Ga ikke opp etter tragedien

– Mannen min gjorde aldri overilte og dumme ting. Han var den siste jeg trodde noe sånt kunne skje med, sier Kerstin.

Dratt inn i pressa

3. juli 2013 er en vakker dag på Engeløya i Steigen. Sola glitrer på havflata. På land er Rolf-Arne Sørensen godt i gang med slåttonna ute på jordene.

Kona Kerstin har gjort klart gjestehuset for noen franske turister som skal komme samme kveld. Nå står middagen på bordet.

Men Rolf-Arne kommer ikke hjem.

I den offentlige statistikken over de åtte dødsulykkene i landbruket i Norge i 2013, er den tragiske ulykken nøkternt beskrevet:

03.07.2013 Mann 49 år gårdbruker Nordland
Presset høy med rundballepresse, åpnet deksel for å ordne et eller annet mens pressa var i gang, ble dratt inn i pressa.

Ett år etter tar Kerstin Sørensen imot oss på tunet til gården hun og mannen bygde opp på naturskjønne Engeløya i Steigen. Også i dag skinner sola fra en intenst blå himmel.

– Det går bra nå. Jeg nyter de gode stundene i livet, sier hun.

Innflyttere

Kerstin har vokst opp et lite sted utenfor Hannover i Tyskland. I studietida dro hun på ferietur til Nord-Norge og falt pladask for landsdelen. Her ville Kerstin bo.

Hun endte som lærer i Salangen i Troms. På en fest i bygda, i 1995, møtte hun Rolf-Arne - og forelsket seg på nytt. Han kom fra et småbruk, og sammen hadde de lyst til å drive sin egen gård.

At det nettopp ble Steigen og Engeløya, var en ren tilfeldighet. Verken Kerstin eller Rolf-Arne hadde tilknytning til stedet da de kom dit for 14 år siden. Men én ting var klart:

– Jeg ville helst bli i Nord-Norge, sier Kerstin.

– Kunne ikke legge meg ned

Mager og muskuløs triller hun sekketralla med fôr inne i fjøset, der kyrne venter på matmor. Med et etter nordnorsk målestokk stort gårdsbruk å holde styr på, er det ikke noe alternativ å sette seg med hendene i fanget. Det var det heller ikke den dagen ulykken skjedde.

– Det er så enkelt som at kyrne trenger stell, så jeg gikk i fjøset og gjorde meg etter beste evne ferdig der.

Helsepersonell kom for å hjelpe og støtte Kerstin, men der og da følte hun at de ikke forsto, og at de mest heftet henne i gårdsarbeidet.

– Jeg sa at jeg måtte bli ferdig, så jeg kunne ta meg av ungene. Jeg kunne ikke bare legge meg i senga og skrike.

De franske feriegjestene som kom dagen etter, ble møtt av ei vertinne som oppførte seg helt som vanlig.

– Noen måtte ta dem imot, og ingen andre kunne fransk. Så jeg ønsket dem velkommen selv.

Først neste kveld kom en landbruksvikar og overtok fjøsstellet.

– Sånn er det å drive gård. Det er ikke bare å ringe en arbeidsgiver og si jeg var sykemeldt.

– Når kunne du begynne å tenke på det som hadde skjedd?

– Det gjorde jeg fra det skjedde, men jeg måtte også fungere - og må det fortsatt, både for ungene og gården sin del. Jeg kan sitte og melke, mens jeg gråter en skvett, men så går livet videre. For meg har det uansett vært godt å ha noe å holde på med.

(artikkelen fortsetter under)

Ville flytte fra alt

Etter ulykken var det ingen selvfølge at Kerstin og ungene skulle bli boende på Engeløya.

– Min første tanke var; greit, nå selger vi her og flytter til mitt hjemland. Jeg greier overhodet ikke å ta meg av alt dette alene, jeg orker det ikke, sier Kerstin når hun tenker tilbake.

Men så var det naboene. Vennene. Familien.

De stilte opp hundre prosent, og Kerstin la snart bort tanken på å flytte fra alt.

– Folk kom med blomster og brød. De var her for oss, og det var godt. Jeg så at jeg hadde masse venner og at vi har slått røtter her. Det har betydd alt. Det hadde ikke gått uten.

– Dessuten har jeg lært meg å spørre om hjelp, jeg er god til å plage folk når de vet noe jeg ikke vet, smiler Kerstin.

God tradisjon

– Vi har en veldig sterk og god tradisjon i landbruket for at naboer og kolleger trår til når noe skjer, sier Hans Huseby. Sandefjordbonden leder en kampanje for å bedre sikkerheten i næringa, gjennom Landbrukets HMS-tjeneste.

Han forteller at det pågår et arbeid for å opprette en kriseberedskap til bønder som trenger akutt hjelp, men foreløpig er det et stykke fram til det er på plass. I mellomtiden hjelper bøndene hverandre, som de alltid har gjort.

– Jeg opplevde selv å brekke ryggen etter et fall i grisehuset for to og et halvt år siden. Det jeg tenkte på i sykebilen, var hvordan grisene skulle få ettermiddagsstellet sitt. Men det ordnet naboene, sier Huseby.

Han er full av beundring for den stå-på-viljen Kerstin har vist.

– Det er fantastisk tøft gjort. Mer enn imponerende, midt oppe i en sånn tragisk sak, sier Huseby.

Et avgjørende øyeblikk for den videre driften av gården i Steigen, skjedde et par uker etter ulykken: Svogeren Magne kom for å hjelpe Kerstin. Han bestemte seg for å bli værende for å drive bruket sammen med henne.

(artikkelen fortsetter under)

Hadde lært av pappa

Men de store maskinene på gården var det Rolf-Arne som hadde håndtert, så det ble mye å finne ut av for dem som var igjen.

Så viste det seg at yngstesønnen Jesper på ni hadde plukket opp ett og annet når han hadde vært sammen med faren på jobb.

– Dagens traktorer er avanserte, med elektroniske styringer og knapper med doble funksjoner. Man må vite hvordan det fungerer, og Magne og jeg sto der og fikk ikke beveget frontlasterapparatet. Men så kom Jesper, og han hadde sett hva pappa gjorde og kunne fortelle hvor vi skulle trykke. Han har vært til stor hjelp. Nå har Jesper et lite overoppsyn med at alt blir gjort rett, ler Kerstin.

Farlig yrke

Bønder er en utsatt arbeidsgruppe. Mens bare tre prosent av alle sysselsatte i Norge jobber i landbruket, viser statistikken at de står for over 20 prosent av dødsulykkene.

Ulykka der Rolf-Arne omkom var en av åtte dødsulykker i landbruket i 2013. Bøndene har lenge vært den landbaserte yrkesgruppa som har vært mest ulykkesutsatt.

Hvert år oppgir seks prosent av norske bønder at de blir skadet under gårdsarbeid, i tillegg kommer skader på familiemedlemmer og andre som er ansatt på gårdene.

Farene truer fra alle kanter; store maskiner, store husdyr, kjemikalier og skogsarbeid krever full konsentrasjon.

I år fullfører Landbrukets HMS-tjeneste en toårig kampanje for å få ned antall skader og dødsfall i landbruket. Så langt i år har det kun vært to dødsfall, så kanskje har det nyttet med kurs og bevisstgjøring.

Men Kerstin Sørensen i Steigen advarer likevel myndighetene mot å legge enda mer arbeidspress på bøndene i fremtiden.

Arbeidspress

– Det er allerede et stort arbeidspress og lange dager. Man blir trøtt og sliten, og så skal man bare... Det er da det skjer. Jeg har melkekvote på 300 tonn. Vi kan ikke bli større og mer effektive. Det er grenser for hva to stykker kan ta hånd om, mener hun.

Slåttonna nærmer seg igjen. Og med det dødsdagen til en mann, firebarnsfar og hardtarbeidende gårdbruker. Og det er tid for å ta i bruk igjen rundballepressa.

– En bonde spurte meg i fjor om jeg hater den pressa. Men jeg kan nesten ikke gjøre det - det er bare en maskin. Det blir helt sikkert rart, men vi må jo bare bruke maskinen og ta de følelsene som kommer.

(artikkelen fortsetter under)

– Han satte spor

– Han har fått utrettet så mye. Han har etterlatt seg tydelige spor, som jeg ser hver dag når jeg går og arbeider her på gården.

Ordene er Kerstin sine, fra begravelsen for mannen i hennes liv gjennom 18 år.

Nå er det Kerstin som må utrette mye, uten Rolf-Arne, men med pågangsmot som få.

– Hva tror du Rolf-Arne hadde sagt om han hadde sett hva som har skjedd det siste året?

– Jeg håper at han hadde blitt stolt. Det er godt å kunne videreføre livsverket, sier Kerstin og blir blank i øynene.

Valget er tatt. Likevel har hun filosofert over hvordan livet nå hadde vært om hun hadde fulgt sin første innskytelse og flyttet tilbake til Tyskland.

– Vi ville ha vært nykomlinger, på et mye større sted. Jeg hadde antagelig bare blitt nok en arbeidsledig blant mange andre, sier hun.

I Steigen, ett år etter, får hun hjelp og sympati fra bygdefolket.

– Jeg trodde oppmerksomheten skulle gå fort over. Jeg er forbauset over hvor mye støtte vi fortsatt får. Selvsagt har vi det tungt innimellom, men livet går videre. Og det er absolutt verdt å leve igjen, sier Kerstin Sørensen.