Hvordan skaper man minner med en død baby?

18. mars 2017, klokka 01.45

På fødestua ved Nordlandssykehuset i Bodø er Sunniva Emilie Pedersen og Kristoffer André Pedersen nettopp blitt foreldre til ei lita jente.

De tre jordmødrene, en lege og de to nybakte foreldrene i rommet gråter, men hun som egentlig skal skrike er helt stille.

Sunniva er livredd og vil ikke se eller holde babyen. Men når hun endelig kommer ut kjenner hun morskjærligheten, selv om barnet hennes er dødt.

En etterlengta baby

16. juli 2016

Åtte måneder tidligere stirrer Sunniva på den hvite og rosa pinnen og venter på svar om hun er gravid eller ikke. Hun har nemlig hatt en mistanke de siste dagene.

Den lille skjermen på graviditetstesten viser to tydelige streker. Hun er gravid.

Babyen er svært ønska og etterlengta. Sunniva (22) og Kristoffer (23) har allerede vært klare for barn og prøvd å bli gravid i nesten fire år.

Formen til Sunniva er god underveis i graviditeten, og alle prøver og mål ser bra ut.

På slutten av ventetiden er absolutt alt klart. Babyklærne er vaska og bretta, trevugga står i stua, barnevogna er klar og bilstolen er installert i bilen.

Hører hjertet stoppe

17. mars 2017, klokka 12.27

Fødselen er i gang og Sunniva og Kristoffer er klare til å møte jenta si for første gang. Sammen med to jordmødre hører de på hjerteslagene hennes inne i magen.

Men plutselig stopper lyden.

Det er som en bryter som slås av og de får ingen forvarsel. Like før er alt som det skal være og Sunniva har ingen smerter.

Men lyden er bare ikke der lenger.

De sendes til ultralyd for å undersøke nærmere hva som har skjedd. Fortsatt har de et håp om at datteren deres er i live.

– Overlegen står med apparatet på magen min og leter og leter og jeg tenker:

«Skal hun ikke finne noe snart, det tar da ikke så lang tid.»

Overlegen rister på hodet.

– Jeg finner ingen lyd, det er ikke hjerteslag her.

Hun sjekker igjen, men fortsatt ingen lyd.

Tankene raser i hodet til Sunniva, og det første hun sier er:

«Jeg vil bare dø. Jeg vil bare hoppe utenfor ei bygning, jeg klarer ikke dette.»

Kristoffer svarer:

«Vi må ikke gi opp, Sunniva. Dette skal vi komme oss igjennom.»

Overlegen slår fast at Saga Eleah er død, og legene må finne ut hva som gikk galt. For Sunniva er det litt tåkete akkurat hva som foregår de neste minuttene.

– De tok alle mulige slags prøver og vi er glade for det i ettertid. Men akkurat der og da føltes det bare dumt. Vi ville bare være alene, sier Kristoffer.

De får noen timer for seg selv på et rom for å samle seg og forberede seg på dødfødselen. Noe de overhodet ikke hadde forestilt seg at de skulle oppleve.

Fødselen

Sunniva er overbevist om at legene skal ta babyen ut med keisersnitt. Hun vil ha henne ut så fort som mulig.

Men jordmødrene er helt klare på at babyen må fødes normalt. Den første reaksjonen til Sunniva og Kristoffer er at det nesten høres litt makabert ut.

Sunniva er fortvilet og ser ikke for seg at hun skal klare å føde en død unge, men de hører på jordmødrene.

Legen gir Sunniva en veldig sterk epidural slik at hun skal kjenne minst mulig smerte. Men fødselen er likevel tung, både psykisk og fysisk. Hun har lite rier og Saga sitter fast en stund.

– Når det er liv, så er det litt bevegelse i ungen og den hjelper til på sin måte. Men det gjorde selvfølgelig ikke Saga, sier Kristoffer forsiktig.

Pressriene varer i over tre timer.

– Jeg skreik flere ganger etter keisersnitt eller sugekopp, men det ville de ikke bruke fordi hodet ville bli deformert og ikke trekke seg tilbake. Hun skulle se finest mulig ut den lille tida vi fikk sammen med henne.

Mens Saga Eleah fortsatt er inne i magen er Sunniva fast bestemt på at hun ikke skal se eller holde henne.

Men når hun endelig kommer ut kjenner hun på morskjærligheten, selv om Saga ikke lever. Hun ser med en gang hvem hun ligner på, hun har Kristoffers nese, men alt annet ligner på Sunniva.

Kristoffer klipper navlestrengen og Saga legges på brystet til mamma.

– Hun så ut som hun sov og så veldig fredelig ut. Vi hadde henne sammen med oss i halvannen time og det var egentlig ei fin stund. Men så måtte hun sendes til kjøla, det var helt forferdelig å sende datteren sin dit.

De legger seg på et enerom og sovner ganske kjapt. Det har nå gått nesten 15 timer siden de hørte datterens hjerte stoppe.

– Sårt å høre barneskrik

Utpå morgenen, etter noen timer med søvn, våkner Sunniva til barneskrik.

Hun leter etter Saga, men kommer etter hvert til seg selv og skjønner at det ikke er hennes unge som skriker.

– Det var utrolig vanskelig å høre babyskrik, selv om jeg unner andre det. Men det var så sårt, fordi vi skulle også ha en baby som levde.

Etter en stund får de Saga inn til seg igjen. Hun har forandret seg noe i utseende og blitt mer rød i huden.

– Det var ikke ekkelt, men for hver gang vi fikk henne inn til oss, så hun mer død ut. Vi kunne bare ha henne inne hos oss i maks en time før de måtte kjøre henne tilbake til kjøla, av hensyn til den naturlige prosessen som skjer når et menneske er dødt, sier Sunniva.

– Jeg setter pris på hvert eneste sekund vi fikk sammen med Saga, men vi skulle så gjerne hatt henne sammen med oss mye lenger, sier Kristoffer.

Å skape minner

Det har gått litt over syv måneder siden Saga ble født, og Sunniva og Kristoffer står hjemme i stua og ser utover et bord med minner om henne.

De har tent lys og på bordet ligger et kort fra sykehuset med en hårlokk og fot- og håndavtrykket hennes, graviditetstesten, ultralydbilder og dødsannonsen. På veggen over henger det første settet med klær som hun hadde på seg og bilder av henne.

– For oss er det viktig at Saga ikke gjemmes bort. Det er fortsatt litt tabubelagt å snakke om dødfødsel eller barn som dør kort tid etter fødselen, og derfor ønsker vi å være åpne om det vi har opplevd, sier Sunniva.

Ved norske sykehus er det vanlig at foreldre blir oppfordret til å være sammen med barnet for å skape en relasjon, som er viktig for sorgprosessen videre.

De kan holde, kose og stelle barnet eller ta vare på klær, bamser og tepper som barnet har hatt ved seg. Gode bilder er for de fleste de mest verdifulle minnene fra tiden sammen og det er vanlig at jordmødrene tar bilder rett etter fødselen.

Samler inn penger til «kjølesenger»

Men tiden foreldre og andre i familien får sammen med et barn som dør så altfor tidlig er kort. Etter cirka en time må barnet tilbake på et kjølerom.

Så da Sunniva leste om ei seng med kjøling som Haukeland sykehus i Bergen nylig fikk i gave, ville hun gi det samme til fødeavdelingen på Nordlandssykehuset.

Kjøleelementene i madrassen skiftes to ganger i døgnet, og foreldrene kan derfor ha det døde barnet sammen med seg så lenge som de ønsker før begravelsen. Enten på rommet på sykehuset eller hjemme.

– Dessverre kommer det andre etter oss, og vi vil gi dem muligheten til å kunne være så mye sammen med babyen sin som de ønsker, de få dagene det går. For den tida er gull verdt, sier Sunniva.

Innsamlingsaksjonen fikk inn over 80.000 kroner på under ett døgn, og nå er målet å samle inn nok penger til å gi ei seng til alle sykehus i landet med fødeavdeling.

– Det er helt overveldende hvor mange som har gitt. Jeg har nesten ikke sovet i det siste fordi jeg er så glad og takknemlig. Hvis vi har penger til overs etter at sengene er kjøpt inn skal de gå til forskning på uventet barnedød, sier Sunniva.

Det finnes flere kjølesenger på markedet. Sunniva og Kristoffer har valgt å gå for en svensk modell som heter «Cubitus baby». De har fått en avtale med produsenten og hver seng vil koste rundt 4000 kroner.

Ved fødeavdelingen på Nordlandssykehuset er de opptatte av at det ikke finnes noe fasitsvar på hva foreldre gjør sammen med barnet og hvor lang tid de bør ha det hos seg.

– Vi vil legge til rette for at foreldre får så mye tid med barnet sitt som de ønsker. At vi nå får muligheten til å forbedre tilbudet vår ved hjelp av ei slik kjøleseng er vi svært glade og takknemlige for, sier enhetsleder Hege Hansen.

Begravelse i stedet for dåp

Tiden etter at Saga døde satte perspektiv på livet for det unge paret.

– Vi skulle jo planlegge dåp, ikke begravelse. Det var så mye praktisk som skulle ordnes, samtidig som vi stod midt i sorgen, sier Sunniva.

– Vi er så takknemlige for støtten og hjelpa vi fikk på Nordlandssykehuset, særlig fra de tre jordmødrene vi hadde mest med å gjøre i tida etter at Saga døde. Sammen med familie, venner og den lokale presten hjalp de oss så mye, sier Kristoffer.

29. mars 2017 ble Saga Eleah Ingebjørg Pedersens begravelse holdt i Skjerstad kirke, med familie, venner og bekjente til stede.

– Vi bar henne ut av kirka selv, og gikk på hver sin side av kista, sier Sunniva.

– Det var tungt. Det var bare så vidt det gikk, fortsetter Kristoffer.

– Det er det tyngste vi noen gang har båret, men jeg er veldig glad for at vi klarte det.

Bryllupet

2. september 2017

Litt over fem måneder etter begravelsen er de tilbake i den samme kirka.

Bryllupet har vært planlagt lenge, men Sunniva og Kristoffer har kjent på en følelse av at de svikter datteren ved å gjennomføre planene.

Men i stedet for å utsette bryllupet inkluderer de Saga i vielsen så godt det lar seg gjøre.

Den eldste av brudepikene bærer et bilde av henne i innmarsjen og hun blir nevnt av både presten og andre som holder tale i bryllupet.

– Selv om vi feirer kjærligheten mellom oss, så er hun er stor del av oss og det vil hun alltid være, sier Sunniva.

– Det ble en veldig fin dag sammen med venner og familie, men også en spesiell dag siden hun ikke var med oss slik som hun skulle, sier Kristoffer.

Det nygifte paret tror at de får flere barn i fremtiden. For de har allerede ett barn, men hun lever ikke lenger.