Drømmen om å bli mamma brast for Kathrin (35) fordi helsevesenet gjorde feil

April 2021: Småklærne de skulle kle på han, uroen han skulle ha lekt med, sengeklærne han skulle ha ligget i ...

Nylig har de gjort noe de har grudd seg til lenge; de har rydda på barnerommet. De har kvitta seg med alt Wiljar skulle ha hatt.

– For meg var det nesten som å begrave han på nytt. Det var så vondt, så endelig, sier Kathrin.

Han skulle ha vært ett år nå.

Paret tar imot NRK heime i rekkehuset på Leland i Leirfjord.

– Det vil alltid være barn som dør i mors mage. Men årsaken skal ikke være menneskelig svikt.

Kvalme og oppkast

9. mars 2020: Det er mandag og fem uker til Kathrin skal føde. Ennå er ikke landet stengt ned på grunn av koronaen.

Mannen hun fant for tre år siden og er blitt så glad i, skal snart bli pappa igjen. Jim og Kathrin gleder seg til å bli foreldre sammen. Sjøl har Kathrin vokst opp med fire søsken, hun har lengta etter å bli mamma for første gang.

Babyutstyret er på plass. Malinga til barnesoverommet er kjøpt inn. I helga åpna de pakken som kom i posten fra broren hennes i Tyskland, full av bitte små arve-klær og leker.

I dag skal Kathrin ta fatt på sin siste uke på jobb før permisjonen. Hun har vært i full jobb i barnehagen fram til nå.

For et par år siden gikk hun gjennom en kreftsykdom med cellegiftbehandling og stråling. Derfor fikk hun tilbud om tidlig ultralyd.

Alt var normalt.

Det er det også på kontrollen i uke 18. Derfor blir ikke dette regna som et risikosvangerskap.

Gjennom helga har Kathrin vært litt kvalm og kasta opp. Hun vet at det ikke er helt uvanlig når babyen begynner å bli stor i magen. Så hun er ikke bekymra og drar tidlig på jobb i barnehagen.

Ved 10-tida ringer hun Jim og sier at han må komme og hente henne fordi hun er syk.

Mistanke om omgangssyke

Beskjeden de har fått fra sykehuset i nabokommunen – bare 25 minutter unna – er at de bare skal ringe hvis det er noe. Det er ikke så ofte jordmora er på plass i den lille kommunen der de bor, i Leirfjord.

Allerede i bilen på vei hjem fra barnehagen ringer de sykehuset første gangen. De forklarer symptomene, at hun har kasta opp, er kvalm og har i tillegg fått veldig vondt i magen. Og de legger til at hun jobber i barnehage.

– Og da sa de at hvis det er mistanke om omgangssyke så må du bare holde deg heime og se det an. For det er ikke farlig for barnet.

Neste morgen har de time hos jordmor på helsestasjonen. Men på grunn av smittefare skal hun ikke komme dit hvis hun kaster opp, i stedet skal de ringe.

Det var ikke snakk om å ta noen blodprøver eller urinprøver, de fikk ingen oppfølgingsspørsmål på andre symptomer, sier Kathrin om samtalen med sykehuset.

Fem minutter etterpå ringer de igjen til sykehuset. De lurer på om Kathrin kan ta noe smertestillende. Det blir hun fraråda og da gjør hun heller ikke det.

Paret stoler på det de har sagt fra sykehuset, at hun skal være heime og ta det med ro.

Det siste sprellet

Formen er dårlig utover mandagen, Tidlig tirsdag morgen kjenner hun at det er mye liv i magen. Ikke så uvanlig, han er gjerne aktiv på denne tida av døgnet.

– Men han har aldri vært så aktiv som den gangen.

Det er sånn hun husker det. Lillegutt som sprella veldig masse i magen.

Også ble det stille.

10. mars 2020: Hun har kasta opp igjen og de ringer til jordmor i 08-tida. De forklarer situasjonen og Kathrin sier at hun fortsatt har vondt i magen. Hun får vite at det mest sannsynlig kommer av magesyre etter oppkastet, og får beskjed om å ta en medisin som skal hjelpe.

Etter ei stund ringer de på nytt til helsestasjonen og spør hvor mange tabletter hun kan ta.

– Det var ikke farlig, sa de. Da sa vi også at det hadde vært stille i magen siden vi snakka sist.

Jim pleier å legge hodet inntil og lytte på magen. Nå har de ikke kjent de vanlige lydene og bevegelsene på noen timer.

– Ja, men prøv med sukkervann og spis ei brødskive, så venter du et par timer, også snakker vi igjen, var beskjeden vi fikk.

Som kasteballer

Til sammen skal de ha ringt sju ganger til sykehuset og helsestasjonen disse to dagene.

Men de sendes fram og tilbake. I ettertid skal det vise seg at flere av disse samtalene ikke er journalført av dem som tok imot dem.

– Her ringte vi fordi noe ikke er som det skal være. Og du føler at du blir avvist. Det var mildt sagt frustrerende.

Jim forteller at de fikk inntrykk av å være en kasteball.

– Jeg synes jeg hørte et «huff» i andre enden når vi snakka med sykehuset. Hvis de skulle ta oss inn måtte de ordne til et ekstra rom til oss. Nei, vi fikk benytte oss avtalen vi hadde med jordmor i kommunen ...

Beskjeden fra sykehuset er å dra først på helsestasjonen for «der er det ikke så mange som kan smittes hvis det er noe smittsomt.»

Litt etter klokka 13 får de igjen kontakt med jordmor like ved der de bor.

– Nå fikk vi beskjed om at vi kunne komme på helsestasjonen, men først var det en annen pasient som hadde time.

I rullestol

Etter tre kvarter er det deres tur. Kathrin er nå så dårlig at Jim henter en rullestol for å trille henne inn til jordmora.

Nå er det veldig klart at hun bare blir dårligere for hver meter bort til helsestasjonen.

– Det virka som det gikk opp et lys for jordmor da vi kom inn, hvor syk hun egentlig var, minnes Jim.

Jordmor leiter etter guttens hjertelyd, uten å finne den. Magen er hard.

Nå går det fort.

De skal sjøl kjøre rett til sykehuset, for å spare tid.

Kroppen «blacker ut»

På sykehuset i Sandnessjøen står de klare til å ta imot paret fra Leirfjord.

Jim sitter i en stol i et hjørne av rommet mens de gjør masse undersøkelser.

Kathrin tror at kroppen hennes der og da mista all kraft til å kjempe imot den infeksjonen hun hadde.

– Det gikk ikke lang tid før jeg «blacka ut», rett og slett.

Kathrin husker at de satte en veneflon på henne, slik at hun skal kunne få legemidler eller væsker intravenøst.

– Jeg spurte etter Jim. Så var det svart helt til jeg våkna på Rikshospitalet 10 dager senere.

I ettertid har Kathrin lest papirene. Om katastrofekeisersnittet tre kvarter etter at de kom til sykehuset.

Om at hun blødde så mye og hadde så dårlige verdier at de måtte legge henne i kunstig koma og hente en flylege fra Bodø.

Blodforgiftning

Samme kveld blir hun frakta med ambulansefly til Nordlandssykehuset i Bodø.

Jim får beskjed om at de ikke har noen garanti for at hun vil overleve transporten.

Det er kritisk for Kathrin. Hun har multiorgansvikt.

– Da hadde jeg et blodtrykk på 60 over 40 og et blodsukkernivå på 1.4. Jeg hadde svikt i nyrer, levra og i lungen. Jeg hadde infarkt i milten og blodpropper rundt omkring. Og blødde ellers fordi det ikke var nok blodplater igjen.

Etter hvert fant de ut at Kathrin hadde en streptokokkinfeksjon som hadde utvikla seg til blodforgiftning.

– Kroppen min måtte prioritere å sende blod og oksygen til mine egne vitale organer, da var det ikke nok igjen til gutten vår, forteller Kathrin.

Før natta er omme blir det bestemt at hun i hui og hast må videre til Rikshospitalet. Ennå kan de ikke garantere at hun vil overleve.

Men på Rikshospitalet greier legene å stabilisere henne.

– Det er vel et medisinsk mirakel at jeg sitter her i dag, sier Kathrin og ser bort på han som mista lillegutten, men fikk henne tilbake.

Landet stenges ned

Mens Kathrin ligger i koma er landet blitt nedstengt på grunn av koronapandemien

Jim er til stede de første par dagene på Rikshospitalet.

– Da var jo det meste på styr, og jeg måtte sendes heim.

Han sitter i karantene heime i Leirfjord etter å ha vært i Oslo. Morgen og kveld ringer han Rikshospitalet for å høre hvordan det går.

– En dag så sier de at de må trille henne inn til operasjon igjen. Og at de muligens må fjerne livmora for å berge henne. Den var delvis svart.

20. mars 2020: Kathrin er desorientert når de vekker henne fra kunstig koma.

Hun våkner opp til full korona og full forvirring. Ingenting er som det har vært før.

På hver side av halsen har hun en slange, overalt er det maskiner. Hun har store arr med plaster på og vondt i kroppen. Hun er uten telefon.

Det er tåkete.

Legene forteller at babyen er død og at de måtte fjerne livmora. De spør om hun vet hvor hun er.

– Det tok litt tid før jeg skjønte faktum; at vår lille gutt var død og at jeg aldri ville kunne få barn igjen.

Men han som hun nå hadde trengt mest er ikke der.

– Jeg måtte takle den beskjeden jeg hadde fått uten å ha noen der som kunne gi meg en klem.

Sommerfuglen

På kvelden legger de alt av forsyningsutstyr opp på magen og triller henne og senga ut i frisk luft.

– Man skulle kanskje ikke tro det, men det var utrolig deilig å puste inn den friske mars-lufta og se på den kalde himmelen.

Kathrin er dårlig og må ligge i konstant dialyse. Sykepleierne er hyggelige, de har bedre tid enn til vanlig. Færre pasienter er innlagt på Rikshospitalet fordi de er i korona-beredskap.

Det er nå sommerfuglene dukker opp. Mens hun ligger der i sykesenga kikker hun opp på lysrørene i taket. Noen av dem blinker i alle regnbuens farger.

Senere greier hun å overbevise Jim om at sånn kan de tenke på gutten sin. Som den sommerfuglen som flyr rundt i verden og sprer glede.

En alvorlig hendelse

Etter ei tid overføres Kathrin tilbake til sykehuset i Bodø, så til Sandnessjøen igjen, før hun kommer hjem. Det er gått fire uker siden dagen i mars som forandra alt.

Nå blir det en periode i rullestol, så krykker og gåstol før hun igjen greier seg på egne føtter. Hun kjemper seg tilbake til et slags liv.

Siden det som skjedde regnes som en alvorlig hendelse blir Helsetilsynet kobla inn i saka.

Rapportene som kommer fra Statsforvalteren i Nordland (da Fylkesmannen) er knusende.

Både Helgelandssykehuset og Leirfjord kommune har brutt krav til forsvarlig behandling av pasienten. Sykehuset får også skarp kritikk for manglende journalføring.

Rådmannen: – Djupt tragisk

I Leirfjord kommune er det rådmannen og kommunelegen som møter NRK.

De er begge prega av det som har skjedd.

– I forhold til det kommunen blir kritisert for så er det jo på sin plass. Det er jo en hendelse som overhodet ikke skulle ha skjedd, og som er djupt tragisk, sier rådmann Jan Ove Styve.

Hva var det som gikk mest galt?

– Det går jo mye på kommunikasjon. Så er det er forbedringspotensial på rutiner og etterlevelse av dem vi allerede har. Det er vel egentlig en slags systemsvikt.

Styve viser til at mangel på kommunikasjon mellom jordmor og lege er noe av det Statsforvalteren har påpekt.

Han håper parets historie kan bidra til at det gjøres færre feil i helsevesenet.

– Det er jo mennesker som jobber der og de er forskjellige. Så det vil nok skje igjen. Vi får bare håpe at det ikke får så tragisk utfall som dette, sier rådmannen.

Sykehuset: – Beklager på det sterkeste

Helgelandssykehuset velger å svare i en e-post til NRK:

«Dette er en meget tragisk og alvorlig sak. Vi beklager på det sterkeste til dette paret, som opplevde å ikke få hjelp i tide. Vi i Helgelandssykehuset tar saken på alvor og vi tar konklusjonene fra Statsforvalteren i Nordland til oss.»

De skriver videre:

«Vi har iverksatt tiltak for å etterkomme kritikken fra Statsforvalteren og gitt tilbakemelding på det», sier Fred Mürer, medisinsk direktør ved Helgelandssykehuset i e-posten.

• Les også: Sterk kritikk av sykehus: To babyer døde

Tatt på alvor

For paret i Leirfjord er det viktig at rapportene er så klare.

– Ja, på den måten føler vi at vi er blitt tatt på alvor. Det er ganske hard tilbakemelding, sånn skal det ikke være, sier Jim.

Nå håper de helsevesenet kan ta lærdom av det som har skjedd med dem.

De har venta med å gå ut med sin historie fordi det er mye strid rundt det nye Helgelandssykehuset, mellom de to sykehus-byene Sandnessjøen og Mo i Rana.

– Vi vil ikke at vår sak skal brukes til å helle bensin på bålet. Vår motivasjon er bare at det skal komme noe godt ut av dette.

Nettavisen iSandnessjøen skrev først om Kathrin og Jim og det de har opplevd.

Fikk aldri holde han

Kathrin sier at hun håper rutinene kan endres som følge av det de har vært gjennom.

– Vi får aldri tilbake Wiljar. Men det at det er kommet fram at det var menneskelig svikt ... At symptomene ikke ble sjekka ut grundigere, det er rett og slett utilgivelig, jeg har ikke andre ord for det.

Kathrin trekker pusten og fortsetter.

– Og nå får jeg ikke lov til å bli mamma, iallfall ikke til egne barn.

Her må hun ta en pause før hun fortsetter:

– Og det er en følelse og en skjebne vi ikke unner noen andre. Man er nødt til å ta kvinners intuisjon mer på alvor.

De må også bære på en tilleggssorg; de fikk aldri se Wiljar.

– Jeg fikk aldri holde han og kjenne på han; hvor langt er 41 cm ... hvor tungt er 2030 gram ... hvor mjuk er huda ...

Det er sårt å tenke på, synes hun. Wiljar ble obdusert, og her kom det fram at han var frisk. Han døde fordi Kathrin var så syk at kroppen prioriterte å berge hennes liv.

Wiljars lille hage

Et drøyt år er gått siden de mista Wiljar. Paret i Leirfjord finner glede i de små ting i hverdagen. En tur i fjellet, humor de har sammen i hverdagen. Kanskje strikker Kathrin et nytt plagg i sterke farger.

Går det etter planen får de seg en valp til høsten.

Kathrin orker ikke å se langt fram i tid.

Besøkene på kirkegården hos Wiljar er viktige for dem. Det er det nærmeste de kommer lillegutt. De må reise med ferge til nabokommunen Nesna for å komme dit.

Kirkegården er vakker.

Været skifter mellom snøbyger og solskinn denne dagen på Helgeland. Han ligger bare et steinkast unna bestemora si.

Vondest er det når det nærmer seg jul eller bursdag.

– Andre foreldre har bursdagsfest med ungene sine og gir dem gaver Vi må velge hvilken gravpynt vi skal ha. Men det er dette vi har, sier Kathrin.

De liker å tenke på grava som Wiljars lille hage.

Når de er ute og farter ser de alltid etter en stein eller noe annet de kan pynte med. Gjerne en stein som er forma som et hjerte. De tingene som kan gjøre hagen hans litt finere.

Skal alltid blomstre

I dag har de med seg en stein fra den vakre stranda Mjelle. De blir aldri ferdige med å pynte.

Wiljars hage skal blomstre hele tida. Paret holder godt rundt hverandre og stryker over gravsteinen en siste gang denne dagen.