«Kjære barnevernet – jeg vil hjem til mi ekte mor»

I en bil på vei bort fra en skole i Nordland sitter «Marie» og skriver tekstmeldinger til mamma. Hun og lillebroren sitter i baksetet, foran to ansatte i barnevernet. Søskenparet skal snart få et nytt hjem hos en familie de aldri har møtt.

«Marie» og broren ble to av de 1804 barna i Norge som ble akuttplassert av barnevernet i 2017. NRK har av hensyn til søskenparet valgt å anonymisere dem.

Noen timer tidligere i klasserommet: Det er oppholdsvær i kystkommunen i Nordland denne høstdagen. Mot slutten av skoledagen går døra til klasserommet opp. En lærer kommer inn og ber to søsken bli med ut av timen. De må bli med bort på rektors kontor.

Inne på kontoret, på den ene sida av langbordet, venter to damer fra barnevernet. De forteller søskenparet at de ikke skal hjem, men heller i fosterhjem. For mamma hadde ikke bra nok omsorgsevne.

«Marie» og broren får litt vann i ett glass. Hun ser at de voksne forsøker å smile forsiktig.

Men «Marie» er sint, og forsøker å si dem imot.

– Jeg skulle hjem, de kunne ikke bestemme over meg.

«Marie», som har nettopp har lært om FNs barnekonvensjon, prøver å forklare at hun har rettigheter. Hun protesterer på det som skjer, lillebroren sier lite.

– Jeg sier at det er ingenting feil hjemme, jeg har det bra der og jeg føler meg trygg. Det er ingen grunn til at vi skal bli henta.

Politiet kommer til skolen: 14-åringen blir mer og mer irritert. «Marie» forteller at lillebroren blir tatt med ut av rektors kontor og inn på et annet rom.

– De forstår ingenting. I stedet så ringer de politiet, og det gjør det enda verre. Politiet kommer, i full uniform. De skulle roe meg ned, forklarer «Marie».

Men 14-åringen blir bare mer opprørt når politiet dukker opp. For «Marie» er disse minuttene inne på rektors kontor på slutten av skoledagen spikra fast i minnet.

– Jeg tenker at skal de snart legge oss i bakken eller hva skjer videre?

«Marie» og lillebroren vet det ikke enda. Men det skal gå lang tid før de får se mamma igjen.

Tallene bekymrer forskerne

I Norge skjer det flere ganger daglig at barn flyttes fra foreldrene med midlertidige akuttvedtak.

NRK satte sist vinter søkelys på de store forskjellene i antall omsorgsovertakelser mellom kommunene. Allerede da var det flere som ga uttrykk for at det er akuttovertakelsene som bekymrer aller mest.

– Det er dessverre mye dokumentasjon på dårlig barnevern. Det slår meg at det er så mange akuttvedtak i barnevernet rundt omkring. Og det som uroer meg mest er om barn blir hørt i slike saker, sa professor i barnevern ved Nord Universitet, Reidun Follesø til NRK.

Ifølge henne skal man ved akuttvedtak være overbevist om at det ikke går an å vente en dag eller to før man griper inn.

• Les også: Barnevernsansatte har stor makt – men det finnes ingen krav til utdanning

NRK har fra fylkesnemndene fått tilgang på tall over akuttplasseringer fra 2011 og fram til utgangen av 2017. I løpet av disse sju årene er 13 513 barn henta ved at det er gjort midlertidige akuttvedtak. Alle disse sakene er godkjent av de 12 fylkesnemndene, som er et uavhengig statlig organ som ligner på en domstol. I snitt hentes fem barn daglig med tvang i Norge (se tabell nederst i saka).

Redd Barna ga sist høst ut en rapport der de ber barnevernet og andre involverte om å gjøre mer for å gjøre hentinger etter akuttvedtak mer skånsomme og trygge for barna. De har snakka med barn, foreldre og lærere som har vært involvert når det haster å omplassere barn. Rapporten viser til at barns rett til å bli hørt i slike saker er nedfelt i FNs barnekonvensjon artikkel 12.

Den lange bilturen: Det er ei rar stemning i bilen. Slik husker «Marie» det. Mil etter mil legger de bak seg, de enser det knapt. Lillebror sier ingenting. 14-åringen taster på mobilen – med mamma.

Foran i bilen snakker de to fra barnevernet om hvor de skal overnatte, hvilket hotell de skal velge i nærheten av fosterhjemmet, minnes «Marie».

– Dette er helt vanlig for dem, virker det som. Vi snakker ikke med dem. Jeg snakker med mamma på SMS, og hun forsøker å roe meg ned.

De tilbakelegger flere hundre kilometer på veien for å komme til fosterhjemmet. Med seg har de to barna ikke fått stort mer enn det de går og står i. Det er hastverk med å komme av gårde, forteller «Marie». De vet hvor de er på tur, selv om det er til et sted de aldri før har hørt om.

På bilturen som varer i mange timer stopper de et par ganger. For å kjøpe litt toalettsaker og et sett klær. De spiser pizza i en by på veien. Hele tida kjenner hun på at lillebror stoler på henne, håper at hun kan få dem hjem igjen. Hun planlegger hvordan de kan rømme fra de to barnevernsansatte.

– Jeg tenker at hvis de stopper her så kan vi springe vekk, gjemme oss, ta en buss hjem.

– Skadelig for livet

I Norge starter de aller fleste omsorgsovertakelser med et akuttvedtak. I 2008 var departementet sjøl bekymra for den økte forekomsten av akuttvedtak (det var da 945 akuttvedtak). I et rundskriv til landets kommuner ba de om forsiktighet. Men det motsatte skjedde, det ble mange flere akuttvedtak.

Jurist Gro Hillestad Thune har jobba som dommer i den Europeiske menneskerettighetsdomstolen og mener norsk praksis for akuttvedtak bryter med norsk lov og menneskerettighetene.

Hentinga av søskenparet i Nordland er en bit av en vanlig praksis.

– Det er skremmende tall. Altfor mange barn i Norge får opplevelser som er skadelig for livet. De blir henta med makt og fratatt foreldrene sine, uten at de er forberedt på forhånd og uten noen reell kontroll.

Thune sier bestemmelsen som gir mulighet til å akuttplassere barn er ment som en nødrettsbestemmelse, som et unntak.

Alle akuttplasseringene skal godkjennes i fylkesnemndene, og i fjor fikk barnevernet i medhold i 97 prosent av sakene.

– Slik dette har utvikla seg så er akuttvedtak blitt mer regelen enn unntaket. Det som foregår i dag mener jeg er i strid med loven og bør stoppes med øyeblikkelig virkning.

Framme i fosterhjemmet: Det er blitt natt før de kommer fram. «Marie» beskriver de voksne som tar imot som veldig åpne og snille. Fostermor har laga mat og rommene står klare.

– De prøver å ta godt imot oss sånn at vi skulle føle oss trygge, men det føltes helt feil å være der.

«Marie» sover lite den natta.

De to fra barnevernet kommer neste dag. «Marie» husker at de spurte om alt var bra. Også sa de at de ville holde kontakten med søskenparet. De ber om en klem.

– Akkurat som om ingenting hadde skjedd. De tar bare klemmen. Det er ekkelt, sier «Marie».

Et fremmed hjem: På skolen i bygda der fosterhjemmet er får «Marie» nye venninner. De gamle holder hun også kontakten med. Men hun savner friheten og tryggheten hjemme. Og føler at ingen forstår helt hvordan hun har det. Hele tiden ligger fluktplanene der.

– Jeg er deprimert, det er ingen som forstår og ingenting som funker. Lillebror isolerer seg på rommet. Jeg føler jeg ble mer og mer annerledes. Jeg mister meg sjøl på et vis, forklarer 14-åringen.

Reglene i fosterhjemmet er strengere enn det hun er vant til. 14-åringen opplever at hun nesten blir utsatt for «politiavhør» når hun skal ut av huset.

– Kroppen greier ikke så masse. Jeg er så stressa. Og flere ganger sier jeg bare at jeg er syk for å slippe å gå på skolen.

De får tilbud om å snakke med helsesøster og psykolog. Men «Marie» tør ikke dele så med dem mye fordi hun er redd for at de forteller det hun sier videre til barnevernet. I jula sitter broren på rommet det meste av tida. Hun forteller at slekta til fosterforeldrene kommer hjem, for søskenparet er de fremmede.

– Det er ikke særlig til julefeiring akkurat.

Men fortsatt har ikke barnevernet i kommunen fått behandla en mer varig omsorgsovertakelse. «Marie» har fortsatt håp om å komme hjem.

Akuttvedtaket

NRK har fått tilgang til og lest akuttvedtaket som ble gjort i høst da søskenparet i Nordland ble akuttplassert. Det er et vedtak over to A4-sider med overskrifta «Midlertidig vedtak om plassering utenfor hjemmet etter lov om barnevernstjenester § 4-6, 2. ledd»,

Av vedtaket, som er underskrevet av barnevernslederen i den aktuelle kommunen, går det fram at det allerede var ei sak på gang om omsorgsovertakelse for søskenbarnet da akuttplasseringa blir gjort.

For «Marie» har spørsmål om omsorgsovertakelse tidligere vært oppe i fylkesnemnda, der utfallet ble at «omsorgen ville være god nok med hjelpetiltak». Men ifølge akuttvedtaket var ikke mor villig til å samarbeide. Og det var dermed planlagt ei ny sak for fylkesnemnda på nyåret.

Det er et hjemmebesøk hos familien som danner grunnlaget for hastevedtaket. Der utspiller det seg en episode, som blir omtalt som «en akutt kvalifisert faresituasjon». Ifølge vedtaket mangler mor emosjonell kompetanse, og dette kommer fram under episoden i hjemmet.

Dagen etter blir de to barna akuttplassert.

Brevet til barnevernet: Etter noen måneder i fosterhjemmet bestemmer «Marie» og broren seg for å skrive brev. Kanskje kan det hjelpe å være litt personlig?

Broren skriver det samme, de gjør det så enkelt som mulig og sender brevet til barnevernet i hjemkommunen og til Fylkesmannen.

– Jeg tror ikke de likte at vi skrev brev, forteller «Marie».

– Akuttvedtak er unntaket

Mimmi Kvisvik er leder i Fellesorganisasjonen, som organiserer mange av dem som jobber i barnevernet. Hun mener det er vanskelig å si om tallet på 1804 barn som akuttplasseres er høyt eller lavt.

De siste årene har antallet barn som plasseres med akuttvedtak holdt seg relativt stabilt. Det samme gjelder antallet barn som får en eller annen hjelp fra barnevernet, vel 54 000 barn årlig.

– Akuttplasseringer er unntaket, og de aller fleste barn og familier får hjelp på andre måter.

Kvisvik understreker at barnevernsansatte bare bruker akuttvedtak når man oppfatter situasjonen som til fare for barnet.

Hva tenker de barnevernsansatte om det å hente barn fra foreldrene med tvang?

– Det finnes ingen ansatte i barnevernet som sitter og gjør akuttvedtak fordi de har så fryktelig lyst til det. Men de vurderer der og da at det er den eneste løsninga. Man forsøker systematisk å gjøre alt annet før man kommer i den situasjonen.

Kvisvik presiserer at det er viktig at man gjør akuttplasseringa så skånsom som mulig, at f.eks. politiet ikke bruker uniform hvis de er med.

Men det skjer jo, at politiet er uniformert?

– Ja, i noen situasjoner så velger man det. Og da er det fordi det er eneste utvei for å ivareta barnet på en trygg måte.

Ett halvt år senere: Hver gang saka skal opp i fylkesnemnda håper «Marie» at de skal få medhold, at hun og broren skal få komme hjem.

Ett halvt år bor «Marie» og lillebroren i et fosterhjem. Barnevernet i kommunen forsøker å få fylkesnemnda til å vedta varig omsorgsovertakelse for de to.

Men fylkesnemnda er ikke enig.

– Mamma ringte tidlig en morgen og fortalte at vi hadde vunnet i fylkesnemnda. De brydde seg om hva vi mente. Hun sa vi skulle hjem samme dag.

Hjemme venter familien, kattene og yndlingsmaten.

– Det var fantastisk å komme hjem, prate med folk og være seg sjøl.

Det er mindre enn to måneder til konfirmasjonen. Hun rekker akkurat å få sendt ut invitasjoner og ordne bunad og hele pakken. Dagen med familien blir akkurat så fin som hun hadde tenkt, med familien rundt seg. Alt det vonde skyver hun bort.

– Jeg tenkte ikke på det i det hele tatt, kunne ikke la det ødelegge dagen.

Styrker barnevernet

I regjeringa følger de med på tallene som viser hvor mange barn som blir flytta fra foreldrene med tvang. De registrerte en nedgang fra 2014 til 2015 i antall akuttplasseringer, men de aller siste årene har tallet vært ganske stabilt.

– For oss er det et mål at flest mulig barn skal få hjelp i hjemmet, i familien. Sånn at en slipper å gå til omsorgsovertakelse. Derfor styrker vi nå barnevernet gjennom et historisk kompetanseløft, og det er også blitt 1100 flere stillinger siden 2013, sier statssekretær Tom Erlend Skaug (H) i Barne- og likestillingsdepartementet.

Ifølge Skaug er det strenge vilkår for å fatte et akuttvedtak. Både barnevernloven og FNs barnekonvensjon skal følges.

– Noen ganger er det beste for barnet å bli akuttplassert, selv om akuttplassering er siste utvei. Barnevernet har plikt til å gripe inn når barn trenger umiddelbar hjelp og beskyttelse. Og dessverre er det en del barn som gjør akkurat det.

Framtidsdrømmen: Nå tenker «Marie», som er blitt 15 år, at det aldri skulle ha skjedd.

Det hun har opplevd har gjort noe med henne. På en måte ble hun bråvoksen. Hjemme måtte hun finne tilbake til de gamle venninnene, noe hadde forandra seg. Men tida i barnevernet skal ikke få ødelegge for framtida.

– Jeg er mye mer ansvarlig nå, jeg tenker mer før jeg gjør noe.

Sjøl har «Marie» et mål hun jobber mot. Hun vil bruke sine egne erfaringer når hun en gang skal ut i jobb.

– Jeg vil bli barnevernsadvokat for å hjelpe de familiene som trenger det. For meg er det en god motivasjon for å gjøre det bra på skolen. Jeg håper jeg greier det.

NRK har gitt rådmannen i kommunen som tvangsplasserte søskenparet mulighet til å kommentere saka. Rådmannen har lest gjennom teksten i denne artikkelen. Dette er svaret: «Kommunen har (som vanlig) ikke noen kommentar til enkeltsaker innenfor barnevernet.»

Jenta og hennes mor har lest gjennom saka før publisering.

Tabellen viser akuttvedtak etter barnevernloven § 4–6 (1342 barn i -17), § 4–25 (300), og også etter § 4–9 som gjelder flytteforbud (159) samt § 4–29 som gjelder menneskehandel (3). Tallene som Bufdir publiserer på sine hjemmesider er litt lavere fordi de ikke tar med akuttplasseringer etter de siste to paragrafene.