Noen forhold varer livet ut

De hadde hørt rykter, men ikke klart å tro det.

Misværosten fra ysteriet innerst i Skjerstadfjorden i Nordland var berømt og hadde fram til denne oktoberdagen i 1975 vært et helt vanlig syn på nordmenns frokostbord.

Nå samlet bygda seg for å se produksjonsutstyret bli båret ut. Ostepakker for nær 30.000 kroner ble makulert og embalasjelapper med «Misvær ysteri» kastet.

De følte seg så lurt. De som hadde trodd oppkjøpet skulle bety samarbeid og bedre melkepris. Nå sto de og så på mens pakkemaskinen ble skrudd løs og kjørt bort til nabomeieriet.

Ingenting hadde hjulpet. Ikke rettsaken, ikke riksavisenes dekning eller landbruksministeren anmodning om å stanse nedleggelsen.

Snart var alt borte.

Eller, ikke alt.

Ikke det viktigste.

Ikke oppskriften.

Faktisk ble oppskriften så godt gjemt, at folk i bygda den dag i dag, over førti år senere, er i tvil om den fortsatt eksisterer.

Noen tror den endte i grava sammen med de betrodde ysteriansatte, andre mener å ha hørt at hemmeligheten til slutt ble røpet.

Men i så fall, til hvem?

Navnet forsvant ut av bygda

«Komda-komda-komda! Jah, komda!» Knut Inge Johansen trår over den snøkledte marka med et titalls unge geiter sprettende etter. Han setter seg på huk og stryker en av dem over hodet, småsnakker til den, forteller om hvor snille dyr geiter er. «Ja, det er du, ja det er du, he he he».

Både han og kona er oppvokst på geitegårder i området og var vant med å melke geiter før skoletid. De husker godt stoltheten fra da ysteriet var i drift og hvor mange geitebønder som måtte gi opp etter nedleggelsen.

I dag driver han og kona med småskalaproduksjon av geiter fra gården som ligger tvers over veien for den gamle ysteribygningen i Misvær.

Her kan de se opp mot fellessætra der bygdas geiter går fritt i den frodige fjellsiden i sommerhalvåret.

– Forholdene for geitproduksjon er blant landets beste. Beiteområdene er næringsrike og gir melka en helt spesiell smak og kvalitet, mener han.

På gården tar de hånd om alle råvarene selv og lager egenrøkt spekepølse, pinnekjøtt og geitost.

Kona Kathrin får mye skryt for ostene hun lager, men kjenner ikke til oppskriften til den opprinnelige Misværosten, osten som en gang gjorde bygda kjent.

– Nei, den var det bare noen få som kjente til og jeg vet ikke om den noen gang ble gitt videre.

Hun var bare jentunge den gang ysteriet ble lagt ned, og det er derfor salatost med greske røtter hun har spesialisert seg på.

– Om vi så hadde hatt oppskriften, hadde vi ikke hatt lov til å kalle den Misværosten. Rettighetene til navnet forsvant med ysteriet. Så da må vi lage vår egen vri på det, smiler hun.

Ny versjon av Misværosten

Like bortenfor gården ligger Misværs eneste matbutikk. Her samles innbyggerne for å handle, skrape flaxlodd og drikke kaffe.

– Om vi har Misværost her? Joda, skal vi se, sier Sissel Minde og går bort mot ostehylla. – Her har vi den, sier hun og viser fram en blomsterdekorert ostepakke fra TINE med navnet Misværost i løkkeskrift.

«Med røtter i Nordland», står det på pakken.

Det var nemlig TINE som til slutt endte opp med merkenavnet Misværost. Det skjedde etter at det Bodø-eide meieriet Bodin Meieri, som kjøpte ysteriet i 1972 og la det ned i 1975, ble en del av meierikonsernet knappe ti år senere. Etter et langt opphold kom også Misværosten på markedet igjen.

Men kan det virkelig være at oppskriften endte opp hos TINE? Ikke hvis du spør bygdefolket.

Selv om navnet er det samme, mener tilhengerne at smaken ikke kan sammenlignes. Oppskriften ble jo gjemt og aldri røpet for de nye eierne, hevdes det.

– Jeg har hørt at det er noen som skal ha oppskriften, men jeg vet ikke hvem det kan være. Det er ikke sikkert de ville innrømmet det om de så hadde hatt den, sier hun og legger ostepakken tilbake i hylla.

– Selger dere mye av den?

– Nja, det er ikke så mange her i bygda som kjøper den, det er noen, men vi selger mest til turister.

TINE Meieri sier de ikke har noen grunn til å tro at det ikke er den opprinnelige oppskriften de bruker. Les hele svaret fra TINE nederst i saken.

Ikke spist brunost siden 70-tallet

En av dem som går rett forbi butikkhylla med dagens variant av Misværost, er Rune Henrik Paulsen, som drifter de gamle lokalene til ysteriet og har gjort det om til et kulturhus.

Han har faktisk ikke spist brunost i det hele tatt siden 1975.

– Nei, det gidder jeg ikke. Ikke når det gikk som det gikk. Det smaker jo ikke det samme uansett, sier han og peker innover i det som en gang var ysteriets produksjonslokale.

– Der borte, bak søylen der, der sto ostegryta. Noen ganger fikk vi ungene komme inn og smake på blandingen. Det var som karamell! Helt nydelig! Den fikk vi i servert i et stykke sølvpapir, sier han og tegner en liten, usynlig kvadrat med pekefingrene i lufta.

– Er det rart jeg slutta å spise brunost når det var dét jeg hadde å sammenligne med?

Nå er det bar og konsertlokale der geitmelka ble samla inn fra klinkende melkespann og rørt til lys brunost. I kjelleren, like ved kjølerommet der osten ble lagret, sitter bygdas ungdommer og lager youtubevideoer. Kanskje blir det også et mikrobryggeri etterhvert.

– Folk var forbanna vet du, det var derfor de gjemte oppskrifta. Men det er synd at de gjemte den såpass godt. Jeg kan fortsatt drømme om den smaken, sier han og ler.

Faren hans, Rudolf Paulsen, nikker.

– Jeg kan fortsatt kjenne smaken på tunga. Dagens Misværost er sikkert god den, men den kommer ikke opp mot den orginale Misværosten. Ikke snakk om.

Han jobbet i sin tid som kontrollør på ysteriet, men fikk aldri innsyn i oppskriften, det var det bare noen få som hadde.

– Det var en fantastisk fin tid. Det var virkelig et samlingspunkt for hele bygda. Da det ble nedlagt...nei, det var vondt. Det fortsatt sårt, sier han og rister på hodet.

De forteller at det etter nedleggelsen oppsto en følelse av mistenksomhet overfor storsamfunnet. Folk ville ikke la seg lure igjen.

– Det var liksom måten det ble gjort på! Jeg husker at noe av det siste bestyreren sa til meg før nedleggelsen, var at han ikke kunne fatte og begripe hvorfor de skulle legges ned. De gikk jo med overskudd? Nei, det er ikke til å fatte.

Både han og sønnen tror at de som kjente til hemmeligheten bak den berømte osten, tok den med seg i grava.

– Det er nok sånn det er ja. Dessverre. Mer kaffe?

Over 40 år gammel Misværost i fryseren

Om det virkelig er sånn at ingen har kunnet kjenne smaken av den originale Misværosten på over 40 år, og kanskje heller aldri vil det, så har bygdefolket hegnet om de minnene de har.

På et lite, gulmalt kjøkken hos Vigdis Oppegård, står en over 40 år gammel, steinhard, original Misværost pent plassert på duken. Den har hun hatt liggende i fryseren siden 1975 og tatt hånd om som det skulle vært en klump med gull. Den skal da også gå i arv, kan hun fortelle.

Hun er født og oppvokst i huset, og husker godt både ysteriet og nedleggelsen.

Hun jobbet i Bodø på den tida og hadde i forkant av nedleggelsen blitt kontaktet av det norske forsvaret som spurte om hun kunne skaffe et stort parti av den berømmelige Misværosten før den gikk ut av produksjon.

På den måten endte hun opp med et eget eksemplar til seg selv. Og hun er ikke den eneste med en gammel Misværost i fryseren.

Det ligger flere eldgamle Misværoster i mørke frysere rundt omkring i landet og minner om en smak som kanskje er tapt for alltid.

Få kjente til hemmeligheten bak bygdas suksess

Starten på historien som endte med nedleggelse og jakten på en myteomspunnet oppskrift, begynte for over 100 år siden med budeia Leikny Lorentsen fra Kvaløya utenfor Tromsø.

Hun ble født i 1902 og mistet tidlig moren sin. Faren kjøpte da en seter, som hun og lillesøsteren etterhvert fikk ansvar for å drifte på sommerhalvåret. Der viste en tante dem hvordan de skulle kjerne smør og koke ost.

Leikny bestemte seg for å bli meierske og etter å ha tatt utdannelse i Trondheim, endte hun opp i Målselv i Troms, der hun ved Trangen ysteri fikk opplæring i å lage brunost fra to østlandskvinner med tradisjoner fra Gudbrandsdalen.

Etter noen år gikk ferden videre til Misvær, den lille bygda innerst i Skjerstadfjorden i Nordland. Der hadde de i 1925 startet opp et ysteri for produksjon av geitmelk, men den spede starten på osteproduksjonen var ikke spesielt heldig, og de første gaudaostene var så harde at ungene fikk dem i julegave for å trille dem nedover bakkene i dalen.

Leikny ble tilsatt i ysteriet, giftet seg og tok etternavnet Fløttkjær. Hun fikk fort ansvaret for produksjonen og er den som har fått betegnelsen «Misværostens mor».

Bare hun og noen få andre ved det lille ysteriet kjente til oppskriften på den lyse brunosten, som ble laget på grunnlag av kunnskap fra både Misvær, Målselv og Gudbrandsdalen.

I tiårene som fulgte ble Misværosten svært populær og fra nordlandsbygda sendte de kilospakker med fersk geitost til både inn og utland. Osten hadde kunder i USA, på slottet og FN-bygningen i New York.

Misvær ble satt på kartet og bygdefolket kjente på en spesiell stolthet da de på bytur til Trondheim kunne se det bli avertert for Misværosten i byens viktigste delikatessebutikk.

Men uten at de visste det, var eventyret i ferd med å ta slutt.

Høyere melkepris

På slutten av 60-tallet var Bodø i sterk vekst. Den nedbombda nordlandsbyen hadde begynt å komme seg etter krigen og innbyggertallet vokste raskt. Det førte til melkemangel og Bodø-meieriet Bodin Meieri knyttet til seg flere meierier i distriktet for å kunne forsyne melketørste innbyggere i den voksende byen.

Som følge av et statlig tilskudd som var nesten fire ganger så høyt som ved Misvær Ysteri, kunne Bodin Meieri lokke bøndene med en høyere melkepris enn det ysteriet i Misvær var i stand til.

Bøndene, som naturlig nok ønsket en best mulig pris for melka, begynte å diskutere et samarbeid med Bodin Meieri.

I 1971 innledet derfor styret i Misvær Ysteri forhandlinger med meieriet og sommeren etter var fusjonen et faktum. Bøndene skulle nå få høyere pris for melka de leverte inn og ysteriet skulle bestå.

I hvert fall var det slik bygda oppfattet avtalen.

Men bare tre år etter at avtalen ble signert, var ysteriets dører låst og utstyret hentet.

«Det er skapt en myte omkring denne osten»

De nye eierne kommer nemlig raskt fram til at ysteriet driver ulønnsomt og har for gammelt utstyr, og bestemmer seg derfor for å avvikle driften, tross sterke protester.

– Kostnadene tvinger oss til å legge ned små brunostysteri, det skjer over hele landet, vi er ikke de eneste, sier meieribestyrer Morten Straumen i et intervju med Nordlands Framtid i 1975.

Det han deretter sier til avisa om Misværosten, faller bygdefolket spesielt tungt for brystet.

– Det er skapt en myte omkring denne osten. Hadde man tatt av merket kunne ingen ha kjent den igjen.

Folk i bygda var rasende. De følte seg lurt. De hadde trodd på samarbeid og høyere melkepris, ikke at ysteriet der de hadde drevet i femti år skulle legges ned.

I mars 1975 går fem misværinger tilknyttet ysteriet til rettsak mot Bodin Meieri og krever at samarbeidsavtalen oppheves. De mener det var en forutsetning for samarbeidet at ysteriet fikk bestå og at planene om nedleggelse er et kontraktsbrudd.

«Hensikten var å oppnå bedre lønnsomhet ved driften og det var ikke tale om noen nedleggelse», står det i rettspapirene fra saksøkernes vitnesmål i Bodø byrett.

Men når konklusjonen avgis, er det i de nye eiernes favør.

Retten mener ysteriet, gjennom den kontrakten som er skrevet, ikke har fått noen garanti for fortsatt drift, så lenge det i avtalen også tas høyde for at bedriften skal ta hensyn til det som samlet sett er mest lønnsomt og praktisk. Dessuten er det flere melkebønder som på dette tidspunktet er fornøyd med den nye ordningen, ettersom de får bedre betalt.

«Etter rettens mening har Misvær Ysteris produsenter vært klar over at ysteriets skjebne var lagt i det nye Bodin Meieris hender», står det i dommen, som straks blir anket.

Blir storpolitikk

Planene om nedlegging når nå ut til frokostbord over hele Norge.

Riksavisene begynner å engasjere seg i saken og stiller spørsmålet om den kjente merkevaren virkelig er i ferd med å forsvinne.

Sentraliseringsspørsmålet er på 70-tallet en viktig, politisk sak og mange ser kampen for det lille ysteriet som selve symbolet på sentraliseringen av landbruket.

I etterkrigsårene har flere hundre norske meieri og ysteri blitt lagt ned og flere politikere hevder noen få kommersielle aktører har fått for mye makt.

Spørsmålet om nedleggelsen i Misvær blir så opphetet gjennom vår- og sommerhalvåret, at den blir tatt opp i Stortinget.

Regjeringen setter ned et melkeutvalg som skal se på landbruksstrukturen og småstedenes rett til å sikre seg foredlingen av at et produkt. De ser også på mulighetene for at alle bønder skal få likt betalt for melka, uansett hvor de bor.

På grunn av motstanden mot nedleggelsen, ber daværende landbruksminister Thorstein Treholt Bodin Meieri to ganger om å stanse nedleggelsen, i hvert fall inntill videre.

«På grunn av den uro som således fortsatt gjør seg gjeldende i distriktet, den anke som foreligger og de henvendelser som er fremmet overfor departementet, finner en å måtte anmode Bodin Meieris styre om å vurdere innstillingen av driften ved anlegget i Misvær enda en gang» skriver han i et brev i juni i 1975.

I september besøker ministeren distriktet og tar opp spørsmålet på ny. Han lar seg smilende avbilde med en stor Misværost og gir tilhengerne av ysteriet nytt håp.

Men de nye eierne holder på sitt og mener nedleggelsen er uunngåelig. Bare uker etter ministerens besøk, legges ysteriet ned.

Fra nå av skal geitmelka sendes til nabomeieriet på Fauske for å bli til ost der, til tross for at enkelte bønder truer med at de da heller vil slakte dyrene og legge ned gården.

Sakte forsvinner ett og ett geitebruk fra bygda. Med tiden blir folk usikre på om oppskriften har lidd samme skjebne.

• Her kan du se TV-saken som NRK lagde om nedleggelsen i 1975:

Tilbake til det som en gang var

Oppe på fjellsiden over Misvær skinner vintersola skarpt i snøen, det er fortsatt noen dager til sola når helt ned i dalen. Inne på låven ligger nyfødte, varme kjeunger inntill mødrene sine. Kommer ungene bort fra mødrene, skriker moren etter dem i dagesvis. Et naturlig, medfødt instinkt om å beskytte sitt eget.

Knut Inge Johansen tar en neve tørket geitrams og mater de litt større kjeene, forteller at hans egen familie var en av dem som stoppet opp med geiteproduksjon da ysteriet ble lagt ned. Det ble for vanskelig å drive videre.

Men etter noen år i Bodø, savnet både han og kona livet i Misvær. De savnet dyrene og det enkle livet, og flyttet tilbake til røttene og begynte med geiter. Nå har flere fulgt etter og det lyser igjen i vinduene til geitbrukene langs hovedveien i bygda.

Utenfor låvedøra skraper han bort litt snø med foten og viser fram betongfundamentet han har støpt til konas ysteri. I løpet av året håper de å kunne lage ost av dagsfersk geitemelk som har beitet i de frodige Misværliene. Kanskje prøver de seg også på lys brunost, lik den de fikk servert som barn.

Men om de noen gang vil kunne kjenne den opprinnelige smaken igjen - eller kanskje til og med kunne lage den selv?

Det er usikkert, men det skal snart vise seg at de er nærmere hemmeligheten bak oppskriften enn de kanskje selv er klar over.

Båndopptakeren

Mars 1993: Hun er blitt 91 år gammel. Nå sitter Leikny i godstolen hjemme i stua på Fløttkjærran i Misvær, med mønstret bluse og solbrune armer, selv om det bare er mars og fortsatt vel en måned før sola kommer til å varme ordentlig i solveggen.

Ved siden av henne sitter Hjalmar Johansen, en god kollega fra den gang de begge jobbet på ysteriet. Nå spiser de to pensjonistene smuldrende wienerbrød og drikker nykoka kaffe. Praten går om dagene i det gamle ysteriet, om tidlige morgener og varm, fersk geitmelk, om koketid, blandingsforhold og ingredienser.

En hel bygds hemmeligheter og stolthet blir oppsummert denne vinterdagen, mens en surrende båndopptaker fester stemmene til kassettbåndet og ettertiden.

En egen stolthet

Det var Hjalmars sønn, Per Anker Johansen, som hadde med seg båndopptakeren på kaffebesøk marsdagen i 1991.

Som utdannet historiker og sønn av en far som hadde dedikert livet sitt til den berømte osten, ønsket han å skrive en historie til en artikkel til den lokale årboka. Det var helt på slutten av intervjuet at han hadde spurt om de ville røpe hemmeligheten bak den berømte osten. Han fikk ja.

I dag ligger oppskriften han fikk fra Misværostens mor og faren sin godt bevart på en lydfil i pensjonistens hjem i Levanger. Der kommer den trolig til å bli.

– Etter alt som har skjedd, er jeg veldig skeptisk til å gi den i fra meg, sier han.

Han forteller at faren tok nedleggelsen svært tungt og at han i dag er opptatt av å verne om det faren hadde så kjært. Selv vokste han opp med å gjete geiter i liene i Misvær og brukte mye tid på ysteriet sammen med faren.

Som unggutt har han også selv vært med på å sende en osteleveranse med adressen: «Slottet, Oslo».

– Slike ting, det gjorde noe med oss. Vi følte oss viktige og betydningsfulle. Det som har skjedd i ettertid har gjort oss sinte, men kanskje aller mest sorgfull.

Selv om han ikke vil røpe oppskriften, så deler han noe av det viktigste.

For det både faren hans og Leikny understreket under kaffebesøket, var at det som betydde aller mest for den gjenkjennelige ostesmaken, var de næringsrike beiteområdene i liene i Misvær og den dagsferske melka den var laget på.

– Om så oppskriften som brukes i dag er aldri så lik, vil dagens produksjonsmetoder, med tankhenting og geitemelk som blandes sammen fra forskjellige geografiske områder, aldri kunne gjenskape den opprinnelige Misværosten.

For kanskje er det nettopp slik at hemmeligheten bak den opprinnelige Misværosten, ikke ligger i en bestemt oppskrift, men i selve bygda Misvær og i dalene, blomstene, berggrunnen og bjørkeknoppene som omkranser den.