På ei øy ytterst i Lofoten står et hus
Merket av harde vintrer og stormer fra havet
Det er snart 50 år siden Toralf Mikalsen gikk ut for siste gang
Huset på Røst, Toralfhuset

Fuglemannen og huset

Fuglemannen og huset

Dette er historien om et av Lofotens mest fotograferte hus, mannen som en gang bodde der og fuglene som ble hans venner.

Det handler om en tid som var, men som fortsatt også er. Dette er også historien om naturen som det største av alt, og som tar tilbake det den har gitt oss.

Det er mye himmel på Røst. Her ute i havet kommer du himmelen mye nærmere enn inne på fastlandet.

Røst

Her er det like mange øyer og holmer som året har dager. Stupbratte fuglefjell i sørvest, med Europas største koloni av sjøfugler.

Et steinkast bortenfor hovedøya ligger Kårøya. Opprinnelig et fiskevær, der krykkja bygger reir i vinduskarmene.

Kårøya, Røst i Lofoten

I dag er det stille på Kårøya. Fuglene har fløyet. Ingen andre mennesker enn vi som tråkker oss vei gjennom det lange dypgrønne gresset, som ikke har smakt ljåen på flere tiår. For Tove Andreassen er dette å ferdes på gjengrodde stier.

Malingen som en gang ga huset farge er borte. Glasset i vinduene er blåst vekk.

Huset på Røst, Toralfhuset

Deler av en yttervegg er ødelagt, og det nedre hjørnet mot sørvest har falt ut. I hekkesesongen er det fuglene som bor her.

Hver gang de flyr sin vei ligger restene av reirene deres igjen i vinduskarmene, og huset blir igjen overlatt til seg selv. Det har ikke bodd mennesker her siden 18. mai 1973.

Huset på Røst, Toralfhuset

En gang stod en foreldreløs gutt på trappa. Han het Toralf Mikalsen og hadde mistet begge foreldrene i tæring, som var den folkelige betegnelsen på tuberkulose. Denne nådeløse sykdommen, slo hardt inn i den unge guttens familie.

Av kirkebøkene for Røst går det fram at Toralfs yngste bror, Fredrik, døde i romjula 1910, bare fire uker gammel. Kort tid etter, i januar, døde moren, Olegine Eline Berntine Fredriksdatter Olsen. Hun ble revet bort bare 35 år gammel. Tre år senere, i 1914, er det Toralfs far, Mikael Julius Hovde Olsen, sin tur. Han ble 34 år.

Ni år gammel hadde Toralf ingen foreldre.

Familien på seks var nå blitt halvert. Tilbake satt tre søsken, – Edvin Marcelius, født i 1902, Toralf Lind, født i 1905, og Algunda Julie, født i 1908. De tre foreldreløse barna ble nå plassert i ulike fosterhjem.

Toralf kommer til huset på Kårøya. Mannen som åpner døra for han, var Petter Thorsen.

Thorsen var opprinnelig fra Vega på Helgeland, og hadde kjøpt deler av Kårøya etter en konkurs. Han var ugift og enslig. Huset som nå ble Toralfs hjem, var bygd bare noen få år før han ble født.

Det var bygd av en kar fra Misvær i Salten. Han hadde laftet Toralf-huset i et av de første årene på 1900-tallet. Lafting som byggeskikk er kjent helt tilbake til oldtiden, der solide tømmerstokker legges horisontalt og stables oppå hverandre. Gjennom middelalderen og fram til begynnelsen av forrige århundre ble lafting den dominerende byggemåten i landet vårt.

Her, bare noen skritt fra sjøen og fuglene, vokste Toralf opp. Han lærte seg å ta vare på naturen og vise omsorg for de rundt seg. Men også at skjebnen ikke var ferdig med å påføre han tap.

En gang i sine unge dager var Toralf forlovet med ei jente som het Tordis. Hun døde i en alder av 20 år. Tuberkulosen tok også henne.

Da skal Toralf ha bestemt seg for å leve resten av livet sitt alene. Da Petter Thorsen døde i 1956 ble Toralf boende alene, og huset fikk navnet Toralf-huset.

Men selv om Toralf ble boende alene, var livet hans fylt av mennesker.

Tove Andreassen hadde sine første barneår på Kårøya. Før hun og familien tok med seg flyttelasset over det smale sundet og bosatte seg på Røstlandet.

Nå går hun igjennom det lårhøye gresset rundt huset.

Hun stopper ved inngangsdøra. Det er flere år siden hun var her sist. Døra er åpen. Hun ser seg rundt, og venter litt, før vi går inn. Et nedslående syn møter oss.

Ødelagte stoler og bord ligger veltet om hverandre.

Toralfhuset på Røst

Dører har falt av hengslene.

Toralfhuset på Røst

Sofaer og madrasser er gått i oppløsning.

Toralfhuset på Røst

Tapet og veggplater har løsnet, og de en gang så flotte og solide jernovnene, som ga varme i kalde og mørke vinterkvelder, har gitt etter for rust og elendighet.

Toralfhuset på Røst

Tove slår ut med hendene. Som om hun skyver all forvitring til side. Prøver å flytte tankene bort fra den nådeløse virkeligheten, og heller konsentrere seg om de gode minnene. Fra de gangene hun som lita jente besøkte Toralf. Hvordan hun gledet seg hver gang de store ungene på Kårøya dro til skolen, og hun fikk ha Toralf for seg selv.

– Jeg var 5 år og betraktet Toralf som min beste venn. Vi var kompiser. Å gå inn i huset hans var som å komme inn i en annen verden. En verden full av eventyr og vakre minner.

Fuglemannen

Å få sitte ved kjøkkenbordet i Toralf-huset og høre Toralf fortelle om fuglene på Røst var noe av det mest fascinerende Tove visste om.

– Han Toralf kunne så mye om fuglene. Han kjente fuglene. De var hans venner. Og så hadde han en sånn varm og lun måte å fortelle på. Om lundefuglene som legger sitt ene egg inne i de små hulene sine. Toralf var ofte ute i fjellene for å se til lundefuglene. Og når han satt der ved inngangen til reirene kunne det komme ut en fugl nærmest for å gjøre seg til kjenne.

Som om lundefuglen kom for å hilse.

Toralf Mikalsen og lundefugl på Røst

Toralf hadde et nært forhold til fuglene i øykommunen. Her ser vi han med en lundefugl.

Foto: Privat

Det går en historie om en fangstmann på Røst som hadde laget seg ei fangsthytte i fuglefjellet av et gammelt båtskott. Et stykke ut i natten stod en lundefugl og tittet inn til fangstmannen. Fuglen så seg forundret omkring før den gikk inn i hulen, som om det var noe den måtte fortelle sin make. Et øyeblikk etter stod de der begge to og betraktet fangstmannen, herr og fru lundefugl. Det nære forholdet mellom lundefuglen og mennesket her ute i havet er som en liten gåte.

I dokumentarfilmen «Sommer på Røst», som zoologen Per Høst lagde i 1950, har Toralf Mikalsen en sentral rolle.

Vi ser ham på vandring i det stupbratte fuglefjellet på Vedøya, der Toralf går sammen med andre røstværinger på leting etter egg som de sanket til matauk.

Det mest sårbare døgnet på Kårøya var når ærfuglene gikk i land. Da skulle det være stille. Ingen fikk gå i fjøset av frykt for å forstyrre fuglene.

Husdyrene måtte fores med ekstra mat kvelden før. Og fiskerne dro ikke på sjøen. De holdt seg i ro hjemme, og måtte avstå fra morrakaffen. For det skulle ikke fyres i ovnene, av frykt for at røyken fra pipa kom til å forstyrre fuglene. Alt av menneskelige aktiviteter måtte stilles i bero til ærfuglene hadde funnet sin reirplass.

Først da kunne menneskene på Kårøya begynne med sine daglige gjøremål.

– Av Toralf fikk vi unger klar beskjed om at ingen måtte forstyrre ærfuglene i denne sårbare tiden. Vi fikk lov til å prate med fuglene mens de lå på reiret, og lytte på eggene deres, om det var liv der inne. Men ikke noe mer. Der gikk grensa. Og så måtte vi gå veldig forsiktig for ikke å tråkke på egg og reir. Det var god og viktig lærdom.

Alt for ærfuglene

I de tre ukene rugingen foregikk passet Toralf ærfuglene som om de var hans egne. Og når ungene var gamle nok til å forlate reiret sammen med moren hjalp Toralf og de andre fuglevokterne på Kårøya fuglene trygt ned til havkanten.

I filmen til Per Høst gir Toralf Mikalsen en liten leksjon i hvordan ederduna renses og tas vare på, før den blir til den varmeste og beste vinterdyna for oss mennesker.

Toralf preparerer dungarnet

Lomvien og egget

På 1960-tallet kom en gruppe sveitsiske fugleforskere til Røst, ledet av Dr. Beat Tschanz fra universitetet i Bern. Tschanz var professor i dyrepsykologi, og tok en doktorgrad på adferdsmønsteret til lomviene på Røst.

Lomvien legger bare ett egg på den steinete og smale berghylla høyt oppe i de stupbratte fuglefjellene. Hunnfuglen og hannfuglen veksler om å ruge. Dersom lomvien blir forstyrret på rugeplassen, forlater den egget, som blir liggende ubeskyttet på fjellhylla.

Den sveitsiske professoren og hans team ville finne ut hvordan lomvien er i stand til å finne tilbake til egget sitt, blant tusener av andre lomviegg.

Toralf ble venn med de sveitsiske fugleforskerne. Han sørget for at de fikk både mat og ferskvann ute i fuglefjellet på Vedøya, hvor de holdt til i ei lita hytte. Sveitserne kunne ikke et eneste ord norsk da de kom til Røst. Selv om Toralf klarte å gjøre seg noenlunde forstått hos sine sveitsiske venner, var professor Beat Tschanz ikke helt tilfreds med språksituasjonen. Han ville lære seg norsk. Og det var Toralf som skulle bli hans norsklærer.

Hos Toralf må den sveitsiske fugleprofessoren ha gått ei god skole, for Beat Tschanz lærte seg å snakke norsk på kort tid. Men hvordan skulle fugleprofessoren fra Sveits klare å finne svaret på mysteriet om lomvien og egget? Det var det store spørsmålet hos røstværingene.

– Jo, sa Beat Tschanz, han skulle spørre lomvien.

– Men lomvien kan jo ikke snakke.

– Helt korrekt, svarte Beat Tschanz, – men vi kan spørre lomvien gjennom eksperimenter.

Og ved hjelp av ulike eksperimenter kunne den sveitsiske fugleforskeren slå fast at lomvien kjenner igjen sitt egg. Både på grunn av eggets farge og mønster i tegningene, og ikke minst av lyden til ungen inne i egget. Mens ungen på sin side drar kjensel på foreldrenes rop.

Konklusjonen til den sveitsiske fugleprofessoren var klar: Som lomviungene kjenner igjen sine foreldre, kjenner foreldrene igjen ungene på ropet.

Den norske filmskaperen Albert W. Owesen lagde i 1968 en dokumentarfilm om Tschanz sitt lomviprosjekt. Filmen fikk tittelen «Lomvi på Røst».

På slutten av 1950-tallet skrev Toralf Mikalsen flere brev til ørneforsker og konservator Johan Fredrik Willgohs i Bergen, der Toralf uttrykte bekymring for at de få ørnene på Røst kom til å forsvinne. Det var først i 1968 at havørna og kongeørna ble fredet. Dette brevet er datert 3.10.1957, samme året som Norsk Ornitologisk Forening ble stiftet.

Det var ikke bare sjøfuglene Toralf var opptatt av. Han var også bekymret for den lille ørnestammen som fantes på Røst på slutten av 50-tallet. Her er et brev Toralf skrev til ørneforsker og konservator Johan Fredrik Willgohs i Bergen i 1957, der han uttrykte bekymring for at de få ørnene på Røst kom til å forsvinne. 11 år senere ble havørna og kongeørna ble fredet.

En sveitsisk spilledåse

Av de sveitsiske fugleforskerne fikk Toralf en spilledåse i gave. Den var formet som et lite hus i sveitserstil, med det sveitsiske våpenskjoldet over to vinduer i front, med nøkkel på undersiden til å trekke opp.

Når spilledåsen var opptrukket spilte den en melodi hver gang noen åpnet lokket, som var taket på det lille huset. Spilledåsen fra de sveitsiske fugleforskerne fikk hedersplassen i Toralf-huset.

Når Tove kom på besøk hendte det at Toralf skulle sove sin middagshvil. Men det var aldri slik at hun måtte gå hjem og vente til han hadde sovet ferdig. Han ga henne heller en oppgave og sa:

– Kan du passe huset for han Toralf, mens han Toralf sover middag? Det spørsmålet var det beste Tove kunne få. da visste hun at hun fikk låne Toralf sin sveitsiske spilledåse, og sitte i finsofaen i finstuen, og lytte til spilledåsens melodi.

– Kan du tenke deg hvor stort det var for ei 5 år gammel jente? En spilledåse på Røst for 60 år siden? Det var ikke vanlig. Og bare det at Toralf lånte den til meg, og jeg fikk passe på det mest dyrebare han hadde, sier Tove. Og blir blank i øynene.

18. mai 1973 var som arbeidsdager flest etter at røstværingene hadde feiret nasjonaldagen. Sammen med nevøen Bernhard Mikalsen reiste Toralf ut til Vedøya for å se etter sauene sine. Det var svak vind, mellom 7 og 8 varmegrader, klar himmel og sol. Utmerkede værforhold til å få øye på husdyrene som gikk der ute på beite. På Vedøya ble Toralf og Bernhard enige om å gå hver sin vei, for så å møtes til avtalt tid. Men Toralf kom ikke.

Da skjebnen rammet

Denne maidagen mistet Toralf livet sitt i fuglefjellet på Vedøya. Hvordan det skjedde er det ingen som vet. Men etter all sannsynlighet har han falt ned fra fjellet og slått seg i hjel.

Bernhard fant onkelen sin i et område av fuglefjellet der Toralf var vant til å oppholde seg. Alene dro Bernhard Mikalsen tilbake til Røstlandet og hentet hjelp for å få brakt Toralf hjem.
Rannveig Mikalsen husker godt den dagen.

Rannveig Mikalsen husker Toralf godt.

Rannveig glemmer ikke Toralf. Hun har ham på telefonen.

Foto: Bjørn Tore Pedersen / NRK

Hun var gift med Nils Mikalsen, en bror av Bernhard, som Toralf også var onkel til. – Det var ingen av oss som forstod at Toralf skulle ende sitt liv i fuglefjellet. Han som hadde gått i de fjellene siden han var liten guttunge, og som kjente fjellene ut og inn. Det var en forferdelig trist dag.


Hjemme hos Rannveig og Nils Mikalsen samlet folk seg etter å ha fått vite om den tragiske dødsulykken. Rannveig minnes at hun kokte kaffe til folk, og at hun bar kaffebrød på bordet. Som et forsøk på å dempe den tunge og triste stemningen.


– Jeg kjenner at det går kaldt nedover ryggen når jeg tenker på den dagen han falt ned og slo seg i hjel. Det presser på inne i meg når vi prater om han. Toralf var så flott en mann. Du skulle sett blikket hans når han prata med folk. Og det smilet han hadde når folk stilte han et spørsmål. Toralf glemmer jeg ikke. Jeg har han med meg der jeg ferdes, sier Rannveig, og viser oss et bilde av Toralf hun har på sin mobiltelefon.


Den dagen Toralf omkom i fuglefjellet var Tove Andreassen ute og gikk tur sammen med sin ektemann, sin søster og søsterens ektemann.

– Det var mamma som kom til oss med den triste beskjeden. Grusomt var det for oss alle. Men i ettertid har jeg tenkt på at kanskje var det ingen bedre plass for han Toralf å ende sitt liv, enn i fjellene hos fuglene, som han var så glad i.

Vedøya, Røst i Lofoten.

Det bratte fuglefjellet på Vedøy i Røst, der Toralf endte sine dager.

Foto: Bjørn Tore Pedersen / NRK

Håper huset får leve

Huset til Toralf har stått slik han forlot det for snart 50 år siden. Mange på Røst undrer seg på hva som blir husets skjebne. Selv om det kan se mørkt ut, er det flere som mener at Toralf-huset fortsatt kan reddes. Det er ikke konstatert råteskader på tak og gulv, og veggene med de laftede bjelkene synes fortsatt å være solide. Tove Andreassen setter sin lit til at Toralf-huset blir tatt vare på.

– La oss håpe at huset hans Toralf kan være med på å bygge ei bro mellom det som var, det som er og det som kommer.

Også Rannveig Mikalsen skulle ønske at noen satte Toralf-huset i stand, slik det var den gangen Toralf bodde der. Rannveig minnes at det var noe spesielt med det huset. En atmosfære av godhet og gjestfrihet. Det var mange som besøkte Toralf.

Toralfhuset, Røst

Kjøkkenet var Toralfs arbeidsværelse og rom for gode samtaler. Her har han fått besøk av naboen Jann Skaar. Bildet er tatt i 1970.

Folk som ofte gjorde strandhugg nedenfor huset hans. ­­Rannveig har ikke vært i Toralf-huset etter at Toralf gikk bort. ­­– Jeg hadde ikke maktet det. Det ville blitt en forferdelig dag. Jeg hadde sett han Toralf overalt.

Fikk spilledåsen i arv

Det meste av møbler og innbo ble stående igjen i huset etter at Toralf gikk ut av tiden. Noen pyntegjenstander ble fordelt på de nærmeste slektningene. Spilledåsen fra Sveits var det Tove Andreassen som fikk arve. Den er hennes vakreste minne om vennen og fuglemannen på Kårøya. Et lite smykke med en innebygget historisk melodi, som skal gå i arv i Tove sin familie. Spilledåsen er tatt godt vare på. Når Tove trekker den opp og løfter på lokket, spiller den sin lille melodi, like klokkeklart som den gangen hun fikk den til å spille for aller første gang.

Kårøya er nå lagt ut for salg på det åpne markedet. Hvilke planer en eventuell ny eier av øya vil måtte ha er det ingen som vet. Kanskje blir Toralf-huset satt i stand og tatt i bruk igjen. Kanskje blir det revet og jevnet med jorden.

På kirkegården på det flate Røstlandet er Toralf gravlagt under en stor og åpen himmel. «Toralf Lind Mikalsen. 4–8–1905 18–5–1973. Minnes i kjærlighet.»

Enn så lenge er Toralf sitt hus overlatt til fuglene.

Enn så lenge er Toralf sitt hus overlatt til fuglene.

Til stormene fra havet og vinteren som kommer. I det fjerne kan vi fortsatt høre den sonore lyden fra en sveitsisk spilledåse.

Huset på Røst, Toralfhuset

FOTO: Rita Jakobsen har tatt bildet av huset på Røst i soloppgangen. Tove Andreassen har tatt det siste bildet i artikkelen.