Sunniva mener Dag Helge Rønning var verdens beste pappa

Pappas krig

Sunnivas pappa dro til barndomshjemmet for å bli frisk, men endte opp med å drepe to politimenn.

11 år gamle Sunniva har med seg akebrett på skolen.

Det er onsdag 11. mars 1998, og utedag for elevene på Spildra skole i Nordland. En onsdag jenta aldri skal glemme.

Mens hun aker og leker i snøen, ser hun plutselig mamma Anne. Moren gir en klem til læreren før hun går mot Sunniva.

– Noe er galt, tenker den 11 år gamle jenta.

I bilen på vei hjem forteller mamma hva som har skjedd. Pappa er arrestert.

I løpet av natten har han skutt og drept to politimenn.

– Jeg var ei pappajente da jeg vokste opp, men jeg mistet pappa den dagen, sier Sunniva i dag.

Mellomtittel: Barken på treet

Og Sunniva betyr svært mye for pappa Dag Helge Rønning.

– Hadde han kunnet amme henne selv, ville han ha gjort det, forteller Sunnivas mor Anne.

Hun møter Dag på fest som 16–17 åring. Han er 12 år eldre, har LP-spiller og god musikksmak.

Forholdet overlever både skeptiske foreldre og utvekslingsopphold til USA. Dag leser mye, han er sosial og nærmest filosofisk, husker Anne.

Og når de får Sunniva etter fem år sammen, blir han trollbundet.

Dag Helge Rønning med sin datter på fanget.

– Han kunne bare sitte og se på henne. Han var helt oppslukt, forteller Anne.

Og for Sunniva er Dag verdens beste pappa. Selv om han flytter fra Sunniva og Anne når dattera er fem år, besøker hun pappa så ofte hun kan.

Å besøke pappa blir et slags fristed. Pulsen senker seg. De svømmer, de er på tur, de ser filmer, de svømmer mer.

– Jeg har bare sett han sint én gang, forteller Sunniva.

Da hadde hun revet all barken av ei bjørk. Dag ble sint fordi han mente treet fikk vondt. Så han surret et tau rundt stammen i håp om at barken skulle feste seg igjen.

Sunniva foran huset på Austbø

Av og til tar pappa med seg Sunniva til Austbø og huset der han vokste opp.

Austbø ligger på Helgelandskysten, sør i Nordland.

Det som skal bli åstedet for et av de mest brutale politidrapene i norsk historie.

mellomtittel: River ut en vedovn

Sunniva er rundt 10 år i 1997, året hun forstår at pappa ikke har det helt bra. Han er nedfor når hun kommer på besøk. Han klarer ikke rulle røyken sin.

Men Sunniva er bare et barn og kjenner ikke hele bildet.

For pappa har det ikke enkelt. Som barn ble han adoptert. Forholdet hans til adoptivmora var kaldt, han fortalte at han ikke hadde voksenpersoner han kunne stole på i barndommen. Ifølge journalen hans preger det Dag i voksen alder.

I tillegg har han en krevende jobb, som sliter han ut både fysisk og mentalt.

De voksne rundt Dag ser at han sliter med mye mer enn rullingsen.

Samboeren hans, Mona Søraa, merker at sinnet hans blir stadig mørkere. Medisinene han får hjelper litt mot selvmordstankene, men i april blir han tvangsinnlagt etter å ha prøvd å ta sitt eget liv i dusjen.

Legene prøver flere medisiner på Dag. Det går bra i perioder, før det kan bli mørkt igjen.

Det topper seg i desember. Bare ti dager etter å ha tatt en overdose medisiner, slår han seg vrang igjen.

Samboeren gir Dag en beroligende medisin: Vival. Men i stedet for å roe seg ned, blir han bare sintere.

Mona tilkaller en psykiatrisk sykepleier, som igjen tilkaller politiet, og når fire uniformerte betjenter står på døra, koker det over for Dag.

Han river vedovnen av veggen og kaster den etter politiet.

– Han ble helt ugjenkjennelig da politiet kom. Han var langt fra seg selv. Når han ble urolig greide han ikke slappe av. Han skreik og greide ikke sitte i ro. Han var som ei løve i bur, forteller Mona.

Og Dag blir bare mer og mer frustrert.

Dag Helge Rønning.

mellomtittel: Hjem for å klarne hodet

Det er mars i 1998. Ting går litt bedre for Dag, men han føler samtidig at behandlingen han får ved Nordland psykiatriske sykehus (NPS) ikke hjelper han nok.

Han mener at medisinene han får ikke er bra for han, og vil egentlig avslutte behandlingen.

Så han søker om ei uke permisjon for å dra til barndomshjemmet på Austbø. Håpet er at det kan vekke positive minner og klarne hodet litt.

NPS gir Dag permisjon – med alkoholforbud. Men de gir han også 18 Vival-tabletter som han kan bruke «ved behov», og antidepressiver til en ukes forbruk.

Medisiner Dag Helge Rønning har hatt varierte opplevelser med de siste månedene.

I dag sier datter Sunniva at hun har brukt mye tid på å være sint.

– Men jeg vet ikke hvem jeg skal være sint på. Om jeg skal være sint på behandlingen og medisinene han fikk, eller pappas valg om å dra til Austbø, sier hun.

– Alt som kunne gå galt, gikk galt.

Huset til Dag Helge Rønning

Huset til Dag Helge Rønning på Austbø.

Foto: Politiet

mellomtittel: Vil starte en krig

Dramatikken utvikler seg fort i løpet av noen timer tirsdag 10. mars.

Tidlig på ettermiddagen ringer Dag til Nordland psykiatriske sykehus (NPS) i Bodø og spør hvorfor de har sendt spioner etter han til Austbø.

Ikke lenge etterpå oppsøker han nabo Trond Sørøy for å låne ei rifle.

– Til kråkejakt, sier Dag.

Deretter går han hjem og tar opp telefonen på nytt.

Igjen ringer han NPS. Denne gangen for å fortelle at han har fått tak i våpen, og truer med å skyte de ansatte ved sykehuset.

Han ringer samboer Mona for å si at «han ikke vil gi seg uten kamp og at ingen skal komme gjennom porten», som det står i dommen.

Noen timer senere, natt til onsdag 11. mars, ringer Dag til politiet.

Han sier at han er misfornøyd med behandlingen han har fått ved NPS, at han har skiftet medisin fem ganger, at han har skaffet seg skyts, forskanset seg og viI starte krig.

Men politiet har allerede fått melding om hva som er i ferd med å skje på Austbø, og på samme tid er en politistyrke på ni mann på vei øya.

En av dem er tobarnsfar Svend Morten Reinertsen. Han er den eneste ved det lokale lensmannskontoret som har tillatelse til å rykke ut med våpen.

Mellomtittel: Alt annet enn kråkejakt

Månen skinner på en klar himmel over Austbø denne natta. Det har snødd en del i forkant og det blåser, så innimellom virvler vinden opp den løse snøen.

Svend Morten Reinertsen har akkurat sørget for at en skarpskytter har kommet seg på plass i huset til Trond Sørøy, naboen som lånte bort rifla si.

Nå er politimannen og naboen på vei tilbake over jordet, til der politiet har satt opp hovedkvarter. De vaser i den dype snøen for å holde seg i skjul fra huset til Dag.

Trond Sørøy skal akkurat til å si noe, men stopper plutselig opp.

Han peker bort på veien og visker.

– Der er han.

Omtrent hundre meter unna kommer Dag Helge Rønning gående. Han har en svart og blå kjeledress på seg. Den kraftige rifla holder han ved hofta. Løpet på geværet peker fremover.

– Dette var en mann som var på jakt. Og det var ikke etter kråker, sier lensmannsbetjent Reinertsen.

Austbø-drapet

Fra Austbø ser man rett i fjellkjeden De syv søstre – som var snødekt denne marsdagen.

Foto: Lars-Petter Kalkenberg / NRK

mellomtittel: Ingen som svarer

Selv om Svend Morten Reinertsen er utstyrt med både vanlig pistol og maskinpistol, vet han at rifla Dag har er mye kraftigere.

De to mennene på jordet kaster seg ned i snøen.

Har Dag sett dem? Jordet er hvitt av snø, de er begge kledd i mørke klær.

Lensmannsbetjenten tenker på kona og de to sønnene deres. Og han lurer på om han vil kjenne kula som treffer han i panna.

Men Dag går fordi mennene på jordet.

Nå nærmer han seg husene der lensmannsbetjent Trond Kirkeby og lensmann Sigurd Wang jobber med å evakuere folk i de nærliggende husene.

Når mannen med geværet er langt nok unna, prøver Reinertsen på jordet å kontakte sine kolleger over sambandet.

Men de svarer ikke. Og Dag kommer nærmere med bestemte skritt.

Oppe ved et hvitt hus skimter mannen med rifla konturene av to personer. I sine forklaring sier han at han er sikker på at dette er politifolk.

Så han sniker seg langs brøytekanten til han er rundt 20 meter unna.

dag finner politimennene

Så gjør én av dem en bevegelse.

I retten forklarer Dag Helge Rønning at han tror mannen foran han trekker våpen. Dag setter geværet i hoftehøyde og fyrer av.

Skuddet sender lensmann Wang rett i bakken. Den andre personen, lensmannsbetjent Kirkeby, legger på sprang rundt hushjørnet.

Dag følger hakk i hæl og lader rifla på nytt.

Men når han runder hushjørnet, kommer betjenten plutselig rett mot han. Dag skyter på nytt. Skuddet går gjennom den høyre hånden til Kirkeby og treffer han i hodet.

I mellomtiden ligger betjent Reinertsen og kjentmann Sørøy i snøen på jordet og hører smellene.

– Etter det var det helt, helt stille, sier Svend Morten Reinertsen.

Huset Sigurd Wang og Trond Kirkeby ble skutt utenfor

Sigurd Wang og Trond Kirkeby ble skutt utenfor dette huset.

Foto: Politiet

Mellomtittel: med ryggen mot veggen

Igjen og igjen prøver politibetjent Reinertsen å få kontakt med de to kollegene sine over radioen, men det forblir tyst.

Etter hvert kommer mennene på jordet seg opp av snøen og tar seg videre til en garasje, i håp om at de to andre skal komme dit.

Men i stedet er det Dag Helge Rønning som dukker opp på veien.

Reinertsen ber kjentmann Sørøy legge seg ned i snøen. Selv stiller betjenten seg opp med ryggen mot garasjeveggen og tjenestevåpenet sitt i hånden.

Han snur hodet fra høyre til venstre og tilbake igjen, forberedt på at mannen med gevær runder et av hjørnene når som helst.

– Det blir han eller meg, tenker politimannen.

Men Dag Helge Rønning dukker ikke opp der. I stedet fortsetter han ned mot hovedveien.

Betjent Reinertsen får fortsatt ikke kontakt med de to andre på sambandet. Spørsmålene raser i hodet hans.

Hvorfor hører han ingenting fra de to kollegene sine?

Hvem var det som skøyt?

Svend Morten Reinertsen ser i kamera

Svend Morten Reinertsen husker natta på Austbø som om det var i går.

Foto: Lars-Petter Kalkenberg / NRK

Mellomtittel: Et siste skudd i nakken

– Da jeg hørte et tredje skudd fikk jeg svar på de fleste spørsmålene mine, sier betjenten.

Dag Helge Rønning snur nemlig når han kommer til hovedveien. Da ser han at den ene mannen han skøyt tidligere fortsatt er i live.

Med skuddskader i overkroppen kryper lensmann Wang mot sin døde kollega.

Dag Helge Rønning snur og går tilbake. Fra kloss hold fyrer han av et siste skudd i nakken til lensmann Wang.

Tilbake i huset sitt holder Dag øye med veien, jordene, skogen og sjøen utenfor. Fortsatt klar til kamp.

Etter hvert som timene går forsvinner aggresjonen ut av kroppen hans.

Klokken 04.39 ringer Dag politiet og forteller hva han har gjort, før han legger seg til å sove.

Utsikten fra stua til Dag Helge Rønning

På denne skammelen hadde Dag Helge full oversikt. Her satt han i flere timer med geværet i vinduskarmen. Pila peker på åstedet der drapene fant sted.

Stua til Dag Helge Rønning

Stua til Dag Helge slik politiet fant den formiddagen etter.

Mellomtittel: Nyhetene på radio

Radioen som står på i det gule huset på Austbø forteller om politiaksjonen på øya når Dag Helge Rønning våkner denne morgenen.

Politiet er fortsatt der ute, og for dem er situasjonen kaotisk. De vet ikke hvor Dag befinner seg.

Det har gått opp for han hva han har gjort. I avhør forklarer han at han egentlig ikke forstår hvorfor. På et tidspunkt har han geværet rettet mot haka si, men han trekker aldri av.

Tidlig på formiddagen den 11. mars ringer Dag Helge Rønning politiet og overgir seg.

– I tiden etter hendelsen på Austbø viste folk meg veldig mye omsorg. Jeg fikk masse støtte. Samtidig stengte jeg meg inne på et vis, forteller dattera Sunniva.

– Det var folk som sa at de forsto hvordan jeg hadde det. Men jeg kjente at det var umulig for andre å sette seg inn i det.

Dag Helge Rønning blir pågrepet

Dag Helge Rønning pågripes onsdag 11. mars 1998.

Foto: Morten Uglum / NTB/Aftenposten
Mellomtittel: Medisiner og alkohol

Faren hennes ble dømt til lovens strengeste straff for drapene på Austbø: 21 år i fengsel.

– Første gang jeg så han igjen etter hendelsen var da han satt i fengsel i Trondheim. Det var første gang jeg kjente på sorgen. Verdens snilleste pappa satt der. Han så skikkelig sliten ut, forteller Sunniva.

Det er flere ting som har plaget henne de siste årene. Under rettssaken ble medisineringen et viktig tema.

En av flere sakkyndige mente at medisinene Dag Helge Rønning ble satt på kan ha ført til personlighetsendringer, som aggresjon og manglende impulskontroll.

Psykologen var også kritisk til bruken av et av medikamentene Rønning fikk med seg fra sykehuset da han fikk permisjon for å reise til Austbø.

Men psykologens konklusjoner ble avvist av formann i Den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gruppe.

To andre overleger vurderte også Dag Helge Rønning i forbindelse med straffesaken.

De konkluderte med at han ikke var det som på den tiden ble beskrevet som sinnssyk i gjerningsøyeblikket.

Overlegene understreket at et betydelig inntak av medisiner kan ha påvirket psyken til Dag. Særlig i kombinasjon med alkohol.

Utdrag fra dommen mot Dag Helge Rønning

Retten understreket blant annet at Dag Helge Rønning hadde fått alkoholforbud da han fikk permisjon. De skrev også at han var klar over hvordan han kunne reagere dersom han blandet alkohol og medisinen Vival. Noe han gjorde i timene før drapene.

Retten konkluderte videre med at Dag Helge Rønning handlet mot anbefalingene han fikk da han blandet medisiner og alkohol.

Dermed var hans tilstand den skjebnesvangre natten selvforskyldt.

Men Sunniva stusser likevel over hvorfor pappaen hennes endte opp med å skyte to personer.

Austbø-drapet

Hele øya var full av bevæpnet politifolk morgenen etter.

Foto: Lars-Petter Kalkenberg / NRK

Mellomtittel: en stille forståelse

I journalen til Dag Helge Rønning beskrives han som en mann som møtte på en del utfordringer.

Ett av de store spørsmålene dattera Sunniva sitter igjen med, er hvilken effekt medisinene hadde på pappa.

– Han var suicidal da han gikk på dem. Da han sluttet med medisinene hadde han ikke slike tanker og han var heller ikke aggressiv, sier hun.

– Det var så urettferdig. Jeg vet at han ikke gjort det dersom han var klar og frisk.

Selv om Dag slapp ut av fengsel, snakket de aldri skikkelig om hendelsen den marsnatta i 1998.

Sunniva forteller om en far det var vanskelig å møte. Det ble for vondt.

– De gangene vi møttes var det akkurat som at alt ble røsket opp igjen. Det var smertefullt å være sammen med han, fordi det var så mye sorg. Det var kanskje mer fredfylt å ikke å ha så mye kontakt.

I januar i fjor ble Dag Helge Rønning funnet død i sin egen bolig utenfor Oslo. Der levde han sine siste år.

Sunniva har aldri hatt et behov for å snakke for mye med faren sin om det som skjedde.

– Det var aldri noen begrensninger for hva vi kunne snakke om. Men pappa og jeg hadde et sånn forhold der vi kunne forstå hverandre uten å måtte snakke, sier hun.

Selv om folk visste hva han hadde gjort, har Sunniva aldri hørt andre snakke stygt om faren sin.

Hun ble heller overveldet over alt det fine folk hadde å si i begravelsen.

– De snakket om at han var så omsorgsfull og tok vare på andre, sier hun.

Dag sleit også med å forklare hva han hadde gjort. Det kommer blant annet frem i et intervju han gjorde med TV 2 og reporter Tone Lein noen år etter drapene.

Et intervju som aldri har blitt publisert. Før nå.

Mellomtittel: Vanskelig å forklare

I intervjuet forteller Dag Helge Rønning videre at var skeptisk til behandlingen han fikk på NPS. Han mener medisinene var ikke bra for han. Noe han sier han diskuterte med behandlerne sine.

I løpet av uka på Austbø hadde han bestemt seg for å stoppe behandlingen.

Men han ønsker ikke å gå nærmere inn på detaljene fra den dramatiske natta.

Da intervjuet ble gjort, vurderte han nemlig å få tatt opp igjen saken for domstolen. Håpet var at behandlingen han fikk ved NPS kunne forklare hvorfor han gjorde det han gjorde.

Senere ombestemte han seg.

I etterkant sendte han et brev til familien sin. Der stod det at han ikke hadde tiltro til rettsvesenet.

– Han gjorde det også av hensyn til meg, sin egen familie og de pårørende. Han ønsket ikke å plage oss noe mer med saken, sier Sunniva.

I dag, 25 år etter drapene, håper hun pappas historie kan føre til endringer i psykiatrien.

– Vi trenger mer åpenhet rundt hvilke bivirkninger forskjellige medisiner kan få. Vi må innse at vi ikke bare kan stappe i folk medisiner og tror at ting skal gå over, sier hun.

Legene som hadde ansvar for Dag Helge Rønning i årene han var under behandling ønsker ikke å uttale seg i forbindelse med denne saken.

Nordlandssykehuset skriver følgende NRK i en e-post:

«Dette er en sak som ligger langt tilbake i tid. De som var involvert i behandlingen, arbeider ikke lenger i sykehuset. Vi kan derfor ikke gi noen kommentarer.»

Sunniva og Anne ved bordet

Datter Sunniva og mor Anne leser brev fra pappa Dag. Sunniva ønsker ikke å stille med fult navn og bilde, av hensyn til sine egne barn.

Foto: Lars-Petter Kalkenberg / NRK

Reportasjen er basert på intervju med involverte parter, rettsdokumenter, intervjuet gjort av Tone Lein for TV 2, artikler i norske medier, Politiforum og Nordisk Kriminalkrønike 2000.