ramesh elsker friheten bak rattet. Da kan han høre på blues og drikke kaffe.

Foto: Petter Strøm / NRK

– Hvis det skjer noe på veiene risikerer vi at vi ikke rekker frem i tide. Det går ut over oppdragene våre. Og fisken vi frakter kan bli dårligere. Da får ikke kundene våre like godt betalt for den, sier Ramesh.

– Det virker som at de har glemt oss nordlendinger. Jeg har kjørt på disse veiene i mange år, og det skjer ingenting. Samtidig som trafikken øker, i alle fall om sommeren.

Denne sommeren var trafikken på veiene i Lofoten så heftig at reiselivsgründeren Sandro Della-Mea tenkte at nok var nok.

Han bestemte seg for å legge ned sykkelturene han tilbyr turister.

– Jeg har ikke behov for å være nervøs for at folk skal bli kjørt i hjel, sa han til NRK.

En holdning Della-Mea deler med Ramesh Nagarajah.

– Jeg savner en politiker som tar tak i dette. Som kommer opp hit og ser hvordan vår hverdag er. Jeg vil at det skal være trygt for oss som kjører trailer, de som kjører personbil og de som går langs veien.

Men enn så lenge fortsetter Ramesh Nagarajah å sette seg inn i førerhuset på vogntogene sine.

Det piper i maskineriet når han vrir om nøkkelen, før brummingen fra motoren starter.

– Skal jeg bare ta laus? spør Ramesh. Dialekten er nordnorsk med et hint av tamil.

Ramesh smiler mens han kjører

Ramesh har fem faste ansatte og tre vikarsjåfører, men selv om han er daglig leder i bedriften sin, liker Ramesh å kjøre en del selv også.

Foto: Petter Strøm / NRK

Denne gangen skal han kjøre et flyttelass sørover, fra Svolvær til Oslo.

– Så jobber jeg for å få tak i et oppdrag når jeg skal nordover igjen. Men det løser seg som regel.

Pappaen til Ramesh døde i 2018. Men han rakk å oppleve at sønnen han sendte til Norge seint på 80-tallet har startet et selskap med familienavnet skrevet på siden av vogntogene.

– Han var stolt. Det er ikke vanlig å komme derfra og drive transportfirma her.

Helbilde av Ramesh foran et blått og hvitt vogntog

«Hadde ikke pappa sendt meg hit, vet jeg ikke hva som hadde skjedd.»

Ramesh Nagarajah

Hør podkasten om Ramesh her:

Og her kan du høre hva Rikard Gaarder Knutsen, fagsjef i Opplysningsrådet for veitrafikken, sa om de nordnorske veiene da han gjestet «Ekko».

Mer valgpodkast fra Ekko og NRK Nordland finner du her:

Les også Åtte år etter brannen produserer Solveig verdens fineste kjøtt i ei lita nordnorsk bygd

Solveig klapper ei ku