Ferden som endte i fjellet

Fredag 11. desember 1970: Det er tidlig formiddag. Kåre Johnsen går øverst i manngarden. Til vanlig rydder han Stokka flyplass for snø. Nå leter 40-åringen i fjellet etter et savnet ambulansefly fra Brønnøysund – med fire unge menn ombord. Været gjør søket vanskelig og til dels farlig. Det er tåke, sur vind og regn med sludd.

For å orientere seg må han vekselvis gå over og nedenfor tåkebeltet. De er fem personer i manngarden, som sakte beveger seg sørover langs fjellsiden nedenfor Stortind i De syv søstre.

Gjennom tåken skimter Johnsen brått noen gjenstander spredd oppover fjellskrenten foran seg. Først ser han en motor, så ser han lenger frem selve flykroppen, og han ser fire personer ligge på bakken ved siden av.

Vinden bruser mot fjellet. Ellers er alt stille. Men Kåre Johnsen skynder seg bort til dem. Han ser ingen ytre skader, men bøyer seg ned for å sjekke puls. En gang og så en gang til.

Brønnøysund dagen i forveien: På Kinolokalet skal det være fest, avskjedsfest før juleferien. Dit skal også Odd Mikal (16) fra Fauske og Frode (18) fra Glomfjord.

De kom til Brønnøysund yrkesskole siste sommer. Begge skal bli mekanikere. På plakaten står det populære lokale bandet Cocozip. Det er vorspiel hos Frode. De to koser seg sammen med et par-tre venner. I glassene serveres det hjemmelaget vin.

Det regner. Og vinden kjennes godt på Laukholmen, en naken halvøy stikkende ut i havet innenfor Torghatten. Der leier vennene hybel hos lensmann Solli.

I det dårlige været tilbyr han kompisgjengen skyss til festlokalet i byen.

Midtveis ut i festen blir Odd Mikal akutt syk. Det surrer rykter i lokalet om at det kan være en sammenheng mellom den plutselige sykdommen og den hjemmelagede vinen. Han faller om og blir liggende på gulvet, tidvis borte.

Skjelvingene kan minne om kramper. Kompisene prøver med litt frisk luft, men været er fremdeles ufyselig. De bærer Odd Mikal til garderoben i 2. etasje og ber noen tilkalle lege. Guttene opplever situasjonen dramatisk.

Turnuslegen er Johan Glæstad (28). Han kom til Brønnøysund i juli som turnuskandidat, sammen med sin fem år yngre Karen. Den dagen de kom, hadde de vært gift i nøyaktig ett døgn. Bryllupsreisen ble fly-etappene fra Kjevik til Brønnøysund, med brudebuketten på fanget. Hvetebrødsdager måtte de vente med. For fra dag to er Johan i full sving som lege. Slik starter et liv og en høst med konstant fullt venteværelse og arbeidsdager som varer til kvelden.

Karen er i sin første jobb som lærer, med forberedelser hver eneste kveld. De har derfor bak seg en strevsom høst. Men de er sterke og unge, og turnuslegen sier ja til å fortsette, som ordinær lege etter jul – på ubestemt tid. Det gleder de seg til. De har blitt glad i landsdelen og tenker seg en karriere videre nordover med tiden. Til våren skal den lille familien dessuten bli tre og de har allerede ordnet med større leilighet, tilfeldigvis hos daglig leder i flytårnet.

Etter en lang arbeidsdag på helsehuset rekker Johan Glæstad en snartur hjemom, og noen kjappe fiskepinner med Karen, før han returnerer og avvikler resten av pasientkøen. Hjemme igjen går han trøtt og utslitt til sengs. Men klokken bikker så vidt elleve når telefonen ringer. Det gjelder en ung gutt som har falt om på Kinolokalet. Når Johan hesjer klærne på, henger kroppsvarmen heldigvis ennå igjen. Det er bra, for det er kaldt og guffent ute de få meterne bort til bilen.

På Kinolokalet blir turnuslegen vist opp til Odd Mikal, som fremdeles ligger på gulvet. Legen forhører seg med vennene som står rundt, om hva som har skjedd. Han undersøker pasienten, krampeanfallene gjør han veldig urolig. Han oppfatter tilstanden som kritisk og vurderer øyeblikkelig innleggelse ved sykehuset i Sandnessjøen. Odd Mikal er redd og ber i et våkent øyeblikk sin venn Frode følge han til sykehuset. Det nærmer seg avgangstid for Hurtigruta. Men Glæstad gir beskjed om at båten må utsette avgangen. Han vil først forhøre seg om det er mulig for ambulanseflyet å ta av.

Flyger Håkon Bø (24) er en tur innom flytårnet denne kvelden. Det skjer ofte at han slår av en prat med vakthavende. Alltid om været. Sin unge alder til tross, kan han mye om fly, så praten går lett. Flygal har bondesønnen fra Lesja vært siden guttedagene. Allerede 16 år gammel hospiterte Håkon hos Fjellfly i Skien. Etter hvert tok han flytimer, og dato for flysertifikat ble satt. Men et forbigående dårlig vær stoppet planen i Skien.

Flysertifikatet måtte vente på bedre vær, og i mellomtiden – det skulle bli 15 måneder – avtjente Håkon verneplikten i Bodø. Og så ble det flyskole på Hamar en periode, før et vikariat som ambulanseflyger i Brønnøysund dukket opp i 1969 hos Vikingfly AS.

Været spiller heller ikke på lag med Håkon denne desemberdagen i 1970. Det er ikke flyvær konstaterer han tidlig på kvelden, så han hilser farvel og kjører fra flyplassen. På veien hjem plukker han opp en venn fra det lille flymiljøet i Brønnøysund, Skule Figenschow, og svinger han hjem først.

Hjemme passerer klokken elleve og Håkon blir brått ringt opp med beskjed fra lege Glæstad om at en ung pasient må straks til sykehus. Flygeren hører på vinduene at været er det samme.

Men anmodningen fra legen får han til å ringe tårnet for å høre hvordan landingsværet i Sandnessjøen er. Sikten er 5–6 kilometer med 6/8 stratusskyer i 700–800 fot, får han beskjed om, og med vind fra sørvest, styrke 18–19 m/s i kastene. Dette betyr skyer ned mot 200 meter. Sikten er for dårlig, konstaterer han, i beste fall på grensen av det forsvarlige for flyging VFR (Visual flight rules) som krever sikt ned til bakken.

24-åringen står foran en vanskelig avgjørelse. Ny kontakt med legen gjør valget enda vanskeligere. Situasjonen er nå kritisk for gutten. Det kan stå om liv eller død, melder legen. Håkon Bø bestemmer seg for å gjøre et forsøk.

Klokken 00.50 hører daglig leder Alfred Reisänen i tårnet at flyet starter motoren. Han liker det ikke. Det går et par minutter før flyet takser inn på den opplyste plattformen foran tårnet.

Reisänen går ned og låser flyger Bø inn. Mens de venter på sykebilen, prater de noen minutter om været. Raisänen er 43 år og har noe mer erfaring enn Bø. Han er skeptisk til flygingen, men han kan ikke nekte en flyver takeoff. Å stenge banen er en avgjørelse som ligger under distriktssjefen i Bodø.

Sykebilen ankommer lufthavnen. Flygeren går ned og tar imot, mens Reisänen går inn i apparatrommet for å ta en siste sjekk på vind og lufttrykk. Derfra kan han ikke se at ledsager Frode Holm følger med inn i flyet. Men han hører Bø be han ordne med ambulansebil til Stokka.

Rett etterpå gir han Håkon Bø klarsignal til å takse ut på bane 22. Vinden står inn fra sørvest og takeoff skjer mot sør. Mens Reisänen ser flyet stige i en høyretørn over byen og videre mot nord, oppgir han takeoff-tidspunkt. Klokken er 0111. Alfred Reisänen er 90 år i dag, men han husker det var desembermørkt og at lysene fra flyet forsvant fort bak skyene. Han husker også at han tenkte det måtte være den gunstige vindretningen for landing på Stokka, kombinert med pasientens alvorlige sykdomstilstand og at legen reiste med, som fikk flyveren til å ta av i det dårlige været.

Vinden og regnet pisker på vinduene hjemme hos Karen Glæstad når hun ved midnatt får beskjed om at ektemannen skal følge pasienten til sykehus. Litt urolig og uvant med uvær som dette, tar det litt tid før hun sovner. Hun hører ikke flyet ta av.

På radio etter avgang bekrefter Alfred Reisänen avgangstidspunkt til sin kollega Oddvar Ulvang i kontrolltårnet ved Stokka flyplass. Ulvang slår øyeblikkelig på banelysene, og innflygingslys og blinklys i begge baneender. Herfra overtar Stokka kommunikasjonen med LN-BFG, som er flyets kjennemerke. Reisänen registrerer hvordan samtalen blir utydeligere jo lenger nordover flyet beveger seg. Med avgang fra Brønnøysund klokken 0111, beregnes ankomst Stokka klokken 0127, normalt en svipptur på 16 minutter.

Fra loggen kan vi lese dialogen mellom Oddvar Ulvang (ENST) og Håkon Bø (BFG):

Kl 01.20 BFG: Stokka fra BFG

ENST: BFG Stokka good morning

BFG: Og du har banelysa på?

ENST: Yes sir.

BFG: Jeg kommer på radial 360 og så svinger jeg inn på radial 45 på VOR’en din – da kommer jeg jo rett etter.

ENST: Ja, akkurat. OK.

Direkte nordover etter takeoff fra Brønnøysund tilsvarer radial 360. Dette er den vanlige luftleden mellom Brønnøysund og Sandnessjøen, det vil si over eller innenfor Ylvingen og over havet mot et gitt punkt, Doorstep, sørvest av Stokka. Fra dette punkt skal fly til Stokka legge om til 057 grader og i løpet av få minutter fly rett inn mot flyplassen.

At LN-BFG vil fly inn «på radial 45 på VOR’en din», tolker Ulvang som at Bø ønsker å bryte av sin oppgitte radial 360 litt tidligere og at han vil fly litt lenger inn mot land. Flyet har VOR-instrument ombord. Og Stokka og Brønnøysund er altså utstyrt for dette.

Dette er en snarvei til Stokka. Men valget gir en ekstra utfordring med stiv kuling fra sørvest og dårlig sikt. Vinden kan presse flyet tettere på De syv søstre. Oddvar Ulvang beregner flyets posisjon å være omkring Søvik, litt sør for Stokka, når han igjen hører en stemme på radioen:

Kl 0122 BFG: Nå kommer jeg mot deg på radial 045. Jeg ser litt ned, jeg ser i 500 fot, jeg ser litt ned, men ingenting forover.

ENST: Sikten forover den er nok--, i hvert fall her på Stokka så er sikten cirka 5 km, og vi har 3/8 i 500 fot og 6-7/8 i 800 fot. Vi har miks av regn og yr.

BFG: Jeg får nok se plassen i god tid da.

ENST: Ja, jeg skulle tro det.

Brøken over viser graden av skydekke, i praksis delvis skyet i 500 fot (cirka 150–170 meter) og så å si tett skydekke i 800 fot (cirka 200–250 meter). Oddvar Ulvang registrerer samtidig at nedbøren synes å komme tettere. Han skynder seg ut på plattformen for å sjekke. Jo da, stratusskyene har kommet lenger ned, konstaterer han. Så rigger han til for å måle vertikal sikt, men før han får opp tall for denne, hører han fjern motordur og løper inn i tårnet igjen.

I området Søvika, ei bukt som skjærer seg inn i kystlinjen like sør for Stokka flyplass, er det også andre som hører motordur. Noen ser flyet og noen ser lys og til sist hører lyden av det som kan oppfattes som fjern torden. Fra avhørsprotokollen kan vi lese:

Cirka klokken 0130 hører Peder Pedersen et smell, en blanding av skarp og dump lyd. Øyeblikket etter blir soverommet – som vender mot De syv søstre – opplyst av et rødaktig lys i retning Aksla, på størrelse med en måne. Det står på ett minutt, så flater det ut og forsvinner. Han kler seg og går ned.

Tenker at det kan være lyset fra en båt som lyser mot fjellet. Han går til et annet vindu, men kan ikke se noen båt i skipsleia. Kanskje er det et himmellegeme, meteoritt eller noe sånt som lager lyset. Han nevner det for hustruen og de legger seg igjen.

Denne og flere andre observasjoner tyder på at det er LN-BFG de hører. Men det er bare disse menneskene, som på dette tidspunkt, vet dette. De er likevel intetanende om den tiltakende dramatiske situasjonen flyet er i, og heller ikke noe om begynnende uro hos Oddvar Ulvang i kontrolltårnet ved Stokka flyplass. Han står på balkongen og lytter i luften etter flyet, hører fjern motordur og springer inn i tårnet. Kaller opp BFG:

Kl 01.25 ENST: Ser du plassen?

BFG: Nei. Jeg tørner utover igjen en tur, for.....

Den avbrutte sendingen forlenges i taushet ved at Bø holder sendeknappen inne et par sekunder. Med den kraftige vinden mot vinduene vil ikke Ulvang kunne høre motordur. At flyger Bø sier han vil tørne utover igjen, tolker Ulvang dit at han legger flyet i en venstresving og flyr ut over fjorden og øyene vest av flyplassen, for så å finne tilbake til radial 360 fra Brønnøysund og kanskje returnere tilbake dit eller kanskje gjøre et nytt forsøk på landing.

Han går ut av tårnet igjen og ser at skydekket har krøpet lenger ned. Han hører ikke lenger motordur. LN-BFG tar heller ikke ny kontakt. For å bryte tausheten kaller han opp flyet igjen.

Kl 01.26 ENST: Det virker som statusen har lagt seg lite grann mer nedpå nå i de siste minuttene. Det er veldig vanskelig – får ikke noe høydeindikasjon på skylyskasteren, for det blir bare sånn diffust oppi. Antar det ligger en 4-5/8 i 500 fot.

Oddvar Ulvang tenker flygeren ombord i LN-BFG har nok med å finne tilbake til rett kurs og derfor ikke har tid til å svare. Likevel er han litt urolig når han går tilbake til radioen:

Kl 0127 ENST: BFG Stokka. Hvilken radial flyr du på nå?

BFG Stokka.

BFG Stokka.

Kl 01.28 ENST: BFG Stokka. Kan du lese meg?

BFG Stokka. Leser du?

BFG Stokka.

Oddvar Ulvang innser at han ikke aner hvor flyet er. Han håper og tror det har tatt en sving utover fjorden. Likevel, enda mer urolig ringer han tårnet i Brønnøysund (ENBN):

Kl 01.29 ENBN: Ja.

ENST: Han forsvant her. Kaller på radio, ikke svar å få.

Vekselvis kaller Stokka og Brønnøysund de neste par minuttene på flyet uten å få svar. De prater kort med hverandre på radioen:

ENBN: Du skjønner det er jo galmannsferd å fly i sånt vær og- –

ENST: BFG Stokka. BFG Stokka.

ENBN: Det er jo bare tøv i grunnen å sette – – ja, ja, det var nå – – det var nå vel – -.

ENST: BFG Stokka. BFG Stokka.

ENST: Nei, jeg får bare varsle redningssentralen.

ENBN: Du får antakelig det.

Klokken 01.32 varsler Oddvar Ulvang Bodø kontrollsentral. Deretter varsler han lensmannen i Alstahaug. LN-BFG meldes savnet.

Fordi siste melding fra flyet var at det tørner utover, etableres søkeområdet i havet og rundt øyene vest for Stokka. Flere instanser ute på øyene varsles og spørres om de har hørt eller sett noe. Å søke med fly er umulig på grunn av mørke og dårlig vær. Og på grunn av mangel på lamper, må lensmannen vente til lyset kommer før han kan sette inn søkepatruljer. Etter skolestart på morgenen, sendes også skoleelever ut i leteområder på Dønna og Herøy.

Klokken fire på natten i Brønnøysund ringer det på døren til Karen Glæstad. Det er kommunelegen som står der. Uten noen innledning forteller han at flyet er meldt savnet. Samtidig forsøker han å trøste henne med at det er mange båter ute i havet og leter etter flyet. Karens første reaksjon er engstelse – over at hennes mann ikke kan svømme. Samtidig forstår hun at dette kan være mer alvorlig enn som så. Mens de leter i havet utenfor Stokka, drar Karen ned til kommunelegens familie og blir der resten av dagen.

På nattmorgenen anmodes NRK Nordland om å sende ut melding på radio om det savnede flyet og ber personer som har sett eller hørt noe, varsle politiet.

Klokken 09.45. Idet Peder Pedersen i Søvik kommer inn fra en liten tur like over klokken ni denne morgenen, forteller hans hustru at det på nyhetene ble sagt noe om et savnet fly.

Pedersen setter straks nyhetsmeldingen i forbindelse med det rødaktige lyset han hadde sett samme natt ved Aksla like nedenfor Stortind. Han ringer Stokka flyplass. Redningsledelsen beslutter omgående å sende letemannskaper inn i De syv søstre.

Kåre Johnsen er en av dem som blir oppringt og bedt om å delta i søk etter flyet i området sørenden av fjellrekken. Til vanlig kjører han veihøvel for kommunen og har blant annet ansvar for å rydde rullebanen for snø. Han er i meget god form og svært godt kjent i dette fjellområdet. Sammen med 4–5 andre etablerer de manngard oppover fjellsiden mot Stortind. Slik følger de fjellsiden sørover. Johnsen er sprek, yngst og lokalkjent og går øverst i fjellet. Men tåke, regn og dårlig sikt gjør søket risikofullt.

De er enige om at han som øverste mann i manngarden, skal følge et høydedrag ved cirka 350 meter, en høyde de får oppgitt fra redningsledelsen og tilfeldigvis også den høyden tåkebeltet ligger på. Det gjør at han må gå over og under tåkebeltet for å orientere seg i terrenget. Slik beveger han seg sørover mot Aksla.

Samme natt som Håkon Bø flyr til Sandnessjøen, reiser tvillingbror Sigurd med fly fra London og landbruksutstillinga der. Det er tett tåke også på Fornebu og flyet lander på Gardermoen i stedet. Dermed må han selv organisere skyss til Lesja. Mens letemannskaper leter etter Håkon utenfor Sandnessjøen, haiker Sigurd seg intetanende frem til ei veikro nord for Hamar.

Der sikter han seg inn mot et bord med langtransportsjåfører med intensjon om videre haik til Lillehammer og et tog derfra. Praten går hektisk ved bordet og samtaleemnet er to småfly som er savnet, det ene i Oslofjorden og det andre på Helgeland. Han hører noen nevne ambulansefly. Sigurd forstår raskt at broren kan være involvert. Etterpå i bilen hører han på radio om letearbeidet, og at det er fire personer ombord. På Dombås møter han tilfeldigvis en kar fra hjembygda som sier han har hørt på radio at broren er blant de savnede. Slik får Sigurd i realiteten melding om at broren kan være omkommet.

På Fauske kommer presten på døra til Dagmar Brunstad. Det er tidlig fredag morgen, og letemannskaper leter fortsatt etter det savnede ambulanseflyet. Presten kommer for å fortelle at hennes sønn Lars Magnus er blant de savnede. Han er barndomsvenn og bestekompis med Odd Mikal og alle tror at han er i flyet og følger kameraten til Sandnessjøen.

Det tror også redningsledelsen, og de oppgir hans navn som den fjerde savnede. Mamma Dagmar er i dag 85 år. Hun husker denne dagen godt. Men med 25 dyr i fjøset, fikk verken hun eller mannen Ole med seg det savnede flyet på morgennyhetene og derfor heller ikke meldingen om at det skulle være to ungdommer fra Fauske blant de savnede.

Presten tar med seg Ole Brunstad og går bortover til naboen Marie Mikkelsen, mor til Odd Mikal, og forteller om det som har skjedd. Marie, som i dag er 83 år, oppfatter først at det er et helikopter som er savnet og hun fatter derfor håp om at det har landet et sted. Men så hører hun på radioen kort tid etter besøket at det er et småfly som er savnet. Da svinner håpet.

Lars Magnus, som dessverre gikk bort i 2014, er del av en søskenflokk på fem. Men det er bare han og eldstebroren Per, som er reist ut på skole. Per går på landbruksskolen i Vefsn og har begynt timen da mamma Dagmar ringer og forteller at broren er savnet i småfly. Han blir forvirret og tror ikke på det han hører, og går inn til time igjen.

Nede i Brønnøysund er lensmann Solli informert om at to av guttene som bor på gården er savnet, og at det skal være Lars Magnus og Odd Mikal. Men han kommer i tvil når han etter hvert reagerer på at han vitterlig hørte mopeden til Lars Magnus starte opp som vanlig før skoletid, og kjørte av gårde. Han ringer til skolen og får bekreftet at gutten er der, og sier rektor må be Lars Magnus ringe hjem øyeblikkelig. Selv vet ikke Lars Magnus at presten har vært på døra hjemme.

For mamma Dagmar blir dette sjokk nummer to denne formiddagen, at sønnen likevel lever. Og før timen er over i Vefsn, er mora på tråden nedover til Per og forteller at broren er i livet. Deretter må hun ringe tilbake til nabo og venninne – mammaen til Odd Mikal og fortelle at Lars Magnus ikke var med flyet. Det gjør vondt for henne å formidle glede og sorg samtidig. Tilbake sitter mamma Marie alene med tre mindreårige barn å ta vare på midt i sorgen over at sønnen Odd Mikal er savnet. Hun vil ikke at tårene skal renne fritt foran ungene. Sorgen tar hun ut i fjøset.

I Glomfjord er det skoledag for den gang 13 år gamle Rigmor. Broren Gunnar på seks er hjemme, begge yngre søsken av Frode. Sammen med foreldrene hører de på nyhetene om det savnede flyet og at to ungdommer fra Fauske skal være blant de savnede. -Stakkars folk, sier mamma Elly.

Hun og hennes mann Gunnar vet så altfor godt hva det vil si å miste et barn. Deres første sønn omkom åtte år gammel i en drukningsulykke, under lek på en flåte med andre venner. Etter hvert som misforståelsen oppklares i Brønnøysund, kommer den dramatiske meldingen til Glomfjord og familien Holm; det er deres sønn Frode som er blant de savnede på Helgeland.

På veggen i stua i Glomfjord henger et bilde fra mamma Ellys hjemtrakter på Helgeland. Det er et bilde av De syv søstre, et fjell hun har vokst opp med, og ungene har sett på gjennom vinduet hver gang de hadde lagt seg i besteforeldrenes seng i sommerferiene.

Mens fortvilte budskap mottas i nord og i sør om et savnet fly og savnede familiemedlemmer, søker letemannskaper nedenfor Stortind. Fremdeles følger Kåre Johnsen tåkebeltet. Nederste del av manngarden har trukket ned fra fjellet på grunn av tåke og bratte stup. Det er da – like nedenfor Aksla at Johnsen plutselig går seg på flyet. Gjennom tåken skimter han først motoren, så ser han lenger frem selve flykroppen, og han ser de omkomne ved siden av. De døde momentant, tenker han. Han sjekker likevel puls. En gang og så en gang til. For han kan ikke umiddelbart se ytre synlige skader. For Kåre Johnsen kan det se ut som flykroppen etter sammenstøt med en stein, har blitt bremset ned, og så åpnet seg og personene slengt ut.

Av sporene i berget og delene i terrenget, forstår han at flyet var i en sving utover fra fjellet da det styrtet. Havaristedet skråner bortover et par titalls meter mot toppen av helningen, en stigning over enda færre høydemeter – kanskje fem meter, nok til at flyet ville gått klar av fjellet.

Klokken er nå 10.35. Kåre Johnsen samler seg etter sjokket, og melder fra om at han har funnet flyet. Han blir på havaristedet til redningshelikopteret kommer opp.

De samler sammen private eiendeler som kan identifisere de omkomne, og legger dette sammen med de døde. Men de finner ikke noe som kan identifisere den fjerde personen, ledsager Frode Holm. Fra en slette like nedenfor havaristedet laster de bårene med de omkomne ombord i redningshelikopteret. Letemannskapene står tause tilbake i larmen fra Sea Kingen idet helikopteret letter og frakter bårene ned til Søvik. Derfra tar biler bårene til sykehuset.

I stedet for en tørn utover havet og ny innflygning mot flyplassen, ender ferden i fjellet. Og herfra skinner minneplaten nå i høst, 47 år etterpå, fra en høstsol på vei ned. I det mektige fjellandskapet fremtrer den blanke platen likevel diskret, men respektfull.

Platen ble satt opp i forbindelse med en minnemarkering tidlig høst 2010. Inskripsjonen er gjort i svarte bokstaver:

Til minne om våre kjære som omkom her 11.12.1970 i ulykke med ambulansefly: Odd Mikal Karlsen, Fauske, 16 år. Frode Holm, Glomfjord, 18 år. Håkon Bø, Lesja, 24 år. Johan Glæstad, Levanger, 28 år.