Kristin Holand

– Jeg har opplevd en enorm støtte. Det gjør at jeg, også på mitt aller mest sårbare, har følt meg ganske sterk, sier Kristin Holand. For to år siden mistet hun lillesøsteren Elinor i selvmord.

Foto: Sigurd Steinum / NRK

– En gigantisk kjærlighetserklæring

Dansen har hjulpet Kristin Holand gjennom de to årene som har gått siden lillesøsteren tok sitt eget liv som 18-åring. Nå vil hun hedre Elinor med en egen forestilling og bidra til mer åpenhet rundt selvmord.

I et fredet, lite hus på Galgeberg i Oslo beveger danseren Kristin Holand seg lydløst over tregolvet, akkompagnert av Tord Gustavsens jazzpiano og Synne Sandens vare sang.

To stålamper er plassert mellom høyttalere og kabler for å erstatte sollyset som gardinene holder ute.

I hovedstaden er det full sommer denne høstdagen. Godt over 20 varmegrader. Glade ungehyl fra barnehagen. En mann soler barisen på graset under vinduene til det grå trehuset. Kanskje nyter han musikken som sniker seg ut fra lokalet der tre mennesker øver konsentrert.

– Vi må bare holde litt mer på det der ubehaget...

De tre kunstnerne diskuterer hvordan de skal presentere materialet de har sydd sammen. Arrangementet er nakent, uten fiksfakseri. Denne konserten de øver til er personlig for dem alle.

For danseren Kristin er det den viktigste noen sinne.

(artikkelen fortsetter under)

Danser for sin døde søster

Kristin Holand (30) har bevisst brukt dansen til å takle følelsene etter søsterens selvmord. Konserten «Quiet exlotion» blir likevel det tøffeste hun har gjort som danser. – Men jeg føler meg først og fremst veldig heldig som har en jobb der jeg kommer så i kontakt med meg selv og kan uttrykke hva jeg føler.

Hedrer søsteren

Da Kristin ble spurt om å være med på en konsert på Verdensdagen for selvmordsforebygging, tenkte hun at det var en fantastisk mulighet til å hedre lillesøsteren, ei jente som var veldig glad i dans og musikk.

– Jeg ville lage den fineste dansen jeg kunne klare, sier Kristin.

Det skulle være imponerende piruetter og høye, flotte hopp, tenkte hun - før prestasjonsangsten tok henne.

Hun innså at det hun ikke skulle gjøre, var å legge et altfor stort press på seg selv. Hun måtte ned på golvet skulle hun hedre søsteren på et ekte vis. For da 18 år gamle Elinor tok sitt eget liv i september 2012, var hun nettopp ei jente som ville mye, kanskje mer enn man kan forvente av noen.

– Skummelt prestasjonspress

Kristin forteller om en ti år yngre søster med sjarm, mange venner og som var nært knyttet til dyr og natur. Hun hadde akkurat begynt siste året på videregående, hadde kjøpt russedress og var tilsynelatende klar for å fortsette inn i voksenlivet.

– Søsteren min hadde veldig høye ambisjoner, var selvkritisk og klarte ikke å se hvor fantastisk hun var, sier Kristin.

Hun mener søsteren var preget av ei tid med mye press på ungdom. Et press som har blitt langt større bare på de årene som har gått siden Kristin selv var tenåring.

– Det er veldig skummelt. Jeg tenker så mye på dette. Tenåringer er i en sårbar periode, og mange har ikke funnet ut hvem de er. De er opptatt av ytre verdier - utseende, hvor mange likes de får på Facebook, gode karakterer. Og de har mange flere valg nå enn før, men jeg tror det oppleves som en enorm belastning.

(artikkelen fortsetter under)

Kristin Holand

– Hvis vi hadde lukket det inne tror jeg at jeg hadde blitt et avstumpa menneske, sier Kristin. Hun og familien valgte åpenhet som strategi da Elinor døde.

Foto: Sigurd Steinum / NRK

Tror på åpenhet

Hver fjerde jente i 15-16-årsalderen har depressive symptomer, fortalte en forskningsrapport oss i forrige uke. En annen rapport sa at hver sjette ungdom på videregående skole har hatt selvmordstanker. Stress på skolen, press på å være vellykket, på å se bra ut, på å gjøre det bra sosialt, får mye av skylda.

Fremdeles er det 500-600 mennesker som hvert år tar sitt eget liv i lille Norge.

– Jeg tror at kunnskap om psykisk helse er veldig viktig. Skolen burde lære bort hvordan ungdom kan takle sine egne følelser. Søsteren min hadde lært ordet «hjelp» både på engelsk og tysk, men ikke hvordan hun skulle takle frykten for å bruke ordet når det trengtes.

Kristin Holand vil ha mer åpenhet rundt selvmord. Det er derfor hun danser på dagen for selvmordsforebygging. Og det er derfor hun forteller om sin lillesøster.

– Det har vært og er en lang prosess med sjokk, sorg og frykt, ikke minst frykt for at det samme skulle skje igjen. Men jeg har også opplevd en støtte så enorm som jeg aldri kunne sett for meg.

For Kristin har jobben som danser betydd enormt mye etter at søsteren døde. Den har gått fra å være underholdning til å bli et kunstnerisk uttrykk for de innerste, viktigste følelsene.

– Jeg føler meg heldig som har en jobb der jeg kommer så i kontakt med meg selv og får formidle det jeg føler. Men det er ikke lett. Ofte vil jeg bare gi opp dansen og heller sette meg foran en dataskjerm.

Smittefrykten

Landets fremste fagperson på området, psykiatriprofessor og suicidolog Lars Mehlum, gir Kristin full støtte når hun ønsker mer åpenhet. Selv om Lene Marlin har fortalt om sine selvmordsforsøk, familien til Robin Williams ikke har lagt skjul på at han tok sitt eget liv og det er mer åpenhet nå enn for bare noen år siden, sier han:

– Selvmord er fortsatt tabu.

– På trikken kan du godt høre noen fortelle om hjertesykdommen sin. Det er ikke et hyggelig tema, men det er ikke tabu. Men har du hørt noen på trikken snakke om at «nå er mannen min innlagt for et nytt selvmordsforsøk»?

Frykten for smitteeffekten, at flere skal tenke på selvmord som en god løsning, har i mange år fått media til å skygge banen. Det som også er et stort samfunnsproblem, har blitt behandlet kun som personlige tragedier.

– Det er bra at dette er i ferd med å endret seg, sier Lars Mehlum.

Han sier at faren for en smitteeffekt når man er åpen om selvmord er reell. Men ikke om åpenheten er realistisk og nøktern.

– Det er viktig ikke å lage et heltebilde av den som har tatt livet sitt, og heller ikke legge skjul på hvor forferdelig det er for de etterlatte.

Hvor åpne etterlatte og berørte skal være etter et selvmord, må være opp til den enkelte, understreker han. I familier som rammes av selvmord er det også bra om det er enighet om den åpenheten de velger.

Lars Mehlum

– Selvmord er fortsatt tabu, sier suicidolog Lars Mehlum

Foto: Raymond Lidal / NRK

Familier blir stigmatisert

– Men hvis du først begynner å snakke om temaet selvmord, oppdager du at nesten alle kjenner noen som har forsøkt eller som har tatt livet sitt, om ikke i aller nærmeste omkrets, sier Mehlum.

Likevel er det fortsatt familier som ikke i det hele tatt snakker om hva som har skjedd. Mehlum sier det handler om det generelle ubehaget ved å snakke om noe så fælt. Så er det et ansvarstraume; var det noe vi skulle ha gjort - eller ikke gjort?

Og det handler om én ting til:

– Det kan oppleves som stigmatiserende å tilhøre en familie hvor noen har tatt livet sitt. Studier viser at folk tenker annerledes om foreldre som mister tenåringer ved selvmord enn om det skjer ved en ulykke. Ingen røyk uten ild, kan de tenke.

– Tenk over om ikke du også tenker litt sånn.

Han ber deg og meg være forsiktige med å trekke konklusjoner av den typen.

– For selvmord skjer i de beste familier.

– Alle klisjeer er sanne

Som et ekko av forskeren, sier Kristin Holand:

– Det med selvmord har vært knyttet til skam og noe man vil gjemme bort. Men det kan skje den beste familie.

Hennes familie har alltid vært nære, mor, far og fire unger i et aldersspenn på ti år på Engeløya i Steigen. De ante ikke at tragedien lurte i et mørke inne i yngstejenta.

Kristin og familien har sammen bestemt at de ikke vil ha et fotografi av Elinor i denne reportasjen. Hun hadde kanskje ikke likt selv å bli presentert som bildet av et selvmordsoffer. Men vi får se på mobilen til Kristin ett av de siste bildene hun fikk av søsteren, av ei ung, søt jente ute i finværet. Ei jente som bare ser glad ut.

Det er to år siden Kristin var på jobb i Hallingdal og fikk telefon fra moren i Steigen med en beskjed hun aldri hadde trodd hun skulle få. En beskjed som har blitt gjentatt om igjen og om igjen i storesøsterens minne. Kristin sier hun fikk sjokk - og samtidig en innsikt som hun har hatt med seg siden:

– Med én gang jeg la på telefonen, skjønte jeg hva livet dreier seg om. Det sto plutselig helt klart for meg hva som var viktig og ikke viktig.

– Det som hendte har lært meg at alle klisjeer er sanne. Hjemme i Steigen har vi et broderi hvor det står «Det beste vi har er hverandre». Jeg har alltid sett på den som en fjollete pyntegjenstand. Nå har den fått en helt ny verdi, sier Kristin.

Kristin Holand

– Det ligger et skummelt press på de unge. Jeg jobber med mange i den aldersgruppen og jeg tror at vi som er eldre ikke alltid tar problemene deres på alvor.

Foto: Sigurd Steinum / NRK

Valgte åpenhet

Gjennom sjokket og sorgen tok familien Holand det eneste valget som var naturlig for dem: Åpenhet. På dagen for begravelsen sørget de for å samle vennene hennes rundt seg i huset i Steigen. Alle skulle bli inkludert. Ingen skulle ønske å gå samme vei som Elinor.

I begravelsen spilte Magnus Eliassen «Til dem du e glad i», en låt som går rett inn til beinet av hva dette handler om.

Æ har hatt
følelsen av at
nåkka har vært galt
i det siste
får ikke sov
har vondt i magen
e det nu det skjer?
e det nu æ skal mist dæ?

Nei, det går ikke
æ rakk ikke
å si det i tide
nei, det går ikke
æ rakk ikke

Si det til dem du e glad i
si det mens du ennu har de
si det til dem du e glad i
si det mens du ennu har de

– Det betydde utrolig mye for meg at han spilte den. Og jeg merket at det gjorde noe med ungdommene som var der. Gjennom den låta fikk de oppskriften på å takle sorgen.

Kristin ble positivt overrasket over hvordan ungdommene åpnet seg og tok vare på hverandre.

– De sto fram som forbilder i sorgprosessen.

Den gode åpenheten

– Jeg tror på den gode åpenheten, den som gjør det mulig å snakke om et vanskelig tema som selvmord, sier Odd Eidner.

Han er prest i Bodø, fylkesleder for Leve, Landsforeningen for etterlatte etter selvmord, og han kjenner familien Holand. Det var han som spurte Kristin om hun kunne danse på Verdensdagen 10. september.

Presten er imponert over hvordan familien på Engeløya møtte omverdenen da de mistet sin yngste.

– Det er en dårlig strategi å håndtere selvmord ved å forbigå det i taushet og prøve å glemme, slik man gjerne gjorde før. Det er også lettere for naboer og andre å ta kontakt når de får et signal om at det er greit å snakke om det.

(artikkelen fortsetter under)

Prest Odd Eidner

– Jeg tror på den gode åpenheten, sier prest Odd Eidner.

Foto: Lars-Bjørn Martinsen / NRK

Åpenheten må dessuten starte idet man mistenker at en i ens nærhet sliter med tunge tanker. For de fleste ingen enkel øvelse. Ofte er det lett å skygge unna.

– Min erfaring er at et går an å spørre direkte om vedkommende tenker på å ta sitt eget liv, sier Odd Eidner.

– Mange er redde for at de dermed setter personen på ideen om å ta livet av seg, men åpenhet er ikke farlig. Noen vil til og med bli lettet over at de får spørsmålet. Det blir lettere å sette ord på det man strever med.

«Har du tenkt å ta livet av deg»?

Selvmordsforsker Lars Mehlum fyller på. Han sammenligner med hvordan vi som medmennesker har blitt opplært til ikke å stå og se på om noen faller om med hjerteatakk. Selv om førstehjelpen vi har å tilby kan skade den syke, ønsker samfunnet at vi skal gjøre så godt vi kan. Førstehjelp er bedre enn ingen hjelp når det står om liv.

– Samme holdning må vi få overfor mental førstehjelp, også. Ikke bare la bekymringen være der. Gjør noe.

Men hva gjør man, når frykten for å tråkke over alle personlige grenser råder?

En god innledning er å spørre; «det ser ut som du ikke har det bra - hva skjer»?

– Hvis svaret du får tyder på at den andre er nedfor, så spør; «hvor nedfor er du - er alt svart»? Og har du en dårlig magefølelse, så ikke gå rundt grøten! Still spørsmålet; «har du tenkt å ta livet av deg»?.

De aller fleste vil gripe sjansen til å svare ærlig, mener Mehlum. At noen få vil benekte fakta, bør ikke hindre oss i å spørre.

Mehlum iler også til med en myteknuser:

– Det stemmer ikke at folk som sier at de tenker å ta livet av seg, ikke kommer til å gjøre det. Eller at de som tenker på å ta livet av seg, vil gjøre det uansett hva vi gjør for å hindre det.

Et innvendig kaos

I det trange øvingslokalet på Galgeberg har Kristin og musikerne bevilget seg en liten pause. Hun setter seg på golvet med kaffekoppen. Sola skinner inn gjennom ei gløtte i gardina.

Onsdag reiser hun sammen med Tord Gustavsen og Synne Sanden til Bodø med konserten «Quiet exlotion».

Kristin kaller den en gigantisk kjærlighetserklæring til alle man er glad i. Tittelen henspeiler på hva som kan foregå inni et menneske, selv om det er rolig og fattet på utsiden.

– Hvordan blir det å stå foran folk i Bodø domkirke med en så personlig historie?

– Det er helt klart det tøffeste jeg noen gang har gjort. Det er skummelt. Jeg har stått foran ganske mange mennekesker tidligere, men dette er verre. Men så blir det også desto finere.

– Hva tror du Elinor ville ha sagt hvis hun kunne vært der?

– Jeg tror hun ville vært stolt, sier storesøster. Før hun legger til med et smil:

– Det ville hun sikkert vært uansett hvordan det blir.

Kristin Holand, Tord Gustavsen og Synne Sanden

Tord Gustavsen og Synne Sanden har laget musikken til forestillingen som de framfører i Bodø domkirke, sammen med danseren Kristin Holand. – Det blir en intim, naken og ærlig konsert, sier Kristin.

Foto: Sigurd Steinum / NRK
Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+ Del på epost