Den utenkelige sykdommen

– Det blir ikke så vakkert etter operasjonen. Men jeg tror det er mer rystende for kvinner.

Jann Engstad betrakter seg sjøl i speilet på badet heime i Kabelvåg.

Han er ikke redd for å vise fram det andre kanskje vil se på som noe privat.

Det er gått et par måneder siden han opererte bort brystene.

– Jeg har jo ikke bruk for puppene.

Det er sjelden å høre om menn som rammes av brystkreft. Kanskje ikke så rart når bare 30 menn i året får sykdommen.

Blant kvinner er brystkreft derimot den vanligste kreftsykdommen.

Fettklumper?

Jann går i shorts mer enn halve året.

Hans trang til å gå mest mulig lettkledd skulle vise seg å få avgjørende betydning for helsa hans.

Det var på den tida han starta årets shorts-sesong, rundt påsketider, at han merka noe første gangen. Den lille klumpen.

– Omtrent så stor. Den satt rett på nedsida av brystvorta på høyre sida. Også en litt mindre klump på andre sida.

Han måler opp en avstand på en drøy centimeter og anslår størrelsen til 1/3 av tykkelsen på lillefingeren. En liten avlang kul.

66-åringen er ikke en mann som bekymrer seg unødig. Heller ikke da han oppdaga kulen. Skulle noe tynge måtte det være at koronaen kom og røska bort inntektene.

Som reiselivsgründer hadde han satsa på økoturisme i mange år før han egentlig visste hva det var.

Særlig utenlandske turister vil padle kajakk når de kommer til Lofoten. På vinteren er det nordlyset som lokker dem. I jobben har det handla om å ta vare på og leve av naturen.

Med kreftsykdommen har han vært nødt til å sette egen jobbing i firmaet Lofoten Aktiv på pause.

– Nå er jeg Lofoten inaktiv, humrer Jann.

Året 2021 ble et år med flere helseutfordringer for 66-åringen.

Og det er her han takker shortsen for at hjertesvikten ble oppdaga.

– Det var sånn at legen så ned på de nakne leggene og oppdaga et sår som ikke ville gro. Så fant han ut at jeg hadde mye vann i kroppen. Da forsto han at hjertet ikke fungerte som det skulle.

Hjertesvikten lot seg fikse, og man kunne tenkt at nå hadde Jann fått nok.

Men så var det disse kulene.

Han hadde ikke tenkt noe mer på dem. Før han i slutten av juli kom til å løfte en kajakk tett inntil brystet.

– Den traff akkurat sånn at det gjorde vondt.

Bilde av puppen

Etter hjerteinngrepet skulle han uansett til legen som oppdaga såret på leggen for en rutinekontroll. Han kjente seg i sånn noenlunde i form igjen. Kondisen var på oppadgående.

– Han er en av de få legene som tar i deg. Ganske raskt ble det klart at jeg måtte sendes til mammografi i Bodø.

Hva tenkte du, det er lett å tro at brystkreft bare rammer kvinner?

– Da legen sa at jeg måtte ta et bilde av puppen min for å finne ut om det er noe, da tenkte jeg hm ...

Etter mammografi og biopsi (vevsprøve) var legene i Bodø sikre på diagnosen.

Det var kreft på høyresida og en forløper for kreft på venstre side.

Da var fakta der. Og legen begynte å forklare hva som skulle skje.

– Jeg kunne velge behandling eller ikke. Jeg forsto at uten behandling var utsiktene heller dårlige.

Jann hadde bare ei innvending; turen der han skulle ha med seg gjester til Island. Den måtte han gjennomføre. Hvis det gikk an?

16. september skulle de komme tilbake fra Island. Legen sa at det hørtes fint ut:

«18. september slutter du på blodfortynnende medisin og 23. september opererer vi. Og det blir den datoen uansett Island eller ikke.»

Aldri hørt om det

Det var nå legen fortalte han at 28–30 mannfolk i året får brystkreft. Mer kjent er det at mer enn 3000 kvinner hvert år får sykdommen.

– Det var veldig rart, for jeg hadde aldri hørt om det. Men så er jeg sånn inni hodet at bestemmer jeg meg for noe så gjør jeg det.

Dermed gikk Jann inn på nettet og sjekka hvilken sjanse han hadde for å bli bra.

– Og da fant jeg ut at jeg var heldig. Det er forska mye på kvinner og brystkreft. Så jeg bestemte meg for at dette skal gå bra.

Dermed reiste Jann til Island og lot kreften være igjen heime.

Disse ukene etterpå tenkte han heller ikke så mye over om han skulle fortelle andre rundt seg om sykdommen.

Sa det som det var

Kvelden før han skulle opereres sto Jann foran speilet på pasienthotellet i Bodø. Han fant ut at nå var tida kommet. Det ville bli enklere for han sjøl hvis han bare sa det som det var. Jann skrev dette innlegget på Facebook:

– Jeg tenkte at nå får jeg færre spørsmål, folk slipper å finne på å gå og lure. Og kanskje lage historier.

Responsen var overraskende stor, synes Jann. Folk fikk muligheten til å pushe han framover, løfte han opp.

Kanskje kan åpenheten hans være til hjelp for andre.

– Jeg var jo heldig og oppdaga det tidlig. Men det er jo en fare for at hvis man ikke vet om at også menn kan få brystkreft så er det vanskeligere å oppdage sykdommen.

Kreftlege: – Han er en viktig stemme

Ved Kreftavdelinga på Nordlandssykehuset har de mellom ett og tre tilfeller i året av brystkreft hos menn. Jann ble en av dem.

– Jeg vil berømme han som står fram, han er en viktig stemme i dette, sier Bård Mannsåker er kreftlege ved Nordlandssykehuset.

– Det finnes ingen egna studier på menn. De får antakeligvis like effektiv behandling, men det er basert på forskning på kvinner.

Menn får ofte diagnosen senere enn kvinner.

– Det har vært ei utfordring at menn og en del fastleger ikke tenker at en kul i brystet eller et sår på brystvorta kan være brystkreft. Det er viktig å ta symptomene på alvor, understreker Mannsåker.

Menn er heller ikke med i mammografiprogrammet hvor kvinner mellom 50 og 70 år blir innkalt for undersøkelse.

– I tillegg er brystkreft vanligst hos eldre menn hvor det er en del som ofte venter en stund før man søker lege for slike symptomer. Det kan være noe tabubelagt.

Hyper av cellegiften

Cellegiften ble Jann nærmest advart mot i starten.

Han skulle få den tøffeste behandlinga og kunne forvente seg å miste både hårmanken og matlysten. Håret har han mista uten at det plager han nevneverdig.

Etter først cellegiftdose fikk han med seg «et helt nett» med medisiner.

– Mot treg mage, diare og alt mulig. Hvis jeg ble for trøtt og slapp...

Men Jann er ikke laga sånn at han ble sliten etter første cellegiftdosen, heller tvert imot. Han satte seg like godt ned på kvelden og redigerte bilder, mens timene bare gikk uten at han følte noe behov for å legge seg.

Klokka 03:00 var han ennå lys våken.

– Og jeg tenkte, at de har sikkert blanda noe amfetamin inn i dette. Andre dagen var jeg fremdeles like hyper.

Først torsdag i uke to kjentes det som han kom borti en knapp. Brått ble han trøtt og sliten.

– Da måtte jeg gå med ei synål i handa og stikke meg sjøl i ræva hver gang jeg stoppa opp. Den tredje uka sov jeg 14–15 timer i strekk.

Flere feminine sykdommer

Brystkreft er ikke den eneste sykdommen som gjerne forbindes med kvinner – og som Jann har.

– Jeg er jo litt sær, og har også litt lavt stoffskifte. Og det er 5 prosent av dem som får lavt stoffskifte som er menn. Også får jeg dette i tillegg. Så jeg er jo så feminin som det går an å være uten å være det.

Håret kan han fint leve uten.

Det skjedde et par uker etter første cellegift. Han oppdaga det i dusjen.

– Det ble mørkt rundt meg. Så sto jeg der med halve hårmanken i kjeften og resten over øynene.

Frisøren tok imot han dagen etter fordi det hasta for Jann. Etter noen øyeblikk var han fri for hår.

– Siri sa til meg da jeg kom heim at jeg faktisk så yngre ut. Det er et par til som har sagt det samme, så jeg har valgt å ta det til meg, humrer han.

For kvinner er det verre, tror han.

– De beholder hårmanken nærmest hele tida, og mer av personligheten ligger der. Det er tøffere for dem.

Jann bærer den rosa sløyfa på jakken med stolthet. Sløyfa brukes over hele verden for å vise solidaritet og skape økt oppmerksomhet rundt brystkreftsaka.

På sett og vis er han i samme «klubb» som kvinner med sykdommen.

Menn slipper lettere unna

I Bodø, da han venta på operasjon kom han i snakk med ei i samme ærend. Hun var skikkelig nervøs, forteller Jann, som har for vane å prate i vei.

– Hun var mye mer påvirka av dette enn jeg var. Og da gikk det opp for meg at selvfølgelig; kvinneligheta blir jo skada. På den andre sida, hun får beholde livet.

Han ser det sånn at menn slipper lettere unna enn kvinner.

– For kvinner kan det nok føles sånn at mye av kvinneligheten blir borte når de mister brystene.

Imponert over mannen

Når vi møter Jann heime i Kabelvåg er han i det han sjøl kaller den halvsøvnige perioden. Det er den tunge uka like før han skal få ny cellegift.

Egentlig skulle han fått ny dose dagen før.

– Men så fikk jeg denne betennelsen på det høyre brystet, ett stort rødt felt. Jeg går på antibiotika, og det ser bedre ut. Men de vil vente med mer cellegift til de er sikker.

En hoste som ikke er så lett å bli kvitt har han også.

– Jeg sov godt i natt, så jeg er ganske klar og tydelig nå. Det er søvnen som gjør at jeg fungerer.

Også har han Siri, livsledsageren som mye av livet hans kretser om.

– Måten hun tar ting på, tupper meg i ræva når jeg trenger det og holder meg på skuldra når det er det jeg trenger ...

Før nyttår skal Jann få sin siste cellegiftdose av det tøffe slaget. På nyåret er planen en plantebasert medisin som er litt mildere. Kanskje blir han i så god form igjen at han og Siri kan gå turer, være aktive i lag igjen.

– Nå må hun gå dobbelt så langt, gå for meg også.

Heller ikke Siri hadde tenkt over at også menn kan få brystkreft.

– Nei det ante jeg ikke, det var helt nytt for meg og sikkert mange med meg.

Hun tror det kan bli lettere for andre når mannen hennes velger åpenhet.

Hvordan synes du han har tatt sykdommen?

– Jeg er imponert.

Stemmen brister. Siri fortsetter og kikker bort på mannen sin.

– Men det er jo noe med det å få en kreftdiagnose. Det er jo ikke sånn som før, at det er en dødsdom, men det er alvorlig.

Måten han har takla sykdommen på gjør det lettere for henne.

– Jeg har ikke så mye bekymringer, vi får ta sorgene hvis de kommer, ikke før.

Takker helsevesenet

Jann er takknemlig for behandlinga han har fått i helsevesenet etter at han ble syk. Veldig takknemlig.

– Det fungerer så godt, det er bare et eventyr. De bruker utrolig mye tid på å gi deg den rette følelsen. Det var derfor jeg en time etter at jeg fikk kreftdiagnosen hadde bestemt meg for at dette går bra.

Han beskriver det som om vi bor på den gylne grein.

– Jeg oppdaga for noen år siden at jeg ikke kunne gjøre noe for en kompis i USA som var syk. Han hadde ikke forsikring, og døde fordi han ikke hadde råd til å ta de rette medisinene.

Jann har hørt om mannfolk som går i kjelleren når alvorlig sykdom kommer. Da får de ikke med seg den positive krafta optimisme kan gi, forklarer Jann.

– Jeg bestemte meg med en gang for at dette skal gå bra. Derfor planlegger jeg for mange år fram i tid.